Men kroppen min får du aldri

Det første året jeg skrev på baksida av Klassekampen, for fem år siden, hadde jeg en baksidetekst som het: Jeg er fornøyd med kroppen min. Videre skrev jeg ”Det er et politisk standpunkt. Fordi: vi blir hele tiden fortalt at vi ikke bør være det. Fordi: en kvinne aldri blir tynn nok. Fordi: jeg får reklame i posten som forteller meg hva jeg bør kjøpe for å gå ned i vekt. Med hvilken rett, sende de meg direkte adressert reklame og fortelle meg at jeg bør være misfornøyd med kroppen min?”

Noen år etterpå, noen kilo og en barnefødsel senere er det lett å bli misfornøyd. Ingen spør meg om leg(itimasjon) på polet lenger. Ikke engang i Sverige. Og da er det fristende å ta skjeen i en annen hånd og rope opp om egen kropp. Det er et yndet tema blant kvinnelige stand-upere. Komme de andre i forkjøpet og le av sine egne ekstra kilo og sin egen aldring. All ære til dem for det, og ikke et vondt ord om kvinnelige stand-upere.

Kroppsfokuset i vår tid er enormt. Vi legger også på oss i forhold til tidligere tider. Modellene blir tynnere, mens vi andre blir tjukkere. Siden 60-tallet har kvinner i snitt lagt på seg 4 kilo hver, mens menn har lagt på seg drøye 9 kilo hver. Dette handler ikke om at kvinner har lettere for å holde vekta enn menn. Snarere tvert i mot. Det er horder av sultne kvinner der ute. Kvinner som vokter vekta, trener og går på diett. Kvinner som ikke unner seg mat og i hvert fall ikke kaker eller øl. Kvinner med full kontroll som holder vekta langt under normalen. Og andre som spiser kaker med evig dårlig samvittighet.

Det er lett å tenke at tidligere var jeg fornøyd med kroppen min. Å den som var 25 igjen! Ung og tynn og 25 år. Men det var ikke lett da heller. Det var vanskelig å si: ”Jeg er fornøyd med kroppen min”. Å være tynn er likt pen. Å være ung er likt pen. Likevel er det de unge som sliter mest med kroppskomplekser. Hva er skjønnhet? Er det ikke diskutabelt? Den unge tynne kvinnekroppen er et utmerket redskap for å selge kommersielle produkter. Brått tar det slutt og kvinnekroppen og ergo kvinnen er blitt uinteressant.

Jeg er ikke tynn nok. Jeg er ikke høy nok. Jeg har en slitasjeskade i menisken. Men jeg kan spille fotball, jeg kan spille innebandy. Jeg kan gå i fjellet. Jeg kan ligge rett ut i lyngen. Jeg kan jogge, løpe, svømme, klatre, elske, føde, amme. Kroppen min fungerer utmerket. Stemmebåndene fungerer, jeg kan snakke. Hodet fungerer jeg kan tenke. Hendene fungerer jeg kan skrive. Jo jeg er fortsatt fornøyd med kroppen min.

(Baksidetekst på baksida av Klassekampen, ble skrevet til torsdag 21. juli, men så kom den ikke på trykk før mandag 25. juli. Den dagen virket den bare malplassert, og jeg nevnte det ikke noe sted. Men siden jeg alltid legger ut baksidetekstene her så dette nærmest er et arkiv, så legger jeg denne ut nå, en måned senere.)

Se og hør CappelenDamms pressekonferanse!

Cappelen Damm har sin pressekonferanse der de presenterer høstens bøker i morgen kl 11.00 i sine lokaler i Akersgata.

Og ikke bare det.

Jeg skal lese der. Det er tre skjønnlitterære forfattere som skal lese.
Jeg skal lese etter Roy Jacobsen.

Og ikke bare det. Alle som vil kan se det. Via internett. Det skal streames direkte via forlagets blogg: forlagsliv.no og via CappelenDamm på facebook.

Ingen grunn til å være særlig nervøs med andre ord. Tsk, tsk.

Ny Lindkvist. Ny roman. Ny blogg.

Den nye Lindkvist ser sånn ut. Bildet er tatt av Anna-Julia Granberg/Blunderbuss.

Den nye romanen karakteriseres ifølge Årets Bøker katalogen til Cappelen Damm som:


«Tørst er en bred og ambisiøs generasjonsroman om moderne kvinneskjebner.» 


Den nye bloggen er altså Bonusord på Forlagsliv. Men mens jeg sliter med det tekniske på wordpress er det lettere med gode gamle blogger. Men egentlig var planen å si fra her at se heller der. 

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes

Og rosene. Rosene.

For dem som ønsker flere/andre ord enn Til Ungdommen anbefaler jeg Inger Christensens Alfabet, overskrifta (aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes) har jeg hentet fra den. 

Anbefaler også Juliana Spahrs Alle med lunger kopla saman (gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, norsk utgave 2008), det er jo også mulig å lese originalutgaven This connection of everyone with lungs. Første del heter: Dikt skrive etter 11. september 2001.

TIL UNGDOMMEN av Nordahl Grieg (1936)

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra søster til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Et nydelig dikt og en nydelig sang som de også sang i Domkirka i dag. Selv husker jeg den best fra alle SU-samlingene jeg deltok på i min ungdom. Der sang vi alltid fra søster til bror i nestsiste vers. 

Hurtigruta, oh, Hurtigruta!

Det skjedde noe. Først var alle ironiske på twitter, over hvor lite som skjedde, men så skjedde det noe, begeistringen kom, begeistringen økte. Og økte. Og økte. Og nå er det ikke mange igjen som ikke lot seg begeistre. Det er selvfølgelig alltid noen selvpiskende, ”kritiske” surpomper som reagerer hver gang vi i Norge er litt stolte over oss selv. At en viss avis fikk seg til å trykke en sak der en ekstremsurpomp mener at vi kan sammenligne Norge med DDR og Nord-Korea er såpass latterlig at man lurer på om man skal le eller gråte.

Noen av oss er på mange måter ikke en del av ”folk flest”, ei heller særlig ”vanlig”. Noe som kan virke som koketteri, men som i mange tilfeller er reelt. Å mangle arbeidsplass og å leve av kunstnerisk virke er ikke noe de fleste gjør. Er man utenfor fellesskapet i mange sammenhenger, kan det være befriende å føle seg inne med en større gruppe i andre sammenhenger. Å se på Hurtigruta minutt for minutt på NRK2 var en sånn gledesfølelse. På mange måter tenker jeg at det handler om å bli voksen, å tillate seg å glede seg over noe som er fylt med glede, selv om det er både folkelig og vanlig.

Surpompene skriker opp om nasjonalisme, mens de vanlige folkene er stolte av bygda si som får sine femten minutter på riksdekkende tv. Folk står med bannere som ”Vi har det beste helsesenteret”, er ikke det strålende? I Kirkenes ble Hurtigruta møtt av samisk, russisk og norsk flagg, hørte jeg nasjonalisme? Er det ikke enkel psykologi at skal du like andre, må du først like deg selv. En positiv, fredelig nasjonalfølelse, som feiring av nasjonaldagen med barnetog, eller det som kom fram under Hurtigrute-sendingen er virkelig ikke bekymringsfullt. Snarere tvert i mot. Snarere er det verdt et hurra.

Jeg kommer fra et lite sted i Nord-Norge og kunne følge med at Hurtigruta seilte forbi, jeg kunne se hjemtraktene, jeg kunne se stedet faren min vokste opp, stedet der mora mi vokste opp og jeg kunne se innseilingen til Studentbyen min, Tromsø. Det var selvfølgelig vakkert, nydelig og sentimentalt. Å komme fra små steder handler ofte om å lengte bort, flytte bort, langt bort, ta store kvantesprang og moderne klassereiser, som handler om å bli en del av Kultur-Norge fra å ha vokst opp i en kulturell utkant. Mange av oss som kom fra små steder har kjent en sterk motvilje mot sitt eget lille hjemsted. Derfor tenker jeg at det handler om å bli voksen, å forsone seg med at det var der jeg kom fra, at det er utrolig nydelig og vakkert der. Og å sitte klistra til skjermen når hurtigruta drar forbi og rope der! Akkurat der!

 (Baksida av Klassekampen 29. juni)

Lanseringsfest 29. september

Gled dere alle tørste. Fest. Lansering. Release. Sleppfest. Nærmere program vil komme. Datoen er satt. Lokalene blir CappelenDamms egne. Følg med. Følg med.


Følg gjerne med på Bonusord, min blogg på forlagsliv hos Cappelen Damm.

Flink jente!

Det er det jeg sier til dattera mi, når hun åpner munnen og tar i mot matbiten. Flink jente! Jeg er på vei til et foredrag. Jeg er engstelig for å komme for seint. Vil helst være presis. Sitte klar, med kaffekoppen, vannglasset, notatblokka og nykvesset blyant. Det er sånn jeg vil være. Det er det jeg gjør. Setter meg fremst. Rekker opp hånda og stiller spørsmål. Jeg er flink jente.

Det opprørske og individuelle dyrkes.  Man skal ikke sitte stille på stolen og følge med, for deretter å rekke opp handa og stille spørsmål. Men man skal heller ikke ha for kort skjørt, drikke for mye og gå alene hjem. Begrepet Flink jente er litt som begrepet politisk korrekt. Det brukes for å holde flinke jenter nede. Så de ikke skal tro at de er noe. For de jo ikke noe annet enn flinke. Og jenter.

Mens mennene derimot er både menn. Og dyktige. Som er noe helt annet. Begrepet dyktig kvinne vet jeg knapt om jeg har hørt noensinne.

Vi kan ønske at det ikke er sånn. Vi kan si at det ikke er sånn. At jeg ikke tenker sånn. Men det er en grunn til at menn tjener 100 % og kvinner 85% av det menn tjener.  Det er en grunn til at elevene liker de mannlige lærerne bedre enn de kvinnelige. Det er en grunn til at det er flere mannlige programledere enn kvinnelige. Og at kvinnene dessuten er yngre enn mennene. Og penere. Og at vi aldri får se en kvinnelig utgave av Knut Borge på TV.

Den grunnen er dessverre ikke enkel og grei. Eller er den det? 2.000 års undertrykkelse kan ikke snus på skarve 100 år. Kan man kanskje si? Eller skarpere: Kjære deg, vi lever i et patriarkat. Det er klart av menn blir likt bedre enn kvinner. De blir likt bedre, de bedømmes bedre og berømmes mer. Menn er nøytrale, og har tilgang til det universelle, mens kvinner fortsatt er det andre kjønn.

Jeg kjenner mange flinke jenter. Og jeg liker dem. Jeg liker at dattera mi åpner munnen og tar i mot matbiten. Jeg liker at storesøstera står opp tidlig om morgenen, rekker skolen, gjør leksene sine, planlegger uka og får beste karakter. Det er bra å være flink. Det er bra å være jente. Det er bra å rekke opp hånda og stille spørsmål.

Også de flinke jentene beveger seg ut i verden. De lærer språk, drikker vin, reiser verden rundt. De flinke jentene blir enda mer voksne og ansvarlige. Men de har det også moro. Selv om jeg har en følelse av at mange tror at de flinke jentene ikke har det så gøy som andre. Det tror ikke jeg. Jeg tror de flinke jentene har det morsomst av alle. Dere skulle bare visst.

(Baksida av Klassekampen lørdag 18. juni 2011)