Foreldregenerasjonen til oss som vokste opp -60 og -70 tallet var kanskje den siste generasjonen som sparte. De tok ingenting for gitt. Både TV og telefon var en luksus man sparte til. Gikk man på tur var det matauk i form av å fiske eller plukke bær. Man visste at mat og penger var begrensede ressurser. Måtehold og nøysomhet var en dyd.
Foreldrene mine sparte på alt. Frukt og grønnsaker var det lite av. Ingen hadde hørt om fem om dagen. Kiwi, melon og avokado fremmedarta og utilgjengelig. Tørkerull var dyrt, plastposer var dyrt og det meste kunne gjenbrukes. Vi kasta aldri mat. Aldri. Mamma og Pappa hadde full kontroll over fryser og kjøleskap og sørget for at alt ble spist før det ble ødelagt.
Vi som er sønner og døtre av disse nøysomme 70-talls foreldre lever i en ekstrem overflod bare sammenlignet med vår egen oppvekst. Ting er blitt langt mer tilgjengelig, mye, for eksempel, mat og klær er også blitt langt billigere. Mange i min egen generasjon omfavner dette forbruket, denne bruk- og kast mentaliteten, denne materialismen. Og grensene for hva som regnes for normalt å eie flyttes. Vi eier vår egen bolig som vi pusser opp for 53 milliarder i året. Vi hever standarden og hever standarden og flytter til noe større.
Jo rikere folk flest blir, jo vanskeligere blir det å være mindre rik i velstandslandet Norge. Vi kjøper klær for 30 milliarder årlig. Fretex får mer klær, enn de har mulighet til å ta inn i butikkene. Og vi kaster mat! En fjerdedel av maten vi kjøper kaster vi. Vi kaster mat for 10 milliarder årlig.
For en som har forsøkt å overleve på kunstnerisk inntekt, det vil si, levd på siden av dette, er det å bli introdusert for en vanlig familie, med et vanlig forbruk, sjokkerende. Jeg forsøker å skjule at jeg er sjokkert, - det er tross alt jeg som er annerledes. Men det er vanskelig, for inni meg bor det en sparsommelig moralist. Det er denne moralisten som ser at vanlige folk, kjøper vann på flaske, på bensinstasjonen, til 37 kroner, fordi det ikke faller dem inn, å ta med vann hjemmefra, som er gratis og mer miljøvennlig. De samme folkene kan finne på å klage over bensinprisen, fordi visse ting er det fortsatt lov å klage på prisen over. Selv om man ellers har råd til nytt kjøkken, ny bil og ny hytte. Det er en underlig tid vi lever i.
Jeg er en sparsommelig moralist, men jeg er også en del av dette samfunnet. Jeg skiller meg ikke så mye fra andre lenger. Jeg bor i rekkehus med pc, Iphone og flatskjerm. Også jeg har mer enn nok, og selvfølgelig skal man kaste stein i glasshus, hvordan skal man ellers komme seg ut?
Innlegg
Alle kommentarer
