Morgenkåseriet på nett

Linkdkvist debuterte som morgenkåsør for en ukes tid siden, nærmere bestemt 20. januar. Det var veldig bra, synes mange, så jeg trenger ikke si det selv, jeg kan bare gjenta hva andre har sagt.

Har du ikke hørt det? Det ligger her og blir vel liggende i nesten to uker til.

Eller du kan gjøre som gjorde i dag, da jeg ikke alltid er klar til å lytte til radioen kl 7.25. Du kan laste morgenkåseriene ned som podcast. Og slik gikk jeg med ipoden i øret, og hørte Are Kalvøs kåseri fra desember, hvor han oppsummerte 2010, på vei til Tøyenbadet. Det var klassisk Kalvø, det vil si, morsomt, jeg lo høyt, der på veien, folk snudde seg og så på meg.

Heltinnesinne til Propellenfestivalen

Det er snart tid for Propellenfestival. Jeg var med for tre år siden i 2007 med suksessforestillingen "Du tror det er slik, men egentlig er det slik" som fikk seks på terningen og senere ble spilt i Oslo under Samtidsfestivalen (2009).

Heltinnesinne ble først skrevet som en korttekst til Det Åpne Teater 8. mars 2008. Da ble den satt opp som stunt med Kate Pendry som regissør.

Også denne gangen er Kate Pendry regissør. Men nå blir det nok helt annerledes.

Dette står i Trøndelag Teaters årsprogram:

"Heltinnesinne" av Ellisiv Lindkvist er en co-produksjon mellom Propellen og Dramatikkens Hus.

De medvirkende er Mai Lise Rasmussen og Christine Mowinckel. Forestillingen vil ha premiere på

Propellens scenetekstmønstring i februar 2011.
Regissøren har lagt handlingen til Afghanistan, hvor de to 'heltinner' er to
kvinnelige soldater med lav rang. Lindkvists nydelige, absurde og klisjerike
tekst kan oppleves som en homage til Beckett, og med bakgrunn en av en omstridt okkupasjon, blir det absurde rasjonelt, og klisjeene til sannhet.

Forestillingen blir å se på Tinved Kulturhage på Verdal den 25. februar klokken 17.00, og på Trøndelag Teaters studioscene den 26. februar til samme tid.

Etter forestillingen på Trøndelag Teater blir det

dramatikersamtale:

Form møter handling

Medvirkende: Ellisiv Lindkvist,

Johan Harstad, Kate Pendry samt en

nordisk dramatiker.

Her står det om den på Propellenteaters blogg.

Her er Trøndelag Teaters årsprogram som PDF-fil.

For alle som er/bor/skal til Verdal og/eller Trondheim 25. og 26. februar: Velkommen.

Så håper jeg forestillingen blir vist på Dramatikkens Hus etterhvert.

Lindkvist leser bok og prater seg bort

Jeg er fortsatt syk og jeg syns fortsatt synd på meg selv. I går bestemte jeg mer for å være frisk og var mye bedre. I dag våknet jeg mye dårligere. Det heter at man klarer det man må og jeg måtte jo dra til NRK og lese inn kåseriet, som er mitt første og som jeg allerede har nevnt her tidligere.

Det sendes i morgen kl 7.25 på NRK P2 (og blir liggende på nettradio i tre uker), jeg har skrevet om det på Facebook, sendt sms-varsel til mine 30 beste venner (eller til de 30 som jeg har klart å overføre manuelt etter at jeg gikk over til Iphone og ikke klarte å få overført adressene via sim-kortet) og skal sikkert informere via både epost og twitter før jeg gir meg.

Jeg kjenner meg både stolt og glad, siden dette er en deby og jeg har lyst til å fortelle til alle at de skal høre på. Det minner meg om at da jeg var ca 22 år, bodde i Tromsø og hadde sendt tekster til Vinduet. Jeg fikk beskjed om at tre av mine tekster skulle komme på trykk i Vinduet nr 2 i 1996 som atpåtil hadde tema Originalitet. Jeg åpnet brevet, leste det og begynte å hoppe opp og ned i ren glede. Hopper opp og ned gjør jeg riktignok ikke i dag. (I dag ligger jeg i sengen og leser bok.) Sju teaterstykker og en bok senere skal det litt til å oppleve den gleden som det å komme på trykk i Vinduet ga meg.

Men nå prater jeg meg helt bort. Bortsett fra å drikke kokt vann med ingefær, sitron og honning, leser jeg Beate Grimsruds "En dåre fri". Jeg liker den veldig godt. Jeg har også likt alt jeg har lest av henne tidligere, fra jeg lånte deby-novellesamlingen hennes "Det fins grenser for hva jeg ikke forstår" (en fantastisk tittel!) på biblioteket for mange år siden og spesielt de to bøkene om Lydia: "Å smyge forbi en øks" og "Hva er det som fins i skogen barn?"

"Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv." Sier boka. Det ble også sagt i forrige bok av Grimsrud - også den upåklagelig god - Søvnens lekkasje. Har en følelse av at jeg burde si hvorfor jeg liker boka og forfatterskapet. Skal tenke på det. Nå må jeg lukke øynene.

Lindkvist syns synd på seg selv

Og ikke før har jeg hatt to arbeidsuker, jeg er såvidt kommet i gang, jeg har hatt møte med redaktøren og avtalt ny deadline for manuset, jeg skal til NRK og lese inn mitt første kåseri, jeg har nok å gjøre og litt mindre tid enn før til å gjøre det (en baby i huset), så kommer den fordømte influensaen og finner meg, slik den alltid gjør (føler jeg) hvert år. Og jeg har vondt i halsen, vondt i hodet, vodndt i magen, i kroppen, i alle musklene, ingen energi og intet overskudd, vondt i sjelen.

Så jeg syns synd på meg selv. Og det hjelper ikke å syns synd på seg selv. (Og jeg vet at mange har det verre. En som har det verre er Eli - hovedpersonen i Beate Grimsruds siste bok.)

Noe som derimot hjelper: te med honning, repsils (med honning og sitron) og mest av alt: Å lese Beate Grimsrud "En dåre fri".

Lindkvist-nytt

Jeg har begynt å jobbe igjen. Etter et halvt år i barselperm. Mitt første synlige bevis på omverdenen manifesterer seg på P2 onsdag 19. januar kl 7.25, da debuterer jeg som morgenkåsør. Hør, hør.

Verdens heldigste

Jeg er heldig.

Jeg er så heldig.

Jeg kan stå opp om morgenen og være hjemme hele dagen og det gir staten meg penger for.

Hvorfor får jeg penger fra staten?

Fordi jeg har født et barn.

Jeg har født et friskt barn og staten gir meg penger for å ta meg av det. Det kalles barselpermisjon eller foreldrepermisjon. Det kan man få i ett år. Eller helt nøyaktig: 56 uker med 80 % lønn og 46 uker med 100 % lønn.

Jeg lyst til å si noe om foreldrepermisjonen. (I all hast og uten å sjekke all verdens andre sider, fordi min tilmålte bloggetid her nede på kontoret er snart over og jeg må gå for å sette meg i ammekroken.)

Dette har jeg lyst å si:

Vi er kjempeheldige i Norge som har så gode ordninger for dem som får barn. Et helt år!

Det er fantastisk.

Hvorfor har vi det sånn her i Norge?

Fordi det er ønskelig at kvinner skal kunne delta i yrkeslivet selv om de føder barn, at det skal være mulig å kombinere yrkesrollen med morsrollen. Det er derfor vi har denne ordningen. Den er et likestillingstiltak. En del av den utskjelte statsfeminismen. Et tilkjempet gode som det nå virker som mange tar for gitt.

Målet er altså økt likestilling.

Hva vil være enda bedre for likestillingen enn at Mor går hjemme med barnet et helt år?

Tjaa, hva kan det være?

Hva med at Far faktisk går hjemme med barnet en del av tiden?

Så til dere to tredjedeler som er i mot fedrekvoten fordi dere vil "velge selv" - det er jo bare et tilbud. Dere kan fortsatt velge selv. Dere kan velge å ikke ta i mot. Eller dere kan velge å ikke få barn.

Irving vs Murakami

Tidligere i vår/sommer var jeg og hørte på John Irving på litteraturhuset. Jeg hadde en idé om at jeg skulle få tips til å blygge plot, lage handling, snekre en finurlig dramaturgi. Som jeg mente var nettopp det jeg trengte til min egen roman.

Bokbadet fokuserte i vel stor grad på hans siste roman, (slik Bokklubben gjorde da de hadde lignende arrangement som ble sendt på TV). Det nærmeste jeg kom et konkret tips var det John Irving sa om å lure leseren.

Irving sa at leseren må forstå omtrent 80% av alt han legger ut for å være villig til å lese videre og/eller for å la seg overraske av de siste 20%. I forlengelsen av dette sa han at han alltid visste hvor han skulle før han begynte å skrive, for hvis ikke ville han ikke være i stand til å føre leseren dit.

Jeg tenkte at det har han nok rett i. Selv om jeg syns det er langt kjedeligere å skrive om jeg vet nøyaktig hva som skal skje enn når jeg finner på ting underveis.

Og når det kommer til å bygge opp plot, lage handlinger gjennom en lang roman der nærmest alt henger sammen med alt, på finurlig vis, så er John Irving uslåelig. Og det å sette pris på hans romaner betyr ikke at man ikke kan sette pris på andre typer romaner eller annen type litteratur også.

Haruki Murakami skriver nok til dels annen litteratur, men også han er en internasjonalt bestselgende mannlig romanforfatter som skriver i et handlingsmettet univers. Derfor overrasket det meg at han i det svenske magasinet Vi läser svarer følgende på spørsmålet:

Är det en färdig berättelse du trevar rätt på där i mørkret?

- Nej, aldrig. Berättelsen utvecklar sig i realtid framför meg. Jag har bara klar sikt en liten bit framåt i taget. Sedan är det som om berättelsen viker av runt ett hörn. När jag tar mig runt det, ser jag bara fram till nästa hörn. Så där håller det på. Jag skriver med samma förväntan och bultande hjärta som barnet som lyssnar på den spännande sagan. Oj, vad ska hända nu? Den dag jag inte blir överraskad av det jag skriver, tänker jag lägga av.

Noe jeg savner

Kroppen min, dvs treningskroppen, en kropp som er lett og sprek og som kan gå fort, sykle, jogge, løpe, spille volleyball, fotball og innebandy. Ikke bare treningen, men følelsen av å være mobil med kroppen, reise seg lett, sette seg lett. Hente ting, gå i trappene, uten å telle og spare på skrittene, gå sakte og se om det er heis her.

Sterk mat, thaimat, rå mat. Det å kunne spise alt. Uten å ha konstant halsbrann som gjør at både ruccola, pepper, dressing og sennep virker sterkt. Det er liksom bare grøt og pannekaker som er mildt nok. Barnemat.

Og ja, jeg kan savne å ta en øl eller kanskje først og fremst et glass god rødvin til maten. Men det er ikke det største savnet. Har oppdaget at det finnes mange gode alkoholfrie øl. Noe som ikke hjelper om man har halsbrann, da er det melk, farris eller nyco som hjelper. Eller en is.