Bjørg Vik dagene

Bjørg Vik dagene

Podkast om Fra a til nå

Brit Bildøen i samtale med forfatter Ellisiv Lindkvist om Fra a til nå.

En poetisk perle av en kortroman.

Fra at til nå har fått denne fine bokomtalen:

Anmeldelse: Fra a til nå av Ellisiv Lindkvist1 DES 2017/RUNEForlaget kaller Ellisiv Lindkvists bok Fra a til nå en roman, men de kunne like gjerne kalt den et dikt eller en novelle. Den er en krysning av de tre formatene.

Fortellingen handler om Eva som nylig har flyttet til Oslo. Hun studerer kunsthistorie, bor i kollektiv med Hilde og Vilde og blir kjent med Aleksander som er kunstner og som forstår byen.

På overflaten er Fra a til nå en enkel fortelling om å komme over den store kjærligheten, eller ikke. Språklig gir den assosiasjoner til barnebøker, med sine små ord og korte setninger. Stilen er minimalistisk og uten ornamenter. Det virker som om forfatteren har undersøkt hvor mye hun kan strippe bort uten at fortellingen går i stykker og slutter å virke.

Ingenting her er overflødig.

Men det enkle er bare en overflate, den er resultat av en kompleks innsikt i både formen og motivet. Ellisiv Lindkvist leker med ordene, danner små ordspill, gjentar, fanger stemninger og følelser.

Oppbygningen er like elegant.

Hun hopper ubesværet fra å skildre ukerytme til små øyeblikk, fra kontemplasjon til samtale, fra følelser til handlinger. Hun etablerer, bygger opp og vender, og vender igjen. Hun viser sider ved Eva gjennom kontraster med de andre karakterene. Hun får det til å se lett ut, men det er det ikke.

Eksperimentet er usedvanlig vellykket.

Historien om Evas forelskelse fengsler og berører. Ellisiv Lindkvist viser oss nøyaktig hva som skal til for å få en fortelling til å fungere.

En poetisk perle av en kortroman.

Språk: 5  

Karaktertegning: 5

Oppbygning: 6

Konklusjon: 5

(Mine uthevelser)

Omtalen er skrevet av Rune Myrland og ligger her. 

Lanseringsfest for Fra a til nå

Tirsdag 16. januar kl feires romanen Fra a til nå - på Litteraturhuset, Kverneland. 

Arrangementet ligger også på facebook og det er gratis og åpent for alle


Boklansering av Fra a til nå

Ellisiv Lindkvist i samtale med Brit Bildøen
Tirsdag 16. januar 2018, kl. 18:00

Sal: Kverneland
Arrangør: SolumBokvennen
Inngang: Gratis

Omtale i Troms Folkeblad

Aftenposten anbefaler Oh, Kulturmannen

Oh, Kulturmannen blir anbefalt i Aftenposten som en av de viktigste bøkene for å forstå #metoo


Solnit og Lindkvist: Disse bøkene må du lese for å forstå #metoo

Uansett om du jubler eller ikke over #metoo: Dette er bøkene som setter bekjennelsene i en større sammenheng, skriver Kjetil Røed i Aftenposten.

Hele saken ligger her. 

Røed skriver:

Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.

 

Under her siterer jeg Aftenpostens artikkel:


Rebecca Solnit
Alle spørsmåls mor
Pelikanen Forlag, 2017
Ellisiv Lindkvist
Oh, kulturmannen
Flamme, 2017

De siste månedene har den ene kvinnen etter den andre stått frem og avslørt råtten oppførsel fra enkelte menn. Det har vist seg at trakassering er blitt oversett – ja, til og med tolerert – av miljøene disse karene er en del av.
Og det har pågått lenge – i alle deler av samfunnet.
Verdien av å bli hørt
Likevel savner jeg overordnede refleksjoner i strømmen av avsløringer.
Rebecca Solnits Alle spørsmåls mor besvarer behovet for overblikk og ettertanke bedre enn noen annen bok jeg kjenner. Solnit er en av de fremste sakprosa-forfatterne i USA de siste 20 årene – og er særlig kjent for sin feministiske agenda, noe vi så tydelig i forrige bok Menn forklarer ting for meg (2016). Her forklarte hun hvordan såkalt mansplaining – at menn har rett til å være belærende ovenfor kvinner uansett situasjon – er forankret i en dypere ulikhet mellom kjønnene. Det handler om hvordan menn generelt tar seg til rette.
I hele Solnits forfatterskap er det retten til å fortelle sin egen historie som står sentralt. Akkurat dét blir tydeligere forklart i Alle spørsmåls mor enn noen av de foregående bøkene.
Fortellinger om solidaritet
Å snakke ut i et rom som gjør at du blir hørt – som #metoo åpner for – handler om å finne et fellesskap som hører, sier Solnit. Når mange blir hørt, kan skjebner deles og noe forandres. Det er en temperatur, det brenner, i denne boken: Solnit er forbanna. Samtidig har hun evne til å formulere bilder som samler trådene i argumentasjonen og gjør at tankene sitter.
Som her:«Ordene bringer oss sammen og tausheten skiller oss, berøver oss den hjelpen eller solidariteten eller det fellesskapet som samtalen kan lokke fram. Noen arter av trær brer seg ut med rotsystemer under jorda som forbinder de enkelte stammene og vever de enkelte trærne sammen til et mer stabilt hele, slik at de ikke så lett kan blåses over ende. Fortellinger og samtaler er som disse røttene.»

Manglende empati
Fortellinger er det som virkelig kan forandre samfunnet, og kollektive bekjennelser som #metoo-kampanjen kan vanskelig overvurderes, mener Solnit. For er det noen røtter som stikker dypt fra før, så er det dem som rotfester enkelte menns tro på at de har rett til å herse med kvinner. Hun forbinder disse røttene med den manglende empatien som ligger i all diskriminering – og plasserer både trakassering og mansplaining i en lang historie om undertrykkelse.
Noe som bringer meg til selve essensen av denne boken: Å fortelle historier handler om å leve seg inn i en annens synsvinkel. Men også at det å høre på dem kan være en øvelse i empati, i å se virkeligheten fra et annet sted enn sitt eget.
På denne måten kommer Solnit frem til en overbevisende forståelse av både sakprosa og skjønnlitteratur som er etisk fundert.
Kulturfeltets midlertidighet Flamme forlag
Når jeg leser Solnits refleksjoner og tenker på #metoo, slår det meg at noe midt imellom også trengs: Tekster som viser frem kuende erfaringer fra innsiden, men samtidig reflekterer over hvor sammensatt undertrykkelsen kan være.
Ellisiv Lindkvists prosadikt Oh, kulturmannen er interessant i så måte. I boken – som er en liten pamflett – blir vi kjent med en kvinne i litteraturmiljøet som ikke blir hørt av kulturmannen – som er mest opptatt av andre kulturmenn. Dét forhindrer ikke at hovedpersonen tiltrekkes av kulturmenn med makt.
«Jeg drømmer om å bli pisket/av deg,/tatt hardt av deg/– ja, jeg drømmer om det./Oh, Kulturmannen [ ...]du som sprer entusiasme og overskudd.// Nei, du gjør jo ikke det./Du sprer frykt og beven./Du tar motet fra oss./Og sier: såpass må du tåle.»
Klarhet og erfaring
Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.
I hjertene våre
Det er derfor det er så viktig å huske at den største forandringen må skje i kjernen av hvordan kvinner og menn forholder seg til hverandre, i hverdagen. Det er i hjertene våre, ikke bare i lovbøkene – i forbud, straffeutmålinger eller stortingsproposisjoner – likhet mellom kjønnene virkelig kan blomstre.
For å komme dit er Solnit og Lindkvists bøker et svært godt utgangspunkt.

Ny bok!

Da er Fra a til nå kommet ut.

Den er kommet på Solum Bokvennen. Som skriver dette i sin omtale av boka:

«Jeg flyr ned trappen og ut på gata.
Opp på sykkelen for å treffe Alexander,
jeg svever
gjennom byen.
Jeg svever over sykkelen,
ser ned på meg selv.
Jeg ser at mitt eget liv er for godt til å være sant.
Hjertet banker fortere, hardere,
enn jeg trodde var mulig.»

Eva studerer kunsthistorie
og jobber som helgevakt
på et hybelhus for rusmisbrukere.
Der møter hun Alexander,
en kul og spennende kunstner
som hun forelsker seg i.

Fra a til nå handler om forelskelse og kjærlighetssorg.
Om studentlivet i kollektiv.
Om å være innflytter til byen.
Om beruselse, usikkerhet og lengsel.

Ellisiv Lindkvist (f. 1973) debuterte med den kritikerroste kortprosa­samlingen Alt jeg skriver er sant (2007). Hun har senere gitt ut Tørst (2011) og Jeg er ikke slik – tre ­scenetekster (2013), Ditt røde hår, Unn (2013), Selv­opptatt (2015) og Oh, Kulturmannen (2017).

Ditt røde hår, Unn (Solum) ble belønnet med ­Havmannprisen.

A good neighbour

Quite proud contributing in this book, Stories, published for the 15th Istanbul Biennial, curated by Elmgreen & Dragset.

All the stories in English...

...as well as Turkish.

i godt selskap

 #antologi #billedkunst #biennale #elmgreendragset
#istanbulbienali #istanbulbiennal #agoodneighbour #studioelmgreenanddragset

Om I love Dick av Chris Kraus i Dagbladet

Hadde ny artikkel i Dagbladet på lørdag om Chris Kraus fantastiske bok I love Dick.

Dagbladet lørdag 5. november 2017

Alt du ikke vil vite om Henne

Bak enhver Kulturmann står minst én underkjent kvinnelig kunstner. En av dem er Chris Kraus.

Chris Kraus er navnet på både forfatteren av og hovedpersonen i I love Dick. En roman som er interessant og grensesprengende på oh, så mange nivåer. Den beveger seg ubesværet i overgangene mellom roman, sakprosa, essay, selvbiografi, brevroman, bekjennelse. Den er smart, morsom og feministisk.  

Her hjemme snakker vi nå om kulturmannens makt og om seksuell trakassering gjennom #metoo kampanjen. Chris Kraus bok går rett inn i kjernen av dette. Den er fra 1998 og kom i norsk oversettelse tidligere i år. Nå, nesten tjue år senere, har den blitt løftet fram som et feministisk geriljaskrift og en briljant idébok. Kanskje var den forut for sin tid og man ville ikke ta tak i dette for tjue år siden? Likevel blir den også i dag lest uten at man ser romanens mange lag, dens humor og ironi. Selv bokas egen baksidetekst reduserer den til å handle om en mislykket kunstner med et skrantende ekteskap. 

(fra begynnelsen av artikkelen)

Den norske oversettelsen kom tidligere i år, oversatt av Knut Ofstad.

Om romanen vipper mot det selvmedlidende vipper ironien, humoren og kunnskapen i den andre retningen. Til tross for Chris´ påtrengende kvinnelighet i form av kropp og seksualitet, eller nettopp derfor. For hun er trengende, hun er krevende, hun er det motsatte av en oppskrift på sjekking. Hun er ikke hard to get, hun gir seg over, uavhengig av hva Dick ønsker. Hun forteller Dick omseksuelle og ydmykende opplevelser. Som om kunstnerisk, intellektuell og seksuell ydmykelse er to sider av samme sak. Og det er nettopp dét det blir her. Kan menn og kvinner være likestilte i seksuelle situasjoner om de ikke er det intellektuelt? Eller er det omvendt? Hva kommer først tanken eller kroppen? Det er også en del av romanens prosjekt: å vise hvilken felle denne dualiteten er. For menn blir ikke rammet av sin egen seksualitet, sin egen kropp, sin egen alder. De er intellektuelle uavhengig av aldring og unge koner. (sitat fra mot slutten av artikkelen)