19.02.2005 00:00 – Av Ellisiv Lindkvist

Forlagene lanserer flest bøker om høsten, men de har også en vårliste. For en kulturredaksjon blir bokhøsten fort for tett, med for mange nye titler til at man rekker å anmelde eller skrive om alt man ønsker. Mens våren har langt færre titler, noe som også gjør at det blir lengre mellom høydepunktene. Flere kulturjournalister har ønsket seg et jevnere fordelt bokår uten at det har hjulpet nevneverdig. Jeg går inn på forlagenes nettsider for å finne ut om det er noe interessant å anmelde i vår. Tiden, for eksempel, har to debutanter. To nye norske romaner. To oversatte romaner. Fire romaner på krim og spenning. To fantasyromaner. Sju nye billigbøker og fem klassikere. Begge debutantene er menn, både de oversatte og de norske romanene er skrevet av menn. Fantasyforfatterne er menn. Alle klassikerne er menn. To av billigbøkene er skrevet av kvinner. I tillegg til en bok bestående av en forfatter av hvert kjønn. Og krimbøkene har også en kvinnelig forfatter. Men altså tre av mannlige forfattere.

Det er ikke morsomt å telle. Det er ganske kjedelig å telle. Men når det blir så påfallende som her så skal det litt til å ikke legge merke til det. Har man først begynt å legge merke til menn så er de overalt. De er på forsiden av avisene og inni avisene. De er ansvarlige redaktører og kulturredaktører. De er bokanmeldere og forfattere. De får mest spaltemeter, flest anmeldelser og intervjuer. De får flest stipend og de får de største stipendene.

Tiden lanserer altså en vårliste med tilsammen 26 forfattere. Av disse er fire kvinner. Det tilsvarer noe sånt som 13 prosent. Omtrent det samme som andelen kvinnelige styrerepresentanter (Andelen kvinnelige styrerepresentanter i børsnoterte selskap for 2004 var 13 prosent, i 2002 bare 8 prosent). Men høy nok? Er vi fornøyd med dette? Er det slik det skal være? Juryen, nedsatt av Morgenbladet, som våren 2004 plukket ut de ti beste forfatterne under 35 år, valgte seg sju menn og tre kvinner. Dette sa de gjenspeilet nøyaktig den kjønnsprosent blant forfatterne de skulle velge blant.

Poenget er ikke at Tiden er et dårlig forlag. Det er de ikke. De har flere interessante titler på listen sin. Ser vi for eksempel på Gyldendals pressemelding er ikke den stort bedre i forhold til kjønn. Pressemeldingen de har lagt ut med en god del av vårens lanseringer inneholder 30 mannlige forfatternavn og fem kvinnelige forfatternavn, riktignok gir det en høyere prosentandel med et helt prosentpoeng opp til 14 prosent. Ingen av de fem kvinnenavnene befinner seg blant den norske skjønnlitteraturen, fire av dem kommer på oversatt litteratur og den siste nevnes i pocketslippet. Går man gjennom hele Gyldendals liste med skjønnlitteratur, norsk og oversatt får man en kvinneandel på 28 prosent. Men det er jo symptomatisk hvilke forfattere forlaget trekker fram og gir ekstra omtale.

Jeg vet ikke om noen synes at 13 og 14 prosent kvinnelige forfattere er så mye å rope hurra for i 2005 i Norge. Det reflekterer i hvert fall ikke kjønnsfordelingen på innsendte manus eller sammensetningen av elever på forfatterskolene. Og det er langt fra regjeringens 40 prosent kvinneandel. Men ok, dette er bare to forlag og det er bare vårlista eller i Gyldendals tilfelle "reklame" for vårlista. La oss håpe at det generelle tallet er noe høyere.

Ifølge Bok og Samfunn er det i tidsrommet 1994-2001 41 prosent kvinner og 59 prosent menn som debuterer med en skjønnlitterær utgivelse. Tilsammen utgjør dette 188 debutanter og 37 prosent av disse er kommet med bok nummer to. Men ser man på hvilke forfattere som gir ut bok nummer to øker andelen kvinner til 61 prosent og menn til bare 39 prosent. Noe som kan gi spekulasjoner i retning av: er det lettere for menn å debutere? Stiller vi strengere krav til en kvinnelig forfatter enn til en mannlig? Eller andre krav? Leses kvinner og menn på like premisser? For selv om det er flere kvinner som i dette tidsrommet har kommet med bok nummer to er andelen mannlige forfattere langt høyere enn andelen kvinnelige forfattere. Og med vårens boklister in mente ser det ut til at den fortsetter å være det.

I forbindelse med kjønn og kvotering snakkes det ofte om kvalitet. At kvotering vil gå utover kvaliteten. At så lenge kvaliteten får styre kommer de beste bøkene ut. Men kvalitet er hele tiden avhengig av hvem som bedømmer kvalitet. Og kvalitet er bare et av kriteriene når et forlag velger å gi ut en bok. Det var sikkert noen gode kommersielle grunner for å gi ut Mads Larsens Pornopung, men litterær kvalitet var neppe en av dem. Så ble han også slaktet av et samlet kritikerkorps.

Jeg synes ikke det er spesielt morsomt å telle. Jeg skulle gjerne latt være. Men har man først sett skjevhetene i samfunnet i dette tilfellet knyttet til kjønn, er det vanskelig å plutselig overse dem. Har man først begynt å telle slår den skjeve kjønnsrepresentasjonen en i øynene igjen og igjen. Det erkjedelig å telle. Men noen må gjøre det.

(I anledningen kvinnedagen legger jeg ut denne saken fra 2005. Publisert i Ny Tid 19.2.2005)