Den gode feminist

Det er ikke lett å være feminist. Vi husker jo Märthas uttalelser om hvor belastende det er. Og ergo er det lettere å la vær. Hvis du ikke kaller deg feminist kan du jo også med den største selvfølgelighet kritisere andre for å ikke være feminister på den riktige måten.

Tidligere har jeg ofte blitt satt til veggs hvis jeg i en diskusjon påpekte forskjeller i samfunnet, med spørsmålet: "Hva skal vi gjøre da?". Dersom jeg ikke hadde noe godt svar på det. Og det hadde jeg ikke (det har jeg vel kanskje ikke enda, iallfall ikke et kortfattet og enkelt) så var diagnosen at jeg var mer opptatt av å "klage" enn av å handle. (Nå tror jeg at påpekningen av strukturell urettferdighet er første steg i en endret retning.)

Få har som Fjordfitte (såvidt meg bekjent) påpekt det paradoksale i forventningen om at hvis du først kaller deg feminist må du også arbeide feministisk. Nei, det må man ikke. De fleste er for menneskerettigheter og demokrati uten at det forventes at man da må arbeide med det også. Derfor kan vi være for like rettigheter mellom kjønnene uten å måtte arbeide feministisk. Man trenger ikke en gang gå i 8. mars tog hvis man ikke vil. Det er forskjell på ordet kvinne og feminist. Ikke alle feminister er kvinner.