Er forfatteren død?

I går ble jeg stående og se på en plakat for Det Norske Teater på vei inn til hovedbiblioteket. Forestillingen virket interessant og jeg lurte (selvsagt) på hvem som har skrevet den. Jeg klarte ikke å finne det ut, gikk nærmere for å lese alt som stod der. Store flotte bilder av skuespillerne. Regissøren selvsagt nevnt. Og der stod det hvem som var komponist og til og med "umsetjar", men ingenting om hvem som har skrevet selve teksten. (Med forbehold om at jeg overså dramatikerens navn, tok ikke bilde av plakaten som bevismateriale. På nettsiden finner jeg det jo ut. Der står det. )

Dersom jeg så riktig, at det ikke stod hvem som hadde skrevet stykket (ironisk nok hang plakaten på biblioteket,) er det grunn til å rope varsko. Det handler om opphavsrett og kunstnerisk integritet. Det syndes ofte mot forfatteren/dramatikeren. Skuespillere kan bruke tekster, lage forestillinger og "glemme" å spørre om lov eller betale vederlag til forfatteren.

I dag finner jeg i bokbyttestasjonen på Litteraturhuset to bøker som kan være interessante om man har små barn (jeg har): "Magiske eventyr" og "Forheksede eventyr". Det er kjente og kjære eventyr: Aksepott, Hans og Grethe, Alice i eventyrland, Bambi, Den stygge andungen, Peter Pan. Og hvem har skrevet eventyrene? Eller hvilken versjon bygger de på?

Noen har nok tatt seg bryet med å forenkle historiene i et rimelig dvaskt språk og ingen opphavsmenn er nevnt noe sted. Det finnen ingen forfatter, men også her er det en oversetter. Og en redaktør. Bøkene er gitt ut av Exlibriz og bærer preg av å være en kommersiell utgivelse, uten særlig hensyn til litterære eller kunstneriske kvaliteter, rikt illustrert, uten at det står hvem som har illustrert dem heller! Det bør antagelig ikke komme som en bombe på meg at barnekulturen eller forbruksting rettet mot barn ofte drives av kommersielle interessert. Jeg har ant dette lenge, men sluppet å forholde meg til det.

Så har kanskje Roland Barthes fått rett i at forfatteren er død.

Danse hele natta

Av alle ting jeg angrer på, er alt jeg ikke gjorde, det jeg angrer mest på. Danse er en av tingene jeg skulle ønske jeg gjorde mer av.

Da jeg vokste opp var dans noen man gjorde sammen med jevnaldrende en discokveld på hotellet annenhver torsdag. Var det vanlig discomusikk danset man hver for seg, kom det en rolig sang, danset man med en gutt. Man kunne danse med en venninne, men to gutter kunne ikke danse sammen, annet enn på en voldsom måte sånn at alle skjønte at de tulla. Dans var ikke en naturlig del av hverdagen eller samfunnet eller den norske kulturen. Den handlet om å danse riktig, være kul og oppnå kontakt hos andre jevnaldrende og det motsatte kjønn. Å se foreldrene danse var flaut. Å danse med foreldrene var det ingen som gjorde.

Nyttårsaften var jeg på en fantastisk nyttårsfest. Mannen og jeg tok med lille babyen og dro på fest. Der var det barn, ungdommer, voksne og eldre folk. Det var en rekke nasjonaliteter som snakket norsk, engelsk, fransk eller spansk. Da dansegolvet åpnet etter midnatt, lå lille babyen og sov på soverommet til vertsskapet, mens mor og far kunne svinge seg på dansegolvet sammen med barn fra fem og voksne opp til over 80 år.

Det var selvsagt ikke de kules fest. Iallfall ikke på den krampaktige måten. Det var en fest for alle med stor diversitet og man kunne danse slik man ville uten at noen pekte og lo eller snakket om det etterpå. Å snakke om hvordan andre danset, gjorde vi på ungdomsdiskoteket. Venninna mi mente at jeg danset på en jålete måte. Slik ble jeg enda mer selvbevisst da jeg danset. Det vil si da jeg til slutt våget å danse offentlig igjen.

Dans ble knyttet til en krampaktig kulhet -- eventuelt parring. Det er befriende å bli voksen og slippe unna ungdommens krampaktige kulhetskrav. De ungene som blir tatt med på disse festene, som danser fra de er fem år, som ser Mamma og Pappa og den gamle damen på over 80 danse, de får kanskje et annet forhold til dans. Dans trenger ikke knyttes til flørting, parring eller seksualitet, selv om det kan knyttes til det. Dans er også: glede, bevegelse, trening og musikk. Mens vi venter på at det skal bli like fint å jobbe som å danse, kan vi kanskje alle danse litt oftere. Jobbe litt mindre og danse litt mer?

(Baksida av Klassekampen i dag 2. februar 2011)

Morgenkåseriet på nett

Linkdkvist debuterte som morgenkåsør for en ukes tid siden, nærmere bestemt 20. januar. Det var veldig bra, synes mange, så jeg trenger ikke si det selv, jeg kan bare gjenta hva andre har sagt.

Har du ikke hørt det? Det ligger her og blir vel liggende i nesten to uker til.

Eller du kan gjøre som gjorde i dag, da jeg ikke alltid er klar til å lytte til radioen kl 7.25. Du kan laste morgenkåseriene ned som podcast. Og slik gikk jeg med ipoden i øret, og hørte Are Kalvøs kåseri fra desember, hvor han oppsummerte 2010, på vei til Tøyenbadet. Det var klassisk Kalvø, det vil si, morsomt, jeg lo høyt, der på veien, folk snudde seg og så på meg.

Heltinnesinne til Propellenfestivalen

Det er snart tid for Propellenfestival. Jeg var med for tre år siden i 2007 med suksessforestillingen "Du tror det er slik, men egentlig er det slik" som fikk seks på terningen og senere ble spilt i Oslo under Samtidsfestivalen (2009).

Heltinnesinne ble først skrevet som en korttekst til Det Åpne Teater 8. mars 2008. Da ble den satt opp som stunt med Kate Pendry som regissør.

Også denne gangen er Kate Pendry regissør. Men nå blir det nok helt annerledes.

Dette står i Trøndelag Teaters årsprogram:

"Heltinnesinne" av Ellisiv Lindkvist er en co-produksjon mellom Propellen og Dramatikkens Hus.

De medvirkende er Mai Lise Rasmussen og Christine Mowinckel. Forestillingen vil ha premiere på

Propellens scenetekstmønstring i februar 2011.
Regissøren har lagt handlingen til Afghanistan, hvor de to 'heltinner' er to
kvinnelige soldater med lav rang. Lindkvists nydelige, absurde og klisjerike
tekst kan oppleves som en homage til Beckett, og med bakgrunn en av en omstridt okkupasjon, blir det absurde rasjonelt, og klisjeene til sannhet.

Forestillingen blir å se på Tinved Kulturhage på Verdal den 25. februar klokken 17.00, og på Trøndelag Teaters studioscene den 26. februar til samme tid.

Etter forestillingen på Trøndelag Teater blir det

dramatikersamtale:

Form møter handling

Medvirkende: Ellisiv Lindkvist,

Johan Harstad, Kate Pendry samt en

nordisk dramatiker.

Her står det om den på Propellenteaters blogg.

Her er Trøndelag Teaters årsprogram som PDF-fil.

For alle som er/bor/skal til Verdal og/eller Trondheim 25. og 26. februar: Velkommen.

Så håper jeg forestillingen blir vist på Dramatikkens Hus etterhvert.

Lindkvist leser bok og prater seg bort

Jeg er fortsatt syk og jeg syns fortsatt synd på meg selv. I går bestemte jeg mer for å være frisk og var mye bedre. I dag våknet jeg mye dårligere. Det heter at man klarer det man må og jeg måtte jo dra til NRK og lese inn kåseriet, som er mitt første og som jeg allerede har nevnt her tidligere.

Det sendes i morgen kl 7.25 på NRK P2 (og blir liggende på nettradio i tre uker), jeg har skrevet om det på Facebook, sendt sms-varsel til mine 30 beste venner (eller til de 30 som jeg har klart å overføre manuelt etter at jeg gikk over til Iphone og ikke klarte å få overført adressene via sim-kortet) og skal sikkert informere via både epost og twitter før jeg gir meg.

Jeg kjenner meg både stolt og glad, siden dette er en deby og jeg har lyst til å fortelle til alle at de skal høre på. Det minner meg om at da jeg var ca 22 år, bodde i Tromsø og hadde sendt tekster til Vinduet. Jeg fikk beskjed om at tre av mine tekster skulle komme på trykk i Vinduet nr 2 i 1996 som atpåtil hadde tema Originalitet. Jeg åpnet brevet, leste det og begynte å hoppe opp og ned i ren glede. Hopper opp og ned gjør jeg riktignok ikke i dag. (I dag ligger jeg i sengen og leser bok.) Sju teaterstykker og en bok senere skal det litt til å oppleve den gleden som det å komme på trykk i Vinduet ga meg.

Men nå prater jeg meg helt bort. Bortsett fra å drikke kokt vann med ingefær, sitron og honning, leser jeg Beate Grimsruds "En dåre fri". Jeg liker den veldig godt. Jeg har også likt alt jeg har lest av henne tidligere, fra jeg lånte deby-novellesamlingen hennes "Det fins grenser for hva jeg ikke forstår" (en fantastisk tittel!) på biblioteket for mange år siden og spesielt de to bøkene om Lydia: "Å smyge forbi en øks" og "Hva er det som fins i skogen barn?"

"Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv." Sier boka. Det ble også sagt i forrige bok av Grimsrud - også den upåklagelig god - Søvnens lekkasje. Har en følelse av at jeg burde si hvorfor jeg liker boka og forfatterskapet. Skal tenke på det. Nå må jeg lukke øynene.

Lindkvist syns synd på seg selv

Og ikke før har jeg hatt to arbeidsuker, jeg er såvidt kommet i gang, jeg har hatt møte med redaktøren og avtalt ny deadline for manuset, jeg skal til NRK og lese inn mitt første kåseri, jeg har nok å gjøre og litt mindre tid enn før til å gjøre det (en baby i huset), så kommer den fordømte influensaen og finner meg, slik den alltid gjør (føler jeg) hvert år. Og jeg har vondt i halsen, vondt i hodet, vodndt i magen, i kroppen, i alle musklene, ingen energi og intet overskudd, vondt i sjelen.

Så jeg syns synd på meg selv. Og det hjelper ikke å syns synd på seg selv. (Og jeg vet at mange har det verre. En som har det verre er Eli - hovedpersonen i Beate Grimsruds siste bok.)

Noe som derimot hjelper: te med honning, repsils (med honning og sitron) og mest av alt: Å lese Beate Grimsrud "En dåre fri".

Lindkvist-nytt

Jeg har begynt å jobbe igjen. Etter et halvt år i barselperm. Mitt første synlige bevis på omverdenen manifesterer seg på P2 onsdag 19. januar kl 7.25, da debuterer jeg som morgenkåsør. Hør, hør.

Verdens heldigste

Jeg er heldig.

Jeg er så heldig.

Jeg kan stå opp om morgenen og være hjemme hele dagen og det gir staten meg penger for.

Hvorfor får jeg penger fra staten?

Fordi jeg har født et barn.

Jeg har født et friskt barn og staten gir meg penger for å ta meg av det. Det kalles barselpermisjon eller foreldrepermisjon. Det kan man få i ett år. Eller helt nøyaktig: 56 uker med 80 % lønn og 46 uker med 100 % lønn.

Jeg lyst til å si noe om foreldrepermisjonen. (I all hast og uten å sjekke all verdens andre sider, fordi min tilmålte bloggetid her nede på kontoret er snart over og jeg må gå for å sette meg i ammekroken.)

Dette har jeg lyst å si:

Vi er kjempeheldige i Norge som har så gode ordninger for dem som får barn. Et helt år!

Det er fantastisk.

Hvorfor har vi det sånn her i Norge?

Fordi det er ønskelig at kvinner skal kunne delta i yrkeslivet selv om de føder barn, at det skal være mulig å kombinere yrkesrollen med morsrollen. Det er derfor vi har denne ordningen. Den er et likestillingstiltak. En del av den utskjelte statsfeminismen. Et tilkjempet gode som det nå virker som mange tar for gitt.

Målet er altså økt likestilling.

Hva vil være enda bedre for likestillingen enn at Mor går hjemme med barnet et helt år?

Tjaa, hva kan det være?

Hva med at Far faktisk går hjemme med barnet en del av tiden?

Så til dere to tredjedeler som er i mot fedrekvoten fordi dere vil "velge selv" - det er jo bare et tilbud. Dere kan fortsatt velge selv. Dere kan velge å ikke ta i mot. Eller dere kan velge å ikke få barn.