Les heller Bonusord

Det er vel bare å innrømme det.
Å ha to blogger er som å ha to for mye.
Men så anstrenger jeg meg innimellom og legger ut noe på Bonusord.

Som jeg har på forlagsliv, via forlaget mitt, Cappelen Damm.

Imens går gode gamle Lindkvists logg for lut og kaldt vann.
Knapper og glansbilder.
Og knapt nok det.
Det vil si lite og ingenting.

La meg bare henvise alle eventuelle lesere, det vil si alle kjære lesere over til Bonusord.

Mens jeg avslutter med noen velvalgte klisjeer.
Kanskje kommer jeg tilbake til denne bloggen en gang.
Det er en tid for alt.
Trist, men sant.
Bla, bla, bla.
Gøy så lenge det varte.
Forresten savner jeg Fjordfitte.

Ok, jeg skriver altså.
Men kanskje ikke så mye blogg.
Og Bonusord finnes.

Kulturkjerringa rasler med kjeppen

Kjerringa reiser seg. Kjerringa har kjepp. Ikke bare det. Kjerringa har full jobb og ganske god lønn, ikke så god lønn som mannen da, men det skulle bare mangle. Pensjonen er heller ikke like god. Hun var jo hjemme noen år. Men nå har barna blitt voksne og hun har altså både penger og tid. Penger nok til å kjøpe klær på Design Forum. Ha fargerike artige klær. Og fordype seg i kulturen som de andre lager. De andre, det er både selvhøytidelige mannlige forfattere og unge kvinner som kan komme til å si ”klimakteriedesign” i forbifarten. For man tenker ikke så mye på aldersdiskriminering når man er under 35 år og alle eldre mannlige forfattere syns man er interessante, det vil si pene.

Det er først seinere man blir noe annet. Ikke bare kvinnelig forfatter eller kulturkjerring med en seksualitet som er tabu, for hvor mange menn på 30 år vil egentlig ligge med en kulturkjerring? Mens de unge sultne kulturelle damene på rundt 30 gjerne ligger med den dobbelt så gamle mannlige forfatteren. Ja, hvem ville ikke det? For menn blir ikke tabu, eller gammel og stygg, så lenge de har kulturell og/eller økonomisk kapital. Det er fortsatt bare kvinner som blir kjerringer. Det er fortsatt bare kvinners seksualitet som er tabu i den grad.

Hva med økonomien? Kommer arrogansen fra forfattermennene av fornedrelsen over å tjene så lite? Samtidig som kulturkjerringene sitter der med designtingene sine, har råd til å kjøpe bøkene dine og har en helt annen årslønn enn din? Det er jo provoserende! Ikke bare er de gamle og har ingen attraktiv seksualitet lengre, ikke bare er de interessert i det du skaper, de leser det og diskuterer det, men de har også råd til å kjøpe bøkene dine. Eller la være.

Ja, men det gjelder jo alle. Er man forfatter så har (nesten) alle andre (i Norge) en bedre årslønn enn din. Så dersom det skal være grunnen for raseriet mot kulturkjerringene, er det egentlig bare to ting som står igjen for hvorfor man er sinte på og gjerne vil latterliggjøre kulturkjerringene.

Alder. Og kjønn.

(Baksida av Klassekampen 6. oktober 2011)

Pappaperm er likestilling

Jeg er heldig. Jeg kan stå opp om morgenen og være hjemme hele dagen og det gir staten meg penger for. Hvorfor får jeg penger fra staten? Fordi jeg har født et barn. Jeg har født et friskt barn og staten gir meg penger for å ta meg av det. Det kalles barselpermisjon eller foreldrepermisjon. Det kan man få i ett år. Eller nøyaktig: 56 uker med 80 % lønn og 46 uker med 100 % lønn.

Vi er kjempeheldige i Norge som har så gode ordninger for dem som får barn. Hvorfor har vi det sånn her i Norge? Fordi det er ønskelig at kvinner skal kunne delta i yrkeslivet selv om de føder barn, at det skal være mulig å kombinere yrkesrollen med morsrollen. Det er derfor vi har denne ordningen. Den er et likestillingstiltak. En del av den utskjelte statsfeminismen. Et tilkjempet gode som det nå virker som mange tar for gitt.

Målet er økt likestilling. Hva vil være enda bedre for likestillingen enn at Mor går hjemme med barnet et helt år? Tjaa, hva kan det være? Hva med at Far faktisk går hjemme med barnet en del av tiden?

Tidligere i sommer kunne Amagasinet fortelle oss, over hele forsiden at: ”Pappapermen er oppskrytt”. Den bidrar nemlig ikke til likestilling, påstås det. Hjemme hos oss trodde vi at det at fedre tilbrakte tid sammen med sitt eget barn var av verdi i seg selv. Men så enkelt er det altså ikke.

Vi trodde ikke Pappapermen måtte føre til noe annet – og i alle fall ikke etter så kort tid. Fedrekvoten ble utvidet senest i fjor – og så kommer det en forskningsrapport nå og slår fast at Pappapermen ikke fører til økt likestilling.

Man hadde håpet at økt pappaperm skulle føre til økt lønn for kvinner eller færre skilsmisser. Noe som selvfølgelig også hadde vært bra. Og som kan vise seg å stemme om man lar pappapermen få virke noen flere år. At flere fedre er sammen med barna sine, at de lærer seg å håndtere egne unger i hverdagen mens mor er på jobb og ikke bruker permisjonen på ferie med hele familien, det er likestilling i praksis.

Så til dere som er i mot fedrekvoten fordi dere vil "velge selv" - det er jo bare et tilbud. Dere kan fortsatt velge selv. Dere kan velge å ikke ta i mot. Eller hvis det virkelig er sånn -- at det å tilbringe 12 uker, med sitt eget barn, i dets første leveår, er for tidkrevende -- kan man jo spørre, hvorfor får man da barn?

 (Baksida av Klassekampen 6. september 2011)

Dersom du

Dersom du blogger.
Dersom du vil lese Tørst.
Dersom du vil skrive om den etterpå.
Dersom du syns bøker er litt dyrt.
Dersom du gjerne vil ha et frieksemplar og er en aktiv blogger som vil skrive om boka etterpå.

Send meg en e-post med adressen din, så sender forlaget boka til deg.

Send til ellisivl#gmail.com

Hvan handler boka om?

Det hyppigst stilte spørsmålet. Etter at jeg i flere år har sagt at jeg jobber med en roman, og i den siste tiden har kunnet si at den er ferdig, den kommer i høst, den kommer snart, den kommer nå.

Hva handler den om?

Det er selvfølgelig løgn å si jeg-vet-ikke, for jeg vet det jo utmerket godt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Og hvis jeg skisserer opp hele handlingsforløpet så er det knapt vits å lese den. Men vi tar nå ansvar fra Bonusords side og skal hjelpe Lindkvist på vei.

Bonusord: Er det en roman med to hovedpersoner?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Er det en roman som starter i ungdomstida?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Følger vi hovedpersonene fra de er unge til de blir voksne?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Har de to hovedpersonene en sterk og nær relasjon?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Har de et forhold?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om å vokse opp på et lite sted og flytte til Oslo?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om sterke kunstnerambisjoner?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om kjærligheten?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om havet?

Lindkvist: Ja.

Handler det om døden?

Lindkvist: Ja.

Handler det om havet-døden-kjærligheten?

Lindkvist: Ja.

Er det en lesberoman?

Lindkvist: Ja, det må man vel kunne si.

Men er det ikke noe heterokjærlighet der?

Lindkvist: Jo.

Handler det om å være skuespiller?

Lindkvist: Ja.

Handler det om å være forfatter?

Lindkvist: Ja.

Handler det om Bjørn Borg truser?

Lindkvist: Ja.

Handler det om å gå på Romerike Folkehøyskole?

Lindkvist: Ja.

Handler det om å gå på Forfatterstudiet i Bø?

Lindkvist: Ja.

Er det handling fra Tromsø i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en billedkunstner med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en snill skilt tobarnsfar med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en mannlig forfatter med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er han pen?

Lindkvist: Tror ikke det står, men regner med at han er pen nok. Han har ialfall en kjæreste.

Er det et feministisk tidsskrift med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en litterær debut med i boka?

Lindkvist: Ja, det er flere.

Er det en lanseringsfest med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en blogg med i boka?

Lindkvist: Ja. Eller flere.

Er det en samtidsroman fra dagens Norge om moderne mennesker?

Ja, det vil jeg vel si.

Er det en bred og ambisiøs roman om en ny generasjon kvinneskjebner?

Vel, ifølge Cappelen Damm er det jo det.

(Postet på Bonusord)

Tusener på tusener

Jeg hadde tenkt at nå skriver jeg på denne bloggen: følg med på Bonusord i stedet. Det er såvidt jeg klarer å blogge og passe på, stelle, mate og vanne to blogger er jo dobbelt så mye som en, selv om man evt poster de samme innleggene.

Så skulle jeg bare legge ut den forrige Klassekampen-teksten, jeg har lagt ut alle her og syns for egen del det er greit å ha alle samlet her om jeg trenger dem, de er mitt eget arkiv. Så jeg la ut Men kroppen min får du aldri og vips, der kom VG og lenket til den en fredag ettermiddag og lot det ligge på forsida av vg.no hele helga og vips:

Tusener på tusener av nye lesere strømmet på. Og kommentarfeltet boblet som aldri før og ikke minst ble jeg kalt en "venstrepolitisk korrekt tjukkas". Så artig har jeg ikke hatt det i blogg-verdenene siden gullalderen med aktiv Fjordfitte, aktiv Drusilla. Tusen takk til VG for den oppturen i statistikken. Skal jeg virkelig slutte å blogge på denne bloggen nå?

De beste blant oss

Jeg kan fortsatt sangen utenat. Kringsatt av fiender/ gå inn i din tid/ under en blodig storm/ vi deg til strid. Det var fordi vi alltid sang den på SU-samlingene. Jeg var en av dem. En ungdom som var med i politiske organisasjoner, som drev med politikk og organisasjon. Det er jeg veldig glad for. Det var morsomt, interessant, lærerikt. Det var viktig.

Det er mye som er ille når man er ung. Man er aldri tynn nok eller pen nok. Man mangler selvtillit og egne penger. Man tør ikke snakke i forsamlinger eller til nabogutten. Foreldrene forstår en ikke. Lærerne er teite. Medelevene er forresten også teite. Det er mye å slite med.

Selv syns jeg det verste var å bo på et sånt lite idiotisk knøsted. Og gå på en liten idiotisk videregående. Der det ikke var noen andre som var som meg. Det vil si SU-er, eller idet minste at de så ut som en. Nå så ikke alle SUere ut som SUere. Noen så så streite ut at de kunne blitt med i AUF og noen hadde sikkert vært med i RU om det hadde vært noe aktivt RU i Troms på den tida. Og av og til kom det ungdommer som til og med kunne sklidd inn i Unge Høyre, rent utseendemessig.

Klesdrakten. Musikksmaken. Meningene. Alt var så viktig på den tida. Hvordan kunne man være venn med noen som var mot selvbestemt abort? Hvordan kunne man overhodet ha noe til felles med dem som hadde cowboyboots og ball-genser? Og hvordan kunne noen finne på å stemme Høyre? Men UngeHøyreguttene var ikke fienden. De kunne være medsammensvorne. For det UngeHøyregutten og jeg hadde til felles var engasjement. Det var alle de andre som ikke hadde noe engasjement som var – om ikke fienden – så bøygen vår. Dem vi snakket til, i et forsøk på å engasjere.

Vi som hadde et engasjement kunne samles om elevrådsarbeid, skrive i skoleavisa, og arbeide tverrpolitisk for at det skulle opprettes egne ungdomsråd i kommunestyret. Noe det senere faktisk ble. Jeg reiste på møter, seminarer, møter og seminarer. Jeg lærte hvordan en organisasjon fungerer og jeg øvde meg på å snakke i forsamlinger, ta ordet og entre talerstolen. Det er jeg glad for.

I SU var det samhold, det var hygge, det var søte gutter med langt hår og det var sang. Internasjonalen og Til Ungdommen sang vi hver gang. Og alltid sang vi fra søster til bror i nestsiste vers. Dette er løftet vårt /
fra søster til bror:
/ vi vil bli gode mot
menskenes jord // Vi vil ta vare på
/skjønnheten, varmen /
som om vi bar et barn
/ varsomt på armen!


(Baksida av Klassekampen 26. august)

Men kroppen min får du aldri

Det første året jeg skrev på baksida av Klassekampen, for fem år siden, hadde jeg en baksidetekst som het: Jeg er fornøyd med kroppen min. Videre skrev jeg ”Det er et politisk standpunkt. Fordi: vi blir hele tiden fortalt at vi ikke bør være det. Fordi: en kvinne aldri blir tynn nok. Fordi: jeg får reklame i posten som forteller meg hva jeg bør kjøpe for å gå ned i vekt. Med hvilken rett, sende de meg direkte adressert reklame og fortelle meg at jeg bør være misfornøyd med kroppen min?”

Noen år etterpå, noen kilo og en barnefødsel senere er det lett å bli misfornøyd. Ingen spør meg om leg(itimasjon) på polet lenger. Ikke engang i Sverige. Og da er det fristende å ta skjeen i en annen hånd og rope opp om egen kropp. Det er et yndet tema blant kvinnelige stand-upere. Komme de andre i forkjøpet og le av sine egne ekstra kilo og sin egen aldring. All ære til dem for det, og ikke et vondt ord om kvinnelige stand-upere.

Kroppsfokuset i vår tid er enormt. Vi legger også på oss i forhold til tidligere tider. Modellene blir tynnere, mens vi andre blir tjukkere. Siden 60-tallet har kvinner i snitt lagt på seg 4 kilo hver, mens menn har lagt på seg drøye 9 kilo hver. Dette handler ikke om at kvinner har lettere for å holde vekta enn menn. Snarere tvert i mot. Det er horder av sultne kvinner der ute. Kvinner som vokter vekta, trener og går på diett. Kvinner som ikke unner seg mat og i hvert fall ikke kaker eller øl. Kvinner med full kontroll som holder vekta langt under normalen. Og andre som spiser kaker med evig dårlig samvittighet.

Det er lett å tenke at tidligere var jeg fornøyd med kroppen min. Å den som var 25 igjen! Ung og tynn og 25 år. Men det var ikke lett da heller. Det var vanskelig å si: ”Jeg er fornøyd med kroppen min”. Å være tynn er likt pen. Å være ung er likt pen. Likevel er det de unge som sliter mest med kroppskomplekser. Hva er skjønnhet? Er det ikke diskutabelt? Den unge tynne kvinnekroppen er et utmerket redskap for å selge kommersielle produkter. Brått tar det slutt og kvinnekroppen og ergo kvinnen er blitt uinteressant.

Jeg er ikke tynn nok. Jeg er ikke høy nok. Jeg har en slitasjeskade i menisken. Men jeg kan spille fotball, jeg kan spille innebandy. Jeg kan gå i fjellet. Jeg kan ligge rett ut i lyngen. Jeg kan jogge, løpe, svømme, klatre, elske, føde, amme. Kroppen min fungerer utmerket. Stemmebåndene fungerer, jeg kan snakke. Hodet fungerer jeg kan tenke. Hendene fungerer jeg kan skrive. Jo jeg er fortsatt fornøyd med kroppen min.

(Baksidetekst på baksida av Klassekampen, ble skrevet til torsdag 21. juli, men så kom den ikke på trykk før mandag 25. juli. Den dagen virket den bare malplassert, og jeg nevnte det ikke noe sted. Men siden jeg alltid legger ut baksidetekstene her så dette nærmest er et arkiv, så legger jeg denne ut nå, en måned senere.)