Hver dag sang vi Bokmålsangen.
Alle som kjenner Bokmålsangen vet at den er litt pompøs, kanskje også selvhøytidelig på bokmålets vegne.
Ikke rart at jeg ble litt både nysgjerrig og kanskje misunnelig på nynorskingene som sang den langt mer morsomme Nynorsksangen.
Ikke lærte jeg nynorsk ordentlig heller. Jeg kunne vært skikkelig god i nynorsk hvis jeg bare hadde fått lære det tidligere på skolen. Men neida, da var det bare Bokmålsangen og bokmål som gjaldt.
"For i Bokmålsland der kan alt gå an, der er vi like tøysete og rare alle mann."
Ja, særlig.
Innlegg
10 kommentarer:
Den har eg aldri høyrt om før. For nokre snålingar de bokmålsfolk må vere!
Vi song "Fager kveldssol smiler", vi. Og "Gjer døri høg, gjer porten vid". Og "Håvard Hedde", så klart.
Nei, slik går det når vi lager rigide skiller mellom bokmål og nynorsk. Da lærer vi ikke hverandre å kjenne og er totalt fremmed for hverandres kultur. Og hvor vanskelig blir det ikke da i voksen alder å forsøke å forstå hverandre, akseptere hverandre, tolerere hverandre og i enkelte tilfeller like hverandre.
Eg føler at denne teksten freistar bygge bru over det botnlause djuvet mellom bokmålsfolk og nynorskfolk, men alle veit likevel at bokmålsfolk som gir seg ut for å vere nynorske eigentleg er vanskapnadar, karikaturar av språkfolk, identitetssøkjande og forvirra.
Så la djuvet vere djuv, eg meiner, er det så farleg+ Kva er galt med å vere nynorsk? Kan me ikkje få vere oss sjølve og annleis då?
Eg meiner, eg kan berre opne ei bok av Aina Basso og sjå med ein gong at dette er ein nynorsking som har skrive.
"Katten heiser halen," skriv ho, og eg tenker: Dette er nynorsk. Og så tenker eg: Er ikkje det greit då? Og så tenker eg: Er eg i ferd med å få litt for mange grå hår? Vil folk sjå meg som meir moden, som meir autoritær? Eller er det slik at me nynorske berre forfell, mens bokmålsfolket blir distingverte? Eg veit ikkje, og derfor snakkar eg med høg, skingrande nynorskstemme og veiver med armane og håper at ingen skal sjå at eg er redd fordi eg hatar meg sjølv.
Dessutan ER det forskjellar som ikkje har noko med kultur å gjere:
1. Bokmål er berre eit språk, eit språk som folk snakkar og skriv i Noreg. Nynorsk er noko anna, noko for særleg interesserte, noko for fantastar og bønder og bygdefolk og kommunistar og folk som alltid må gjere noko lyrisk ut av seg.
2. Rettskriving på bokmål er bra. Det gjer det lettare å forstå kvarandre, og det gjer undervisninga lettare. Rettskriving på bokmål er naturleg, fordi bokmål er eit språk.
Rettskriving på nynorsk er dårleg. Det gjer det så vanskeleg å bruke nynorsk, det gjer det ensten umogleg å undervise i nynorsk. Rettskriving på nynorsk er for språknaziar, for konservative Ivar Aasen-tilhengarar og for fantastar.
Jeg trodde lenge du mente at det var vi bokmålsfolk som hadde det vondt i sjelen.
Jeg er jo nemlig mest nynorsking i dialekta mi. Så jeg er rett og slett en skap-nynorsking. Som ikke fikser nynorsken helt og fullt og derfor bare tør å skrive på bokmål.
jeg og. skap-nynorsking. fôra med anti-pati og spynorsk mordliste, oppdaga at nynorsk verken var vanskelig eller stygt eller teit, prøvde å bruke det aktivt, meeeen ... det kom for seint til å bli naturlig. merkelig nok føles engelsk mer naturlig enn nynorsk. snakk om feilslått integreringspolitikk :/
Eg meiner vel berre at for meg er nynorsk eit heilt vanleg språk eg ahr vakse opp med, hatt på barneskulen, lese i bøker og lokalavis. Like vanleg som bokmål er for folk i by.
På same måte som eg vaks opp og var jente og trudde det berre var ein heilt vanleg måte å vere menneske på.
Men du har vel lært nå Avil at å være jente det er veeeeldig spesielt. Ikke helt som anna folk ihvertfall.
Ååh Avil, hvis du både skal snakke med høg skingrande nynorskstemme, og veive med armane samtidig som du heise halen, så trur eg det blir reint for mykje for meg.
Og eg kjem berre til å høyre Pierre seie Eg… Eg kom til å elske ei kvinne. Eg elska ho. —Eg har elska ho over alt anna. Over alt anna…
Jeg husker jeg hadde skrevet "fyste" i en nynorskstil på videregående. Norsklæreren min hadde streket under med tjukke, røde streker. "FEIL!" ropte han. "Nei!" sa jeg, og klasket Nynorsk ordliste i pulten så det sang. "Umoderne." sa norsklæreren, "hold deg til moderne nynorsk." Jeg satt stum igjen. Etter det ga han meg konsekvent dårligere karakter i nynorsk, selv om jeg ikke skrev noe sårligere nynorsk enn tidligere...
Legg inn en kommentar