Lindkvist kåserer og kåserte

I dag klokka 07.25 kom Lindkvist med morgenkåseriet "En omsorg for de stygge tingene" på NRK P2 og Alltid Nyheter. Det blir liggende på nettradio i tre uker.

Etter det vil det fortsatt være tilgjengelig som podkast.

Og i morgen til samme tid er det nytt Lindkvist-kåseri. Følg med, følg med.

Jeg - en moralist

Foreldregenerasjonen til oss som vokste opp -60 og -70 tallet var kanskje den siste generasjonen som sparte. De tok ingenting for gitt. Både TV og telefon var en luksus man sparte til. Gikk man på tur var det matauk i form av å fiske eller plukke bær. Man visste at mat og penger var begrensede ressurser. Måtehold og nøysomhet var en dyd.

Foreldrene mine sparte på alt. Frukt og grønnsaker var det lite av. Ingen hadde hørt om fem om dagen. Kiwi, melon og avokado fremmedarta og utilgjengelig. Tørkerull var dyrt, plastposer var dyrt og det meste kunne gjenbrukes. Vi kasta aldri mat. Aldri. Mamma og Pappa hadde full kontroll over fryser og kjøleskap og sørget for at alt ble spist før det ble ødelagt.

Vi som er sønner og døtre av disse nøysomme 70-talls foreldre lever i en ekstrem overflod bare sammenlignet med vår egen oppvekst. Ting er blitt langt mer tilgjengelig, mye, for eksempel, mat og klær er også blitt langt billigere. Mange i min egen generasjon omfavner dette forbruket, denne bruk- og kast mentaliteten, denne materialismen. Og grensene for hva som regnes for normalt å eie flyttes. Vi eier vår egen bolig som vi pusser opp for 53 milliarder i året. Vi hever standarden og hever standarden og flytter til noe større.

Jo rikere folk flest blir, jo vanskeligere blir det å være mindre rik i velstandslandet Norge. Vi kjøper klær for 30 milliarder årlig. Fretex får mer klær, enn de har mulighet til å ta inn i butikkene. Og vi kaster mat! En fjerdedel av maten vi kjøper kaster vi. Vi kaster mat for 10 milliarder årlig.

For en som har forsøkt å overleve på kunstnerisk inntekt, det vil si, levd på siden av dette, er det å bli introdusert for en vanlig familie, med et vanlig forbruk, sjokkerende. Jeg forsøker å skjule at jeg er sjokkert, - det er tross alt jeg som er annerledes. Men det er vanskelig, for inni meg bor det en sparsommelig moralist. Det er denne moralisten som ser at vanlige folk, kjøper vann på flaske, på bensinstasjonen, til 37 kroner, fordi det ikke faller dem inn, å ta med vann hjemmefra, som er gratis og mer miljøvennlig. De samme folkene kan finne på å klage over bensinprisen, fordi visse ting er det fortsatt lov å klage på prisen over. Selv om man ellers har råd til nytt kjøkken, ny bil og ny hytte. Det er en underlig tid vi lever i.

Jeg er en sparsommelig moralist, men jeg er også en del av dette samfunnet. Jeg skiller meg ikke så mye fra andre lenger. Jeg bor i rekkehus med pc, Iphone og flatskjerm. Også jeg har mer enn nok, og selvfølgelig skal man kaste stein i glasshus, hvordan skal man ellers komme seg ut?

(Baksida av Klassekampen torsdag 31. mars 2011)

Lindkvist anbefaler 2

Kunsten å tenke sidelengs av Tale Næss er hentet fra fanzina til Propellen. Der er det også et lite utdrag fra Heltinnesinne og mye annet sprekt lesestoff. Fanzina til Propellen kan lastes ned her.

Tale Næss skriver blant annet:

Norsk teatervirkelighet er en hierarkisk verden. Den definerer den ene som over den andre. Det trengs et alternativ til denne tenkemåten

Les hele innlegget til Tale Næss på Scenekunst.no

Lindkvist anbefaler

Alle vil ha kvinner i media.

Tøffe kvinner. Sterke kvinner.

Kontroversielle kvinner.

Men få - om noen - snakker om om kostningene ved å være synlig, tøff, tydelig, kontroversiell.

Trusler, sjikane og overgrep skal man visstnok ikke snakke om.

Les Vampus - hun tier ikke i forsamlinger. Offentlig kudos for å skrive om dette.

Politi og overgriper - en hemmelig historie.

Undergrunnsdramatikk?

"Smak på den dramatiske undergrunnen" skriver Sigurd Ziegler i Morgenbladet om scenetekstmønstringa i Trondheim, Propellenfestivalen.

Scenetekstmønstringen Propellen kunne i år skilte med hele seks urpremierer, og viste et realt potensial i norske dramatikere.

skriver han videre.

Om Heltinnesinne skriver han:

Regissør Kate Pendry understreket kanskje tydeligst hva slags effekt iscenesettelsen kan ha på en tekst. Ved å gjøre Ellisiv Lindkvists heltinner i Heltinnesinne om til to menige soldater ble det absurdistiske aspektet i teksten løftet frem, og man skimtet inspirasjonen fra Beckett og Pinter (særlig slutten minnet om Pinters Kjøkkenheisen).

Og til alle dere som ikke befant dere i Verdal eller Trondheim og fikk sett Heltinnesinne så er en mulighet til å få et glimt (dvs et 5-10 minutters utdrag) under Litteratuhusets arrangement Lusking på loftet 11. mai.

Morgenkåseriet som podcast

Du skal sky kåseriet! Sa han. Det er skravlete og morsomt. Jada, essay er en høyere og renere og edlere og bedre sjanger. Men vil du likevel høre et kåseri?

Last ned som podcast her.

Lindkvist hadde kåseri 28.2.11 (om å være en god gammel moralist)

Og 1. mars (om noe kvinnegreier i anledning kvinnedagen igjen)

Lytt vel. Eller vel lytt.

Selvopptatt - forfatterliv

Hva annet er det? Å leve ensomt og selvopptatt, besatt av sine egne ord, sine egne påfunn, sin egen fiksjon. Og hvis du ikke er besatt, blir besatt, eller i det minste lidenskapelig, i det minste ambisiøs, i det minste engasjert, arbeidsom, villig til å ofre noe for å komme i mål. Og hvem skal drive det, om ikke deg selv? Hvem skal orke å skrive den ferdig, om ikke deg selv? Hvem skal lukke ørene for at barnet ditt gråter og overlate det til faren, fordi denne romanen må jo bli ferdig, om ikke forfatteren selv. Og hvem virker da selvopptatt, for det er ikke egentlig en viktig jobb. Det er bare en selv som skribler litt, selv om det ikke er det, selv om kunst er viktig, selv om litteratur er viktig. Det står tross alt ikke om liv. Du redder ikke liv, du er ikke lege, ikke engang sykepleier, eller legesekretær. Du er hun som er utålmodig på legekontoret. Du er hun som vil hjem til romanen din. Du er hun som tjener dårlig. Du er hun som bestemmer arbeidsdagen din selv. Du er hun som ikke kan bli syk, men som likevel blir det. Du er hun som får mindre i fødselspenger, som har store fradrag og betaler lite i skatt. Du er en som håper på stipender. Som håper på oppdrag nok, men som likevel er redd for å ta på det for mye å gjøre. Du fører selvangivelsen din selv og oppdager at du gjorde feil i din egen disfavør et år. Du må selv huske på å notere ned alt og svare på alle henvendelser og planlegge framtiden og kanskje tenke på pensjonssparing. Eller ikke tenke på pensjonssparing, for så lenge det går rundt, går det rundt. Du er hun uten kolleger. Nei, det finns da mange kolleger, bare ikke daglig og ikke som jobber med samme mål. Du er hun uten kantine. Du er hun som har møte med redaktøren og så går brannalarmen og dere går ut, uten veske og jakke, men han har kort og vi spiser lunsj. Og kanskje skjer det noe snart som gjør at det alt sammen er verdt det.

Leser essay

Leser essay. Tømmer bokhylla for alle essaybøkene og låner likevel på biblioteket. Leser Inger Christensen, Eva Jensen, Liv Lundberg, Siri Hustvedt, Jan Erik Vold, Stig Sæterbakken, Marit Eikemo, Øyvind Berg, Tor Eystein Øverås, Gunnhild Øyehaug, Olaug Nilssen. Har jeg glemt noen? Javisst, har jeg glemt mange, dette er stortsett norske samtidsessay. Det finnes mange andre. Montaigne, essayets far. Dag Solstad, Einar Økland. Geir Gulliksen. Eldrid Lunden. Og det finnes veldig mange flere. Slik er det hver gang man prøver å skaffe seg oversikt over noe. Det finnes så mye mer.

Og så leser jeg Willy Pedersen "En fremmed på benken" og den leser jeg hele fra perm til perm. Jeg liker den godt. Tonen. Tonen, eller språket eller formuleringene minner meg om fr martinsen. Morgenbladet likte den ikke så godt. Jeg synes hun er vel streng mot ham, men kunne tenke meg å få vite mer om å være en fremmed på benken, det vil si, gå i psykoanalyse. Eksisterer en sånn form i dag? Finnes det noen som går fire timer i uka i terapi (analyse) i dag? Eller er man gått bort fra det? Jeg vet ikke.

Er det noen som vet? Eller som leser andre essay?