Kulturuke

Det har vært ei hard kulturuke for Lindkvist siste uka. Det startet på tirsdag med møte i Damenes tale og forelesning/diskusjon med Elin Ørjasæter om kvinner og karriere. Før seansen var over trippet Lindkvist på sine, for anledningen høye hæler, ned til Arcimboldo for å innta Ny Vin med Ny Tid. Vin og Ny Tid må vel kunne karakteriseres som kultur.

Onsdagen var det I Feel A Great Desire To Meet The Masses Once Again med The Atlas Group/Walid Raad på Black Box Teater. Den New York baserte Libanesiske kunstneren ga en absolutt severdig leksjon.

Torsdagen var det lesning av Sarah Kanes stykke Blasted på Det Åpne Teater i Kate Pendrys regi. Sarah Kane er en meget god dramatiker. Kate Pendry er en meget god scenekunstner. Lesningen var en usedvanlig sterk teateropplevelse. Skuespillerne var sjeldent gode. Jeg er ikke sikker på om det ville vært sterkere om stykket hadde vært satt opp som full produksjon. Etter Blasted, gikk Lindkvist til Hausmania for å få med seg resten av Podiums program denne kvelden.

Fredag var det lesning av Sarah Kanes stykke 4.48 Psyhosis, nå i regi av Torkil Sandsund med Kjersti Sandal som skuespiller. 4.48 Psychosis er en fantastisk teatertekst og oversettelsen til Jon Fosse var også god. Etter denne lesningen gikk Lindkvist til loftet til Erling Kittelsen som er åpent fjerde hver fredag. Fjerde hver fredag som arrangementet heter serverer både suppe og kultur. Og Lindkvist bidro selv med å lese tre tekster.

Lørdagen var det ny blanding av kultur og fest. Og søndagen siste sjanse til å se VERK Produksjoner spille Finn Iunkers Ifigeneia. Noe Lindkvist ikke ville gå glipp av. Forestillingen var absolutt severdig. Og Lindkvist synes ikke som Henning Gärtner i Morgenbladet at forestillingen er en "Monoton orgie", men han tror at VERK vil komme sterkere tilbake. Lindkvist synes VERK kom sterkere tilbake med nettopp denne forestillingen etter å ha satt opp den langt mer uinteressante House av Richard Maxwell. Tidligere har VERK satt opp både Andevariasjonene og Haven var helt hvit.

Etter den uka sitter Lindkvist pent hjemme i aften og hviler ut. Hva kan hun lære av dette? At det er hardt å være kultur-konsument, men at det absolutt er verdt det når det er slike gode kulturelle events som siste uka stortsett har bestått av? Eller kanskje er det ikke selve kulturen som sliter, men det sosiale som kommer etterpå sammen med alkoholholdige enheter? Eller kan det være de høye hælene som gjør Lindkvist sliten?

Lindkvist i Kuiper

Det er kommet nytt nummer av Kuiper. I skrivende stund er det kanskje ikke så nytt lenger. Men vi reklamerer likevel. Både for Kuiper og oss selv. Kuiper nr 2-3/2006 har teater og Japan som tema.

I forbindelse med teater-temaet utfordret Kuiper-redaksjonen Lindkvist til å være med i en enquete.

Spørsmålene var som følger:

1. Din beste teateropplevelse?
2. Hvilke roman/diktsamling ville du gjerne sett som teateroppsetning (og eventuelt hvorfor)?
3. Du får en dag med avdøde William Shakespeare, hva snakker dere om?


Og dette svarte Lindkvist:


1 - Jeg anstrenger meg så godt jeg kan for bare å nevne tre teaterforestillinger:

Belgiske TG Stan – av mange kåret som det beste teaterkompaniet i Europa. Jeg har sett flere forestillinger med dem. Alle er gode teateropplevelser. Jeg nevner La Carta etter en roman (Faktisk! Jfr. neste spørsmål) av Javier Tomeo, med den engelske tittelen The Coded letter. Denne forestillingen er en lang monolog der skuespiller Frank Vercruyssen (som også har spilt i flere filmer) snakker gjennom hele forestillingen samtidig som den andre skuespilleren Tiago Rodrigues står på scenen og leverer gnistrende skuespillerkunst uten å si ett eneste ord. Fantastisk teater. Noe av grunnen til at TG Stan alltid framstår som så gode er at de jobber mye med tekst og dramaturgi. Selv når skuespillerne snakker engelsk med sterk belgisk aksent virker det som de forstår hva de selv sier. Noe man ikke kan si om alle skuespillere. La Carta ble vist på Black Box Teater våren 2001.

Britiske Forced Entertainment – har jeg også sett flere forestillinger med, de er i likhet med TG Stan et spennende og anerkjent teaterkompani. De har holdt på siden midten av 80-tallet, her vil jeg trekke fram First Night som Black Box Teater hadde som åpningsforestilling da de åpnet i nye lokaler på Rodeløkka i Oslo februar 2004. Og den litt mer stille og intime Exquisite pain med tekst av Sophie Calle som de gjestet Oslo med august 2005.

To You The Birdie! av og med Wooster Group, New York 2002. Wooster Group re-skriver Racines Fedra. Forestillingen viser at en klassisk tekst og historie kan bli interessant og samtidsorientert teater. New York-baserte Wooster Group er også et interessant og anerkjent teaternavn, men en viss geografisk distanse gjør det vanskeligere å følge med på alt de gjør.


2 – I utgangspunktet synes jeg jo dramatikere skal skrive dramatikk og å dramatisere romaner er ofte et kjedelig utgangspunkt for teater. (Selv om TG Stan klarte det utmerket jfr. forrige spørsmål). Det finnes derimot en del dramatikk som jeg bare har lest; og som jeg gjerne skulle sett som teater; blant annet Nattorienterna av Kristina Lugn, Det velsignede barn av Astrid Saalbach og Neshornet av Eugene Ionesco. Jeg vil også gjerne se stykker av Sarah Kane og Elfriede Jelinek.

3 – En hel dag med avdøde William? Og det i Ibsenåret? Under forutsetning av at vi ville forstå hverandre kunne vi sikkert snakket om -... Med Henrik derimot, ville jeg snakket om Hedda Gabler, stykket, men også om karakteren Hedda. For det er mitt favoritt-Ibsenstykke og hun er min favorittkarakter. Jeg ville også snakke om Rebekka West, om Regine og Fru Alving og kanskje til og med om Nora. Om hva han syns om Jelineks fortsettelse. Og hva han syns om at han er blitt gjort så stueren og besteborgerlig og ufarlig. Er det ikke noe klamt over Ibsenfestivalen og Nationaltheatrets feiring av deg? Ville jeg spurt han om. Og det tror jeg i grunnen han ville vært enig i.

Hjelp hjelp

Hvorfor har alt som står på siden av bloggen min ramla ned til etter alle postene? Og hvorfor er dette bare synlig når man går inn via explorer? Bør jeg skifte nettleser? Men hva med alle andre som har explorer? Hvordan skal jeg løse dette både upraktiske og lite estetiske problemet? Hvor er datakvinnene når man trenger dem? Sitter de teipet fast med gaffateip til en stol? Det er mye jeg burde kunnet mer om. Jeg rakk heller aldri å lære meg gresk.

Døden er en del av livet

Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, deadlines, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover. Kanskje blir man sittende to timer på Gardermoen fordi flyet er forsinket. Uten å kunne gjøre noe fra eller til. For kort tid til å få et annet fly. For lang tid når man skal rekke et liv.

Jeg tar en drosje rett til sykehuset og hele familien er samlet. Pappa ligger så stille og fredelig. Han mistet bevisstheten mens jeg satt på flyet. Det siste som forsvinner er hørselen, sier pleierne, så jeg snakker til han. Glad for at jeg har snakket med han tidligere. Takket han for alt han var for meg. En klippe i livet. En snill og kjær pappa. Jeg har ikke noe uoppgjort med han. Om natta blir jeg på sykehuset. En sykepleier rer opp til meg på en sofa. Jeg sover noen timer. Pappa venter til morgenen med å trekke pusten for siste gang.

Etterpå skjer det mye. Vi lener oss tilbake på en barnetro vi kanskje har forlatt. Vi synger salmer. Vi snakker med prest. Vi gråter. Vi gråter og gråter og ler og gråter. Når vi forlater sykehuset reiser vi til det store barndomshjemmet, der skjer planlegging av begravelse og en rekke mennesker ringer og sender blomster. Heldigvis finnes det ei god venninne med nøkkel til leiligheta mi som kan finne fram kjolen og skoene jeg trenger og sende det nordover. I den første tida er det mye oppmerksomhet og mange som er der.

Å miste en far er ingen tragedie når man er voksen. Det er noe nærmest naturlig, da det motsatte ville være uendelig mye verre. Selv om det er ventet, selv om man er forberedt og man vet at det finnes verre ting, er det likevel uendelig trist når det skjer en selv. Nettopp fordi det er naturlig å miste sine foreldre kan man lett undervurdere denne sorgen.

Døden er ikke livets motsetning; døden er til stede som en del av livet. Det er Huraki Murakamis ord i Norwegian Wood. Det er ikke lett å vite hva man skal si når noen er død. Kondolerer er et fint ord. Det finnes også mange andre ord. Selv om ”ord blir fattige” kan ord faktisk trøste. Skjærgårdsø av Hamsun, De hundrede fioliner av Øverland. Jeg skriver om dette for akkurat nå klarer jeg egentlig ikke å skrive. Om noe annet. Jeg skriver også om det fordi døden fortsatt er tabu i vår kultur. Fordi vi er mange som ikke helt vet hva og hvordan vi skal forholde oss til døden. Fordi det er godt å snakke om det. Skrive om det.


Ellisiv Lindkvist
skribent og dramatiker
ellisivl@online.no

(På baksida av Klassekampen i dag.)

Det kommer, det kommer

Det kommer snart nye bloggposter på denne bloggen.
For eksempel vil det komme:

Døden er en del av livet

Lindkvist i Kuiper

Lindkvist kårer de peneste mannlige forfatterne

Lindkvist kårer året

Overkvinnet av svartsyn

Av og til blir jeg overkvinnet av svartsyn. Når det virker som likestillingen i Norge står på stedet hvil; eller enda verre: er på tilbakegang. Også i Norge lar man misogyne ytringer få fritt utløp i en rekke kanaler og medier i. Og når man løfter blikket, oppdager man hvor uendelig kort verden utenfor vesten er kommet på området. Det hender jeg lurer på hvorfor vi orker.

Jeg tror de individuelle forskjellene er langt større enn de kjønnede. Jeg sitter der med feminismens paradoks: ønsket om å være individ og menneske fører til at jeg alltid er den som påpeker kjønn. At også menn har kjønn.

Venstresida er veldig opptatt av integrering. Av at Norge er en del av verden. At vi må være tolerante og åpne overfor andre kulturer. I så stor grad er venstresida opptatt av dette at de er veldig redd for å si noe støtende, noe som kan tolkes som rasisme. Det er også venstresida som tradisjonelt har stått på kvinners side. Som har vært mest radikale i forhold til likestillingskrav. Likevel kan det virke som kulturrelativister på venstresida er rede til å ofre hundre år med kvinnekamp i en eller annen servil toleranse. Jeg kan faktisk ikke forstå hvorfor vi må godta patriarkalske kulturer og kvinneundertrykkende skikker. Redaktør Kristine Moody fikk mye kritikk for sitt utsagn ”noen ganger er vestlige verdier best.” i nå nedlagte Memo. Men likestilling er iallefall noe som har lykkes mer i vesten generelt og Skandinavia spesielt enn verden forøvrig. Og jeg synes faktisk likestilling er bedre enn kvinneundertrykkelse.

Når jeg blir overkvinnet av svartstyn, tenker jeg på det Toril Moi skrev i Dagsavisen i forbindelse med årtusenskiftet. Hun skrev at menneskehetens største og fredeligste revolusjon er det kvinner som har stått for i løpet av de to siste hundreårene. Kvinner har tilkjempet seg stemmerett og andre formelle rettigheter over hele den vestlige verden. Og kanskje om hundre år er det reell likestilling?

Hvorfor tror likevel så mange at vi er likestilte? Kanskje fordi historien kun kan vise til verre vilkår for kvinner. Tiltross for at det fortsatt står dårlig til, befinner vi oss i en historisk tid og på et geografisk sted hvor kvinners livsbetingelser, rettigheter og muligheter er bedre enn noensinne. Derfor finnes en reell likestilling bare i utopien, eventuelt i framtida, og kvinner slår seg til ro med 30 prosent av makten fordi det er langt bedre enn 10 prosent. Skandinavia anno 2006 er det beste som har skjedd kvinner. Vi får bare håpe at det om hundre år er enda bedre. For det er mye som gjenstår.

(Baksida av Klassekampen torsdag 5. oktober)

Deit fire

Mann
Da har vi en avtale. Du kaller meg mann

Lindkvist
igjen

Mann
Du kaller meg mann igjen og jeg...

Lindkvist
Begynner å gå i skjørt.

Mann
Eh…

Lindkvist
Og sminker deg.

Mann
Nei, du kan ikke…

Lindkvist
Og begynner å legge igjen kommentarer på bloggen min.

Mann
Du kan ikke gjøre meg til ditt personlige feministiske prosjekt.

Lindkvist
Mitt personlige feministiske prosjekt. Det har jeg ikke tenkt på. Det høres bra ut.

Mann
Det kan ikke bli mitt ansvar å knuse kjønnsstereotypiene og endre mannsrollen.

Lindkvist
Vi har alle ansvar for det.

Mann
Det er helt utelukket at jeg skal sminke meg og gå i skjørt.

Lindkvist
Ok.

Mann
Ok?

Lindkvist
Ja, jeg er jo ikke helt urimelig heller.

Mann
Ikke?

Lindkvist
Nei, jeg er stortsett ganske grei.

Mann
Jøss.

Lindkvist
Ja. Hvem skulle trodd det?

Ikke urimelig

Jeg er ikke urimelig, sier jeg. Så lenge du har jobb, leilighet og bil. Så lenge du har penger, betaler regninger, mat og øl. Så lenge du handler mat, lager mat, vasker opp, rydder, støvsuger og vasker golv. Så lenge du maler, snekrer, henger opp lamper og pusser opp. Så lenge du masserer meg, trøster meg, gir meg komplimenter og orgasme. Så lenge jeg får bestemme hvor skapet skal stå og du flytter det dit. Så lenge jeg får bestemme hva du skal ha på deg, hvilke fester og konserter vi skal gå på. Så lenge du ikke er sjalu selv om jeg flørter, danser, snakker, kysser eller ligger med andre. Så lenge du aksepterer dette vil jeg elske deg slik du sier du elsker meg betingelsesløst og gjør alt for meg. Jeg bare setter opp noen få og enkle kjøreregler. Jeg er ikke urimelig. Jeg elsker deg jo.


(Ikke urimelig kan kanskje kalles kortprosa, ialfall er den også å finne i Trykk 2005)