Jeg husker en diskusjon da jeg gikk på videregående da en radikal venninne og jeg diskuterte med en lærer. Det var forresten mest hun og han som diskuterte og han mente hun ville glemme sine radikale ideer straks hun ble eldre, mens hun mente at hun skulle beholde sine idealer. Og jeg vet ikke hvor mye av det samme hun mente da hun mener nå, så (det må innrømmes) mange år senere.
Selv har jeg vel endret både mening og annet siden den tid, samtidig som jeg tenker at noen av idealene er de samme, bare med noe mer kunnskap og erfaring.
Livet som singel og barnløs for bare få år siden er også rimelig annerledes enn livet med mann, tenåringer, hund, rekkehus for ikke å snakke om som høygravid i sommervarmen. Og nå tenkte jeg å poste en facebookoppdatering om at mannen er ute og kjøper stellebord samt en advarsel om at nå kommer oppdateringene til å handle mest om irriterende mamma-greier.
For er det noe som irriterer folk virker det som det er nettopp småbarnsmødre som skriver om og er opptatt av ungene sine. Kjenner jeg meg truffet? Joda. (Lenken henviser riktignok til en skjønnlitterær tekst, altså en fiksjon, ergo mer satt på spissen og overdrevet nærmest inn i parodien, noe som slår tilbake på jeget.)
Det er lov å endre seg. Det er lov å ikke ha lyst på barn når man er 25 - eller 30 og likevel ha lyst på barn senere. Det er klart det er mange fordeler med å få barn tidlig. Selv syns jeg det er veldig trist at Pappa (kjære salige pappa) aldri vil få hilse på sitt barnebarn. På den andre siden er jeg tross alt glad jeg ventet med å prøve å få barn til jeg hadde møtt en mann jeg faktisk har lyst til å få barn med. Jeg kjenner (såvidt jeg vet) ingen som har fått barn før de fylte 25 og som fortsatt er sammen med den de fikk barn med. Det kan være fordeler med å vente også.
Innlegg
15 kommentarer:
Så klart det er lov å endre seg - og så hyggelig at en mini er på vei :-)
Så lenge bloggpostene er skrevet med Lindkvists sedvanlige humor og varme så tåler vi litt mamma-blogging. Bare det ikke blir bare barnematen...
He-he, tusen takk for din store sjenerøsitet og raushet Vampus. Du har jo forsåvidt endret deg litt selv også vil jeg mene.
så fint, kjære.
Takk og lov at ein kan skifte meining og ønskjer for livet sitt. Ikkje noko gale med å få barn som godt vaksen, tvert imot berre herleg! Og bloggen din er berre meir spanande no, iallfall for meg som syslar med småtroll sjølv!
helsing Anita
Takk for det, Anita. Kanskje jeg kan nå ut til et nytt publikum: mammaleserne. Nei, det er klart man er interessert i å lese om andre som står i det samme som en selv. Leser forresten Heia Mamma! av Helle Vaagland og Anne Lindmo nettopp nå.
Eg er ikkje av dei som deler mest om livet som småbarnsmor på facebook/blogg/i samtale med venner utan barn, men det er ikkje av omsyn til dei som irriterer seg. Kvifor er det irriterande med mødre/fedre som er opptatte av avkommet sitt?
Jeg husker et utsagn fra Ellisiv: "Kvinner bør nekte å sette flere barn til verden inntil vi har fått full likestilling." Jeg husker det spesielt godt fordi jeg videreformidlet ytringen til min daværende mann. Vi satt på en restaurant i Praha med hvert vårt store glass konjakk. Turen hadde vært hyggelig inntil da. Vi dro hjem som uvenner. Vi giftet oss 23 og 25 år gamle, har en horde vakre barn, men er altså ikke gift lenger. Å gå på Kate Pendry-forestilling sammen med ham var heller ingen super idé for å opprettholde ekteskapelig lykke - men oppklarende, det også. Jeg ønsker deg lykke til med familien, Ellisiv!
hilsen Wenche
Hei og hå til den gravide mor:) Artig å følge deg, artig å lese. "Mange mennesker tenker på å forandre verden, men få tenker på forandre seg selv!" Endring er kanskje noe av det vanskelige for de fleste av oss; å "innrømme" at en tenker anderledes nå enn før - handler mulighens for mange om å "tape ansikt". Jeg syns det er hardt å endre seg, selv om jeg har lest mye om det; tatt studier om endringsledelse! MEN vi vil jo gjerne!!!
Ellers kjenner du MANGE som fortsatt er sammen - og som fikk sitt første barn FØR de var 25. Meg for eksempel, de aller fleste av naboene oppe i nord... La ikke ammatåka ta deg FØR du har fødd!! Alle gode tanker, Ragnvald
Olaug: Det er sikkert verdt ikke bare et eget blogginnlegg, men både forskning, avhnadlinger og bøker - om hvorfor så mange irriterer seg over (særlig) småbarnsmødre. Noen er sikkert uenige i at det finnes så mye irritasjon. Og også det er vel ulikt fra fora til fora, men feks på Underskog kan det finnes en del.
Nå er jeg ute og synser, men det er en vanskelig balansegang for unge/frigjorte/
likestillingsorienterte kvinner å anerkjenne/bekrefte noe som er en tradisjonell kvinnerolle og det mest tradisjonelle av alt er å bli mor. Som de fleste likevel anerkjenner som (noe av) det største av alt.
Uansett er det fortsatt slik at det kvinner holder på med har lavere status og det er takknemlig og lett å gjøre narr av småbarnsmødre. Ikke jobber de, de går bare hjemme med barn og drikker kaffe latte. (Særlig det å drikker kaffe latte er visst alltid kritikkverdig.)
Forøvrig skjønner jeg godt behovet for å ikke skrive om privatlivet/familielivet - av helt andre grunner enn for ikke å irritere omgivelsene!
Jeg har tidligere skrevet innlegget forakten for svakhet og der skriver jeg om noe av det samme jeg prøvde å si i forrige kommentar.
http://ellisivlindkvist.blogspot.com/2008/11/forakten-for-svakhet.html
(Og jeg får fortsatt ikke til å lage lenker i kommentarfeltet.)
Ragnvald: Vel, hva kan jeg si? Ifølge vår venn statistikken så er skilsmissestatistikken større i byene enn på landsbygda. Så det er kanskje derfor? :-)
Eg ser også mange som irriterer seg, medan eg aldri ser nokon irritere seg over at det finst barnefrie/single, men det skal jo førekomme i stor grad, har eg forstått. Så at det kjem an på auga som ser, er heilt sikkert rett.
Men eg synest det kan vere frustrerande å gå på tå hev rundt vener utan barn. Eg respekterer gjerne at det er ei privatsak kvifor ein har valt å ikkje ha/kvifor ein ikkje har barn, og at det difor ikkje er lov til å spørje om det, men det å ikkje kunne snakke om ungane sine fordi det ungane driv med for tida er så banalt at det ikkje er til å halde ut, synest eg er verre. Endå verre er det å føle seg i vegen med barnevogn og skrikarungar på kafé og buss.
Eg trur elles du har rett i at det er vanskeleg for mange kvinner å finne balansen mellom å bekrefte stereotyp kjønnsrolle og å anerkjenne barn som noko av det største i livet.
Jeg er også redd for at mange legger seg opp i morsrollen, eller hvordan man er mot barnet sitt offentlig. Har hørt noen skrekkhistorier om hvordan folk får kommentar om det. Slik man kan få kommentarer om privatlivet sitt som man ikke ønsker. Men så var det en som sa at alternativet var tross alt verre. At ingen bryr seg i det hele tatt.
Forakten for svakhet
Hei alle sammen, jeg heter Aisha Sadat, jeg er gift i 20 år med mannen min, og vi har to sønner, eldste en 16 år og yngre er 11 år. Mannen min elsket meg veldig, men det ble til et punkt da han engasjerte seg i en affære med en kvinne som er hennes kollega. Jeg har aldri forestilt meg det, men på en eller annen måte endret holdningen hans til meg og barn seg, den sene han kom fra jobb fikk meg til å tenke over saken. Selv på mitt 20-års bryllupsdag i mars holder jeg meg borte fra sex da vi lover å gjøre det på bryllupet jubileumsdag, 15 dager før bryllupsdagen, tilsto han at ja, han hadde sex med sin kollega.
Han brakte henne i sengen min da jeg var ute på jobb, det betyr at følelsene mine var helt ubrukelige for ham, min mentale tilstand er full av kvaler, jeg tror jeg ikke kan glemme og gjenopprette smertene, denne kvinnen hadde full kontroll over henne og jeg har aldri ønsket å gjøre det med vold, hun vil vinne over meg når hun er skilt, hun sa at hun var sjalu på forholdet vårt, og hun vil ødelegge meg ved å ta mannen min. Jeg måtte diskutere det med en venn som ba meg finne en god stavebeslag, for det første trodde jeg aldri på denne cast-rettskrivningen, men jeg må prøve den før jeg kom over PROFET NOSA UGO-e-posten på internett om hvordan han har hjulpet så mange mennesker med å få eksen tilbake og hjelpe til med å fikse forholdet og gjøre folk glade i forholdet og noen andre historier om åndelig sykdom og mer.
Jeg forklarte situasjonen min for ham, og han hjalp meg med å utføre noen bønner, noen urter og røtter og et lite offer som jeg gjorde, og i løpet av 7 dager kom han tilbake for å be om unnskyldning, og det var bare et mirakel for meg. Jeg er glad i dag at han hjalp meg, og jeg kan stolt si at mannen min nå er med meg igjen og at han nå er forelsket i meg som aldri før.
Trenger du hjelp i forholdet ditt som å få tilbake mannen din, kona, kjæresten, kjæresten, vinne i lotterier, urtemedisin mot sykdom, HIV, kjønnssykdommer, astma, leddgikt, feber, hjerneslag eller noen form for sykdom, åndelig problem , Jobfremmelse, seere som leser innlegget mitt som trenger hjelp til livsutfordringer, bør kontakte PROPHET NOSA UGO, og du vil være glad for at du gjorde det.
E-post: karnataka.temple@gmail.com
WhatsApp: +34631686040
Legg inn en kommentar