"Hvem vil du helst ligge med?"

Det er tittelen på Helle Vaaglands anmeldelse av Pen søker trygg av mye omtalte Preben Z. Møller og Könskrig. Hur vi delas opp och hur vi hör i hop som er en ny svensk antologi om feminisme og kjønnsroller (Morgenbladet 2.-8. november).

Helle Vaagland skriver at hun er blant de feministene som har ønsket de siste årenes nye mannsstemmer velkommen inn i likestillingsdebatten. Vel, hvis hun har hadde nevnt for eksempel Jørgen Lorentzen kunne jeg vært med. Men hun nevner sutreguttene i fleng (og jeg har ikke så lyst å nevne dem, men du vet sikkert hvem de er hvis du tenker deg om) og selv om hun sier:

Når menn endelig begynner å diskutere kjønn er det viktig å lytte. Selv om
de skulle vise seg å være provoserende, dumme, sutrete eller egentlig bare litt
furtne fordi de ikke får nok sex.

Vel - her er jeg i grunnen ganske uenig. Hvis noen sier noe klokt er det verdt å lytte. Hvis ikke - vel da er det vel ikke like viktig å lytte? Og hvis det å reprodusere kjønnsstereotypier eller komme med misogynt oppgulp er å diskutere kjønn så har vel egentlig menn til alle tider "diskutert kjønn".

Det jeg ikke forstår med Vaaglands anmeldelse er at hun liksom synes Könskrig er for god - eller er det det hun mener? "Faen, svenskene har klart det igjen" skriver Vaagland. Men så legger hun til at det er så queer-korrekt at de poengterer det hver gang de er heteroseksuelle.
Konklusjonen er visst at Könskrig er så god at hun savner noe dårlig som Pen søker trygg. Om jeg forstår henne rett.

Eller som hun sier i siste avsnitt:

Og etter å ha lest Könskrig får jeg en barnslig trang til å være flåsete: Hvis
disse to bøkene hadde vært menn, ville jeg giftet meg og fått barn med Könskrig,
og hatt uforpliktende sex med Pen søker trygg (med kondom).

Vel - her må jeg bare si at aldri har ekteskap og monogami framstått mer attraktivt.