Heterofiles ansvar

Jeg er heterofil. Det vil si under de rådende kjønnede omstendigheter og den rådende heteronormativitet så lever jeg heterofilt. Jeg er ganske sikker på at om jeg skulle befunnet meg i et rent kvinnesamfunn over tid ville jeg og de fleste i dette samfunnet gått over til å leve homofilt (også kalt lesbisk). Samfunnet former hvem vi blir og derfor blir de fleste av oss heterofile. Uansett hvor åpne og tolerante vi tror vi er så forholder vi oss til barn som heterofile vesener (in spe). Voksne som snakker til barn kan ofte erte dem med kjæresterier og da selvfølgelig av motsatt kjønn. Noe annet ville vært uhørt.

Jeg har stilt spørsmålstegn ved min egen heterofilitet. Ikke fordi jeg tror kvinner og menn kommer fra forskjellige kloder og at det derfor vil være lettere å leve sammen med en kvinne. Å leve sammen med et annet menneske er alltid vanskelig og å leve sammen med et annet menneske av samme kjønn vil si at du i tillegg blir utsatt for diskriminering. Det finnes selvfølgelig dem som tror homofile ikke blir diskriminert lengre. Slik noen tror vi har full likestilling i Norge. Og det er tross alt større åpenhet og flere offentlige homofile personer i Norge i dag enn for bare ti-femten år siden. At Norge, som i så stor grad ønsker å være barnevennlig og legge til rette for at folk skal få barn, likevel nekter homofile å adoptere er rimelig absurd. Og bare ett eksempel på diskriminering.

Heterofilitet blir tatt for gitt. Fra man forholder seg til små barn og til man blir voksen. De som blir mistenkeliggjort for å være homofil er ofte feminine menn eller maskuline kvinner. Homofile og lesbiske har vært med på å sprenge kjønnssterotypier og å utvide rommet man kan være mann og kvinne i. Selv om dette også blir kritisert. Må hun se så lesbisk ut?

Ingen skal innbille meg at å være homofil i Norge i dag er uproblematisk. Det er mindre problematisk enn tidligere, ja, men uproblematisk er det ikke. Å stå fram som homofil er ofte å bli redusert til en seksuell legning, til kun å være seksualitet. Og det er det ingen som ønsker. Derfor er det forståelig at mange ikke ønsker å ”stå fram”. Samtidig tror jeg flere offentlige homofile vil virke normaliserende. Som heterofil er det likevel ganske arrogant å be homofile stå fram, når man ikke selv må bære omkostningene eller kanskje ikke engang kjenner til dem.

En mann med kone og barn som blir portrettert vil aldri vurdere å nekte å oppgi dette. De som ikke oppgir sivil status og antall barn er de som skiller seg fra normen. Heterofile står fram hele tida. Å gjøre det lettere å være homofil i Norge i dag er heterofiles ansvar. Det er tross alt heterofile som dømmer og begrenser homofiles rom.

(Baksida av Klassekampen fredag 26. januar)