Det kan skyldes mange ting.
Kanskje er det selve nasjonaldagsfølelsen. Eventuelt kombinert med musserende rosé. Kanskje er det den ubeskrivelige gode pestotrukne grilla kveita. Kanskje er det hyggelig selskap. Kanskje er det det at det nesten deprimerende allergiattakket som slo meg helt ut i morges og etter 17.mai frokosten tilsynelatende er som blåst bort (enn så lenge.) Kanskje er det den nye nasjonalsangen til Stian Carstensen. Kanskje er det gleden over å gå rundt i bunad. Kanskje er det å få servert asparges til frokost (sammen med fenalår, rømmegrøt, verdens beste pai, salat, kjøttboller, fetafylt paprika og ørret med pepperrot). Kanskje er det det at både Hjorthen og Virrvarr har lest forrige bloggpost med ønsker og allerede lovet seg bort. Kanskje er det bare litt generell optimisme.
På tide å minne meg selv på hva som sto på russekortet mitt for ikke så alt for mange år siden:
La ikke optimismen knekke deg.
Gratulerer med nasjonaldagen.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar