Barndomsminne

- Pappa, - hvorfor har dere egentlig fått oss? Alt vi gjør er jo å mase om penger og godteri.
- Tjaa, det er jo litt artig å se at dere vokser til.

Glad liksom (Oslo er også en by)

I dag var jeg så glad. Jeg gikk gjennom byen i rød kåpe og smilte og sang og kjente meg veldig glad. I går mottok jeg følgende tekstmelding fra en venn nordpå: "På en skala fra 1 til 10 hvor fornøyd er du med livet ditt?" Jeg svarte: "Akkurat nå: sju eller la oss si åtte. Men hadde det vært to eller tre, ville jeg syntes det var veldig frekt spurt." Han repliserer: "Hehe, jeg skjønner, spørsmålet er på kanten. Jeg ligger på seks."

Men i dag ville jeg sagt ti, for hvis det ikke var en tier så vet ikke jeg. Det var snø og is og sol og folk var ute med barna eller hundene eller kjærestene eller foreldrene eller hva vet jeg, jeg bare gikk og var glad. Ofte når jeg har hatt denne følelsen har jeg vært på sykkel. Jeg blir også veldig glad av å kunne bade i havet om sommeren. I dag var jeg sånn passe trøtt og sånn passe fyllesjuk, sånn ikke egentlig fyllesjuk, bare litt sånn at jeg merker jeg var ute i går og det er godt å merke, fordi det var en bra kveld, selv om den ikke var planlagt, eller kanskje nettopp derfor.

På et tidspunkt sitter jeg alene etter å ha vært på teater og sender desperate nødrop til relativt fjerne bekjente som ligger lagra i telefonlista mi og som det hadde vært hyggelig å tatt en øl med om de var ute. Men som jeg kanskje føler jeg kjenner for dårlig til å ringe og spørre om det sånn på forhånd, planlegge. I foajeen på Black Box derimot er jeg modig og vågal og sender meldinger i øst og vest. Jeg legger ikke skjul på min desperasjon, men skriver: Nødrop: lost in Oslo! Er det ingen jeg kjenner som er ute og drikker øl?

Noen ganger skjer noe annet, kanskje rekker jeg ikke komme til dem som tross alt inviterer meg et sted. Kanskje gir jeg ikke beskjed engang, forsvinner bare inn i Oslonatta. Oslo er også en by.

Denne lykkefølelsen kom også til meg i Berlin. Jeg forstår at så mange norskinger flytter til Berlin. Men det fryder meg å komme hjem til Oslo og bare tre dager etter Berlin kjenne litt på Oslo-lykken. Det er den som kommer av og til når jeg sykler og i dag når jeg gikk, gleden over å bo i en by. Og alt som kan skje i en by. Godt teater for eksempel. Og mange andre ting. Åh - Oslo.

Den lille forskjellen

Heterofiles ansvar

Jeg er heterofil. Det vil si under de rådende kjønnede omstendigheter og den rådende heteronormativitet så lever jeg heterofilt. Jeg er ganske sikker på at om jeg skulle befunnet meg i et rent kvinnesamfunn over tid ville jeg og de fleste i dette samfunnet gått over til å leve homofilt (også kalt lesbisk). Samfunnet former hvem vi blir og derfor blir de fleste av oss heterofile. Uansett hvor åpne og tolerante vi tror vi er så forholder vi oss til barn som heterofile vesener (in spe). Voksne som snakker til barn kan ofte erte dem med kjæresterier og da selvfølgelig av motsatt kjønn. Noe annet ville vært uhørt.

Jeg har stilt spørsmålstegn ved min egen heterofilitet. Ikke fordi jeg tror kvinner og menn kommer fra forskjellige kloder og at det derfor vil være lettere å leve sammen med en kvinne. Å leve sammen med et annet menneske er alltid vanskelig og å leve sammen med et annet menneske av samme kjønn vil si at du i tillegg blir utsatt for diskriminering. Det finnes selvfølgelig dem som tror homofile ikke blir diskriminert lengre. Slik noen tror vi har full likestilling i Norge. Og det er tross alt større åpenhet og flere offentlige homofile personer i Norge i dag enn for bare ti-femten år siden. At Norge, som i så stor grad ønsker å være barnevennlig og legge til rette for at folk skal få barn, likevel nekter homofile å adoptere er rimelig absurd. Og bare ett eksempel på diskriminering.

Heterofilitet blir tatt for gitt. Fra man forholder seg til små barn og til man blir voksen. De som blir mistenkeliggjort for å være homofil er ofte feminine menn eller maskuline kvinner. Homofile og lesbiske har vært med på å sprenge kjønnssterotypier og å utvide rommet man kan være mann og kvinne i. Selv om dette også blir kritisert. Må hun se så lesbisk ut?

Ingen skal innbille meg at å være homofil i Norge i dag er uproblematisk. Det er mindre problematisk enn tidligere, ja, men uproblematisk er det ikke. Å stå fram som homofil er ofte å bli redusert til en seksuell legning, til kun å være seksualitet. Og det er det ingen som ønsker. Derfor er det forståelig at mange ikke ønsker å ”stå fram”. Samtidig tror jeg flere offentlige homofile vil virke normaliserende. Som heterofil er det likevel ganske arrogant å be homofile stå fram, når man ikke selv må bære omkostningene eller kanskje ikke engang kjenner til dem.

En mann med kone og barn som blir portrettert vil aldri vurdere å nekte å oppgi dette. De som ikke oppgir sivil status og antall barn er de som skiller seg fra normen. Heterofile står fram hele tida. Å gjøre det lettere å være homofil i Norge i dag er heterofiles ansvar. Det er tross alt heterofile som dømmer og begrenser homofiles rom.

(Baksida av Klassekampen fredag 26. januar)

Lindkvist har vært i Berlin

Jeg bare nevner det. Siden det har vært stille på bloggen en stund. Men nå er Lindkvist tilbake i Oslobyen og vil snart skrive en rekke nye bloggposter. Særlig hvis Snill Datamann hjelper henne med pcen så den blir virusfri. Stakkars PC så syk så syk.

Og Berlin er fantastisk. Selv i januar.

Deit seks

Mann:
Hvorfor driver du og skriver at du er singel?

Lindkvist:
Som feminist sympatiserer jeg meg med svake og stigmatiserte grupper og tenkte jeg skulle slå et slag for de single ved å være en av dem.

Mann:
…Som feminist… er det slik du skal starte enhver setning fra nå av?

Lindkvist:
Som ny kulturredaktør i Fett er jeg redd for at den setningen vil forekomme med økt hyppighet ja.

Mann:
Men du er jo ikke singel!

Lindkvist:
Det var jo slutt når jeg skrev den petiten til Klasseklampen.

Mann:
Vi hadde bare en pause.

Lindkvist:
Jeg trodde pause var en eufemisme for å gjøre det slutt.

Mann:
Jeg er lei av at menn ringer deg midt på natten.

Lindkvist:
Jeg forsøker å huske å sette mobilen på lydløs.

Mann:
Han ene frir jo også.

Lindkvist:
Jeg tolker ikke den meldingen som et frieri.

Mann:
Du må slutte å ta telefonen i det minste.

Lindkvist:
Ja, men hvor var du?

Mann:
Du vil vel ikke akkurat ha meg med når du skal på feministbloggtreff?

Lindkvist:
Eh…nei.

Mann:
Eller når du skal på redigeringsjobbing i Fett?

Lindkvist:
Eh…nei.

Mann:
Eller når du skal på møte i Damenes Tale?

Lindkvist:
Nei, selvs-

Mann:
Eller når du skal på Ladyfest-møte?

Lindkvist: Og poenget...

Mann:
Eller når du skal på møte i Kvinner-uten-barn-gruppa?!

Lindkvist: Poenget ditt er?

Mann:
Hadde du ikke allerede møtt meg ville du aldri funnet en mann. Du menger deg jo bare med kvinner!

Lindkvist:
Jeg trodde du klagde over at det var for mange menn i livet mitt, nå virker det som du synes det er for mange kvinner.

Mann:
Du er i ferd med å gjøre hele livet ditt til et feministisk prosjekt.

Lindkvist:
Det er godt jeg har deg da, som en motpol.

(Deit fem her.)

Lindkvist kårer mer av året

Lindkvist fortsetter å oppsummere 2006, kåre de beste hendelsene og skryte mer av alt hun har gjort.


Årets premierefest
Christopher Nielsens premierefest på Slipp Jimmy fri vist på Colosseum.
Kom noen rett fra frisør med nykrøller i håret, sminket verdig en Hollywoodstjerne? Gikk noen opp den røde løperen med rosa stiletthæler og rosa silkekjole mens man kanskje holdt noen i armen? Hadde noen lommelerke med vodka under filmvisningen? Danset noen med alle de beste norske mannlige tegneserietegnerne samt Mette Hellenes? Noen gjorde kanskje det. Fest på Fabrikken etterpå. Med DJ Ambassederåd Bagdad, DJ Waldemar Hepstein og DJ Doktor Mud.


Årets litteraturfest
(Før)Åpning av Oslo Litteraturhus 7. juli. Slo ut banknatta på Lillehammer Litteraturfestival.

Årets seminar
Kritikerseminaret under Lillehammer Litteraturfestival

Årets foredrag
Kate Pendry - Fru Alvings Blogg på Kritikerseminaret, Lillehammer Litteraturfestival.

Årets lesning (fagbok)
Kjønnsforskning - en grunnbok - Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisen (red.)

Årets lesning (roman)
Djävulsformeln - Carina Rydberg (Sverige 2000)
(Riktignok ikke årets utgivelse, men ble lest av Lindkvist i 2006)

Årets film
Volver, å vende tilbake – Pedro Almodovar

Årets norske film
Slipp Jimmy fri - Christopher Nielsen

Årets Cinemateket film
Under jorden – Emir Kusturica

Årets utested
Sound of mu

Årets kjøp
Skinnjakken kjøpt på Reprise som lignet på den jeg kjøpte i 1993 på loppemarked på Jessheim og som ble stjålet på 3B i Trondheim i 1994. Endelig en ny og – nesten – like fin. Hurra.

Årets holder deg jammen godt gitt
1 - Å bli spurt om legitimasjon når jeg skal kjøpe rødvin på Systembolaget i Visby. Rødvin! Hahahaha.

2 - Lindkvist: Jeg har begynt å deite en ti år yngre mann.
Bekjent av venninne: Å - hvor gammel er han, femten?
Hahahahaha.

Årets dikt

Och jag sade sweethearts jag sade rosor
jag sade sweethearts och jag sade rosorna
det är så ljust här inne det måste vara rosorna –
o, så mycket ljus och jag sade ljuvligt och
älskling dina ögon är rosor och jag sade din
mun är … en ros o, låt mig får kyssa den igen
och jag sade du är en flicka och jag är en ros
och jag sade du är en ros och jag är en flicka och
jag sade flicka flicka flicka det kan inte bli
för mycket rosor inte sant älskling det sade
jag eller hur och sedan sade jag härligt och
underbart och ljuvligt jag sade det är så ljust
här inne det måste vara alla rosorna – men
älskling ta in mer rosor och sedan sade jag
flicka flicka flicka det kan inte blir för mycket
rosor och sedan sade jag kyssar –

Eva-Stina Byggmäster fra Älvdrottningen