La kjønnet hvile

Det finnes ingen kjønnsnøytrale områder. Ennå.

[kjønn] Denne boka slår det fast igjen og igjen: du unnslipper ikke kategorien kjønn, det finnes ikke kjønnsnøytrale områder. Kjønnsforskning er også den første tverrfaglige læreboka i norsk kjønnsforskning og fyller dermed et tomrom. Les denne boka, den vil bli stående som et viktig dokument.
Redaktørene bak er Jørgen Lorentzen og Wenche Mühleisen. De er begge tilknyttet Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, og de ønsker å «[undersøke] hvordan forestillinger og begreper om kjønnsforskjeller er blitt produsert i samfunn og kultur.» Alt vi gjør, alle de relasjonene vi inngår i, blir påvirket av vårt kjønn. Eller mer presist: det knyttes forventninger til kjønnet slik at alle forholder seg ulikt til ulike kjønn.
I innledningen heter det også at boka består av kritisk kjønnsforskning. Det vil si kjønnsforskning som har et kritisk blikk på kjønnsforskjeller og som tror at kunnskap kan bidra til forandring.

Hva er kjønn?
Men først; en kort avklaring. Hva er kjønn? Innenfor kjønnsforskningen er det relativ enighet om at de fleste iscenesettelser av kjønn, de fleste måter å gjøre kjønn på, er kulturelt betinget. Det er ikke dermed sagt at det er lett å bryte med dem. Forfatterne henviser til Judith Butler som i boka Bodies that matter sier «at kjønn som performativitet må betraktes som en historisk og kulturelt skapt maktstruktur og dermed ikke er noen garderobe individet fritt kan gå inn og ut av». Fra man blir født (det første nybakte foreldre blir spurt om er: «ble det gutt eller jente?») starter formingen av kjønnet – og ikke minst – forventninger til deg som kjønnet vesen.
Kjønnsforskning er urovekkende lesning: på område etter område slår den fast at kvinner konsekvent og systematisk kommer dårligere ut enn menn. Det gjelder i familien, på arbeidsplassen, i politikken og helsemessig, for å nevne noe. Det finnes ikke ett område vi er likestilt på.
Hvorfor tror likevel så mange at vi er likestilte? Kanskje fordi historien kun kan vise til verre vilkår for kvinner. Tiltross for at det fortsatt står dårlig til, befinner vi oss i en historisk tid og på et geografisk sted hvor kvinners livsbetingelser, rettigheter og muligheter er bedre enn noensinne. Derfor finnes en reell likestilling bare i utopien, eventuelt i framtiden, og kvinner slår seg til ro med 30 prosent av makten fordi det er langt bedre enn 10 prosent. Skandinavia anno 2006 er det beste som har skjedd kvinner. Vi får bare håpe at det om hundre år er enda bedre. For det er mye som gjenstår.

Kvinner gir – menn får
Et eksempel på et område der kvinner kommer dårligere ut enn menn er det heterofile parforholdet. Boka refererer til en undersøkelse blant «unge, moderne og likestilte» svenske par uten barn som viser at selv i disse forholdene underordner kvinnen seg mannen. Det skyldes at dette er samfunnets norm for forholdet mellom kvinner og menn. Kvinnen skal være psykologisk «avhengig» og denne normen reproduseres selv i «moderne» parforhold. Dette gjør at kvinner gir mer kjærlighet, omsorg og energi enn menn. Mannen får derimot mer menneskelige ressurser, noe som gir ham større overskudd til å øve samfunnsmessig innflytelse.

Et nyansert bilde
Kjønnsforskning er ei nyansert bok. Den skisserer ofte opp diskusjoner der kjønnsforskere står mot hverandre. Den presenterer ulike syn, før den eventuelt foreslår en løsning eller en konklusjon. Boka presenterer også forskning på menn og maskuliniteter samt homo- og queerforskning. Et kjønnsstereotypt samfunn er også et heteronormativt samfunn. Sterke kjønnsstereotypier forutsetter heterofilitet. Derfor vil ingen som ikke er heterofile passe inn i de tradisjonelle kjønnsrollene. Slik kjønnsforskningen ønsker å bryte ned dikotomien mann-kvinne ønsker queerforskningen å bryte ned hetero-homo kategoriseringen.
Noe som mangler i boka er en grundigere diskusjon av kjønn og etnisitet. Det korte kapittelet som er viet emnet handler i hovedsak om menn fra etniske minoriteter. I Norge, som i alle land, er det ikke uproblematisk å integrere mennesker fra andre kulturer. Akademia og venstresida i Norge er så redd for rasismestempelet at de gang på gang ofrer likestilling og kvinners rettigheter i en servil kulturrelativisme der man nærmest ønsker å integrere totalitære og patriarkalske holdninger. Når integrering diskuteres ser man gjerne bort fra likestilling. De få som tør stille krav til etniske minoriteter bosatt i Norge, og som ønsker en endring i mer likestilt retning, eksempelvis Shabana Rehman, mottar endatil drapstrusler. Jeg savner at kjønnsforskere kommer på banen for å belyse dette betente og vankelige temaet.

Kjønnsnøytralisering som mål
Boka avslutter håpefullt med et visjonært ønske om at kjønnet skal få hvile. Her snur forfatterne kjønnsforskningens spørsmål på hodet. I stedet for å undersøke hvordan kjønn spiller en rolle, spør de hvordan kjønn utspiller sin rolle. Dette er et ønske som forener en rekke ulike teoretiske og feministiske retninger. Det er stor enighet om «at hierarkiske og dikotome kjønnsforhold bør opphøre ettersom effekten av denne kjønnskonstruksjonen er årsaken til urettferdighet, diskriminering og begrensninger».
I avslutningskapitelet viser Lorentzen og Mühleisen hvordan det skjer en gradvis, dog noe ambivalent, sosial kjønnsnøytralisering på en rekke områder, samtidig som vi iscenesetter kjønn (kjønnspill) på en ny selvbevisst og kanskje distanserende måte ved bruk av virkemidler som ironi og overdrivelse.
Det finnes fortsatt mennesker som lukker øyne og ører for kjønnsforskning, som ikke tror på statistikk, og som mener Norge (om ikke verden) er likestilt. De vil antagelig ikke lese Kjønnsforskning. Men møter du slike mennesker vil du ha en god del flere argumenter om du selv har lest boka.

JØRGEN LORENTZEN OG WENCHE MÜHLEISEN (RED.)
Kjønnsforskning – en grunnbok
Universitetsforlaget 2006
316 sider


Anmeldt av: Ellisiv Lindkvist
(anmeldelsen stod på trykk i Ny Tid nr 22, 9.-15. juni 2006)