Det har nok hendt at jeg har sagt at det er lettere å være far enn mor. Og at hvis jeg kunne bli far ville jeg hatt barn. Dette er satt på spissen, og mange fedre (og andre) vil helt sikkert protestere. Nå tenker jeg ikke på fødselen som kvinner går gjennom, og som jeg har hørt skal være så smertefull. Det jeg tenker på er forventningene i kjønnsrollene vi alle er fanget av. En kvinne som får barn er allerede der en tradisjonell kvinne som velger den mest tradisjonelle av alle roller: Mors-rollen. En kvinne som triller, passer, ammer og steller sitt barn er tradisjonell og stereotyp. Kanskje snill og flink også, men det tar man for gitt. Det er jo hennes barn. En mann som triller, passer og steller sitt barn er derimot utradisjonell og ikke-stereotyp. Allerede her vinner mannen. Mannen som tar seg av sitt eget barn, er en moderne mann, en attraktiv mann og snill og flink. Selv om det er hans eget barn. Det er så kort tid siden det var uvanlig at menn tok seg noe særlig av barn, at selv om dagens kvinner forventer det, blir det likevel gitt mer status av omgivelsene, samtidig som det bryter det eldgamle mønsteret de fleste, vil jeg tro, ønsker å bryte. Det er jo heller ikke slik at kvinner som ikke klarer å ta seg av sine egne barn får høre at hun er flink til å bryte med kjønnsstereotypene. Nei, så enkelt er det ikke.
Vi har ofte i diskusjoner om likestilling fått høre at ”kvinner ikke må bli som menn” – dette kan gjelde slike ting som å røyke, drikke eller være utro, hvor menn tidligere har stått for størstedelen av statistikken. Nå har kvinner nådd menn igjen på disse områdene, og mange skylder på ”likestillingen”. Men å fastholde at kvinner skal være ”bedre” enn menn på disse og andre områder holder fast ved at kvinnen skal være god, en trang kjønnsrolle å være i. Hvis kvinner skal være ”bedre” enn menn eller ”renere” dyrker vi forskjeller som er konstruerte. Å røyke er ikke bra, det er de fleste enige om, men når kvinner får samme rettigheter og muligheter som menn så velger vi faktisk ganske likt. Fordi vi er like. For selv om dette er en negativ statistikk kan man jo si at tidligere statistikk var kunstig fordi kvinner og menn hadde ulik tilgang på ”godene”, og ulike forventninger knyttet til kjønnet sitt. Å dyrke forskjeller, eller kvinnen som god, er en forskjellsfeminisme som kan gå over i en utopisk feminisme. Derfor er det ikke så farlig for gutta at jentene er i flertall på Universitetene. For det første er ikke gutta blitt merkbart færre, det er kvinnene som er blitt flere. Og for det andre sitter det jo fortsatt menn på toppen, der hvor makta er. Selv om noen av dem henter barn i barnehagen.
(Baksida av Klassekampen onsdag 28. november)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
11 kommentarer:
Me velger likt fordi me er like.
Så enkelt kan det seiast.
Jepp. Og husk: det enkle er ofte det beste.
Jeg opplever å ikke bli trodd, når jeg sier at jeg ikke har hatt lyst til å få barn etter at jeg fylte 23. Nå er jeg straks 38, og klokken skal visstnok tikke. I det minste i hodene til alle andre.
Det er mulig det er litt slemt av meg, men jeg forsøker så ofte jeg kan å punktere intetsigende samtaler om barn og barnefødsler med denne setningen" Jeg har absolutt ikke lyst på barn, det å bli mor fremstår ikke som en viktig faktor for min fremtidige lykke".
Litt slemt, men veldig ærlig.
Nei, som mor blir man ikke premiert for å velge utradisjonelt. Den saken er helt sikker.
For egen del har jeg opplevd negative bemerkninger på at jeg har jobbet i 100 % stilling med tilhørende pendling- samtidig med at jeg har hatt små barn.
At pappa Hjorth har hatt en del fri på dagtid og dermed har hatt mye av omsorgen for våre søte små når jeg har vært borte, er ikke interessant for vurderingen.
Jeg tror mange tenker at morsrollen skal være så oppslukende og naturlig for en kvinne at man ikke skal ha behov for å gjøre andre ting. Som for eksempel å jobbe ;-)
Det å være kvinne og ikke ønske seg barn er heller ikke særlig stuerent, skjønner jeg.
*sukk*
Heidi og Flopsy:
Ja, jeg har jo skrevet tidligere om det å være kvinne uten barn. Og det problematiske som følger med. Men et poeng er også at det å ikke ville ha barn eller det å være kritisk til morsrollen, ikke nødvendigvis er en kritikk av kvinner som er mødre. Nettopp fordi morsrollen blir en slik trang ramme hemmer dette både kvinner som er mødre og kvinner som ikke er mødre.
Eg har i min eigen vennekrets møtt mykje motstand på min påstand om at "det å vere mor har gjort at eg ikkje kan yte mitt beste som tenkar".
Men eg meiner heilt seriøst at eg var skarpare, meir fokusert og meir heilhetleg engasjert i ting før eg fekk ungar. Dei tek faktisk merksemd, tid og krefter, desse ungane. Og dei tek det frå noko anna, sidan folk ikkje er grenselaust overskotsaktige.
Det er jo tøft å innrømme at det faktisk har noen omkostninger å få barn utover det at en ikke kan feste like mye med venner som før. En forsker skrev nettopp en artikkel om det i Morgenbladet. Hun hadde fått tre barn og gitt opp forskningen, mens mannen fortsatt forsket. Så så hun at dette var et mønster. Det hun var kritisk til var at alle (inkl henne selv) sa at dette var et fritt valg.
Interessant debatt!
Jeg kjenner meg bare delvis igjen i det Avil sier, men er uansett spennende tanker. Jeg føler meg like skarp og engasjert som før jeg fikk barn, og på mange måter voksnere og modnere også.
Men jeg har jo på langt nær så mye tid til interesser og hobbyer som før. Det å ha barn tar utrolig mye tid, og forskyver nok en del andre ting i tilværelsen.
Og det er nå bare sånn det er, tenker jeg. Problemet er at man egentlig ikke har lov til å tenke sånn, for som mor blir det forventet at man skal være så oppslukt av morsrollen at alt annet blekner i forhold.
Den tanken blir støtt og stadig forsterket av begrep som f.eks "ammetåke". Og ikke minst av alle forventningene, gjerne av typen "du skal vel ikke jobbe fullt nå som Junior er så liten".
Det kan absolutt stilles spørsmål ved graden av "fritt valg". Jeg tror forventninger og krav er en stor del av det. Og kjønnsrollene.
Flopsy: Ja, men det finns vel en annen gruppe, som kanskje presser mer på at man skal jobbe fulltid og klare "alt" som man klarte før man fikk barn.
Jeg sier ikke at jeg mener det, men jeg merker denne tendensen. Også når jeg framholder min egen skepsis/redsel mot å få barn, nettopp fordi jeg ikke tror jeg er et super-menneske og kan få argument som at "Barn gir deg masse energi", "Får du barn, må du være effektiv" osv.
Noen klarer å være statsminister og ha fire barn. Andre klarer ikke jobbe fulltid samtidig som man har små barn. Dette kommer an på hvem man er, hvilken situasjon man er i, hvordan barnet er og antagelig litt på hvem man har eller får barn med? Eller?
Jeg er litt treig for tida, men nå er jeg her ;-)
Joda, joda, det finnes helt klart sånne krav også. Kravet om at man kan klare alt, bare man er flink nok til å organisere.
Og klarer man ikke det, så kommer kravene i forhold til hva man bør kutte ned på. Og hvilket område som blir snakket mest om avhenger av hvilket miljø man har rundt seg. Det kan enten være mas om å jobbe mindre eller mas om å skaffe seg hushjelp, alt etter som ;-)
Det å få barn er naturligvis en ulik opplevelse for ulike mennesker ja. Det er det viktig å respektere. Og selvsagt er det greit at ikke alle orker å jobbe fulltid. Det skjønner jeg godt. Men jeg er likevel redd for at det svært ofte blir til at kvinner reduserer stillingsprosenten sin, og likevel ender opp med å jobbe dobbelt, når heimen tas med i regnskapet.
Hvorfor snakkes det aldri om at mannen også kan ta i et tak? Det forventes jo aldri av mannen at han skal jobbe deltid når ungene er små.
Situasjonen avgjør mye, og jeg hadde nok ikke klart å jobbe som jeg gjør uten at vi hadde delt på de hjemlige syslene. Så skal man ha unger, er det lurt å finne seg en feminist-mann ;-)
Jepp. Det tror jeg også. I grunnen tror jeg feminist-mannen er "den nye mannen" media er så optatt av å finne. Hvis vi bare slår det fast så har vi løst hele problemet med "mannen i krise" som i hvert fall Klassekampen har kjørt en sak på i det siste.
Legg inn en kommentar