Det har nok hendt at jeg har sagt at det er lettere å være far enn mor. Og at hvis jeg kunne bli far ville jeg hatt barn. Dette er satt på spissen, og mange fedre (og andre) vil helt sikkert protestere. Nå tenker jeg ikke på fødselen som kvinner går gjennom, og som jeg har hørt skal være så smertefull. Det jeg tenker på er forventningene i kjønnsrollene vi alle er fanget av. En kvinne som får barn er allerede der en tradisjonell kvinne som velger den mest tradisjonelle av alle roller: Mors-rollen. En kvinne som triller, passer, ammer og steller sitt barn er tradisjonell og stereotyp. Kanskje snill og flink også, men det tar man for gitt. Det er jo hennes barn. En mann som triller, passer og steller sitt barn er derimot utradisjonell og ikke-stereotyp. Allerede her vinner mannen. Mannen som tar seg av sitt eget barn, er en moderne mann, en attraktiv mann og snill og flink. Selv om det er hans eget barn. Det er så kort tid siden det var uvanlig at menn tok seg noe særlig av barn, at selv om dagens kvinner forventer det, blir det likevel gitt mer status av omgivelsene, samtidig som det bryter det eldgamle mønsteret de fleste, vil jeg tro, ønsker å bryte. Det er jo heller ikke slik at kvinner som ikke klarer å ta seg av sine egne barn får høre at hun er flink til å bryte med kjønnsstereotypene. Nei, så enkelt er det ikke.
Vi har ofte i diskusjoner om likestilling fått høre at ”kvinner ikke må bli som menn” – dette kan gjelde slike ting som å røyke, drikke eller være utro, hvor menn tidligere har stått for størstedelen av statistikken. Nå har kvinner nådd menn igjen på disse områdene, og mange skylder på ”likestillingen”. Men å fastholde at kvinner skal være ”bedre” enn menn på disse og andre områder holder fast ved at kvinnen skal være god, en trang kjønnsrolle å være i. Hvis kvinner skal være ”bedre” enn menn eller ”renere” dyrker vi forskjeller som er konstruerte. Å røyke er ikke bra, det er de fleste enige om, men når kvinner får samme rettigheter og muligheter som menn så velger vi faktisk ganske likt. Fordi vi er like. For selv om dette er en negativ statistikk kan man jo si at tidligere statistikk var kunstig fordi kvinner og menn hadde ulik tilgang på ”godene”, og ulike forventninger knyttet til kjønnet sitt. Å dyrke forskjeller, eller kvinnen som god, er en forskjellsfeminisme som kan gå over i en utopisk feminisme. Derfor er det ikke så farlig for gutta at jentene er i flertall på Universitetene. For det første er ikke gutta blitt merkbart færre, det er kvinnene som er blitt flere. Og for det andre sitter det jo fortsatt menn på toppen, der hvor makta er. Selv om noen av dem henter barn i barnehagen.
(Baksida av Klassekampen onsdag 28. november)
Innlegg
