Irving vs Murakami

Tidligere i vår/sommer var jeg og hørte på John Irving på litteraturhuset. Jeg hadde en idé om at jeg skulle få tips til å blygge plot, lage handling, snekre en finurlig dramaturgi. Som jeg mente var nettopp det jeg trengte til min egen roman.

Bokbadet fokuserte i vel stor grad på hans siste roman, (slik Bokklubben gjorde da de hadde lignende arrangement som ble sendt på TV). Det nærmeste jeg kom et konkret tips var det John Irving sa om å lure leseren.

Irving sa at leseren må forstå omtrent 80% av alt han legger ut for å være villig til å lese videre og/eller for å la seg overraske av de siste 20%. I forlengelsen av dette sa han at han alltid visste hvor han skulle før han begynte å skrive, for hvis ikke ville han ikke være i stand til å føre leseren dit.

Jeg tenkte at det har han nok rett i. Selv om jeg syns det er langt kjedeligere å skrive om jeg vet nøyaktig hva som skal skje enn når jeg finner på ting underveis.

Og når det kommer til å bygge opp plot, lage handlinger gjennom en lang roman der nærmest alt henger sammen med alt, på finurlig vis, så er John Irving uslåelig. Og det å sette pris på hans romaner betyr ikke at man ikke kan sette pris på andre typer romaner eller annen type litteratur også.

Haruki Murakami skriver nok til dels annen litteratur, men også han er en internasjonalt bestselgende mannlig romanforfatter som skriver i et handlingsmettet univers. Derfor overrasket det meg at han i det svenske magasinet Vi läser svarer følgende på spørsmålet:

Är det en färdig berättelse du trevar rätt på där i mørkret?

- Nej, aldrig. Berättelsen utvecklar sig i realtid framför meg. Jag har bara klar sikt en liten bit framåt i taget. Sedan är det som om berättelsen viker av runt ett hörn. När jag tar mig runt det, ser jag bara fram till nästa hörn. Så där håller det på. Jag skriver med samma förväntan och bultande hjärta som barnet som lyssnar på den spännande sagan. Oj, vad ska hända nu? Den dag jag inte blir överraskad av det jag skriver, tänker jag lägga av.

Noe jeg savner

Kroppen min, dvs treningskroppen, en kropp som er lett og sprek og som kan gå fort, sykle, jogge, løpe, spille volleyball, fotball og innebandy. Ikke bare treningen, men følelsen av å være mobil med kroppen, reise seg lett, sette seg lett. Hente ting, gå i trappene, uten å telle og spare på skrittene, gå sakte og se om det er heis her.

Sterk mat, thaimat, rå mat. Det å kunne spise alt. Uten å ha konstant halsbrann som gjør at både ruccola, pepper, dressing og sennep virker sterkt. Det er liksom bare grøt og pannekaker som er mildt nok. Barnemat.

Og ja, jeg kan savne å ta en øl eller kanskje først og fremst et glass god rødvin til maten. Men det er ikke det største savnet. Har oppdaget at det finnes mange gode alkoholfrie øl. Noe som ikke hjelper om man har halsbrann, da er det melk, farris eller nyco som hjelper. Eller en is.

Leser fortsatt bøker

Ulike bøker, ulike i sjangre, innhold og form, ulike bøker til ulike behov.

Essaysamlinger – jeg leser essay fordi jeg liker essay, ofte først og fremst av andre forfattere for å lese hva de mener om – tja, ofte andre forfattere igjen. Så jeg leser Stig Sæterbakkens Dirty things som kom i år og Gunhild Øyehaugs Stol og ekstase som kom i 2006. Jeg har også Siri Hustvedts En bønn for eros på leselista. Og jeg leser Toril Mois – Simone de Beaouvor – En intellektuell kvinne blir til. (Den begynte jeg å lese for en god stund siden, men har fortsatt ikke lest hele.)

Jeg leser romaner og jeg vil – siden det er sommer – gjerne ha noe lett og underholdende. Men ikke for lett og for underholdende, så det ikke blir godt nok. Dessuten vil jeg lese noe som har en god dramaturgi, en handlingsmettet bok, med et plot. Fordi det er det jeg baler med selv i min egen roman, jeg vil se hvordan andre har løst det, jeg vil bli inspirert. Derfor leser jeg Hotell New Hampshire av John Iriving som jeg har lest før, en gang for lenge siden, da jeg gikk på videregående, vil jeg tro.

Jeg har også lest Vidunderlige kvinner ved vann på nytt. Av Monika Fagerholm. Den er det omtrent ti år siden jeg leste den første gang. Den er fortsatt god. Den er god i form og språk også. Den er ikke like plotbasert som John Irving, den er mer… tja… skal vi si eksperimentell? Jeg leste også What I loved av Siri Hustvedt på nytt. Nettopp for inspirasjon til handlingsgang og dramaturgi. Så leste jeg – eller led meg gjennom – Boven i mitt drama kalles kärlek (2007) av Unni Drougge, en slags frittstående fortsettelse på Andra sidan Alex (1996), der første er langt bedre enn den andre.

Innimellom leser jeg dikt – jeg leser Mara Lee – Hennes Vård som jeg fant på Hallongrottan i Stockholm. Der fant jeg også Annika Lantz Nio och en halv månad som handler om når Lantz har fødselspermisjon. Det burde være noe for meg tenkte jeg. Men den er enten for svensk (svenske refereanser som skal være morsomme som jeg ikke tar) eller for lett for å stå i en bok. Kanskje hadde det vært morsommer på radio hvor Lantz vanligvis jobber, eller i en blogg?Leser jeg blogger med en annen forventing enn bøker? Ja, det gjør jeg nok. Kjøpte også Heia Mamma! Av Anne Lindmo og Helle Vaagland, liker den noe bedre. Men også den er skrevet på en lett bloggaktig måte.

Og så leser jeg gamle aviser. En del av et ryddeprosjekt. Det skal bli så fint så. Oppdager at det står mye interessant i avisen. Skulle bare hatt tid til å lese den oftere. Fant i går et intervju med åtte forfattere født etter 1970 i Klassekampen fra 2005. Spørsmålene de stilte forfatterne Johan Harstad, Espen Stueland, Gunhild Øyehaug, Heidi Marie Kriznik, Marte Huke, Øystein Vindnes, Jon Øystein Flink og Mattis Øybø var blant andre:

- Hva kjennetegner 2000-tallets litteratur? - Hva savner du i litteraturen? - Føler du deg som en del av en generasjon? - Hva vil du med din litteratur?

Ja, se det kan man jo grunne litt på.

I Bakvendtland (om menn og kvinner)

Suzy Dahl skriver om hvordan ting, som vanlig, blir snudd helt på hodet.

Denne gangen er det Dagbladet med sitatet "Noen av jentene er veldig enkle å få".

Det er, som Suzy Dahl skriver, vanligvis guttene som er lette å få.

Det er også en generell tendens særlig i forbindelse med ekteskap og bryllup - det har Suzy Dahl skrevet om før. Les mer her.

Det er lov å endre seg

Noe annet ville vært kjedelig.

Jeg husker en diskusjon da jeg gikk på videregående da en radikal venninne og jeg diskuterte med en lærer. Det var forresten mest hun og han som diskuterte og han mente hun ville glemme sine radikale ideer straks hun ble eldre, mens hun mente at hun skulle beholde sine idealer. Og jeg vet ikke hvor mye av det samme hun mente da hun mener nå, så (det må innrømmes) mange år senere.

Selv har jeg vel endret både mening og annet siden den tid, samtidig som jeg tenker at noen av idealene er de samme, bare med noe mer kunnskap og erfaring.

Livet som singel og barnløs for bare få år siden er også rimelig annerledes enn livet med mann, tenåringer, hund, rekkehus for ikke å snakke om som høygravid i sommervarmen. Og nå tenkte jeg å poste en facebookoppdatering om at mannen er ute og kjøper stellebord samt en advarsel om at nå kommer oppdateringene til å handle mest om irriterende mamma-greier.

For er det noe som irriterer folk virker det som det er nettopp småbarnsmødre som skriver om og er opptatt av ungene sine. Kjenner jeg meg truffet? Joda. (Lenken henviser riktignok til en skjønnlitterær tekst, altså en fiksjon, ergo mer satt på spissen og overdrevet nærmest inn i parodien, noe som slår tilbake på jeget.)

Det er lov å endre seg. Det er lov å ikke ha lyst på barn når man er 25 - eller 30 og likevel ha lyst på barn senere. Det er klart det er mange fordeler med å få barn tidlig. Selv syns jeg det er veldig trist at Pappa (kjære salige pappa) aldri vil få hilse på sitt barnebarn. På den andre siden er jeg tross alt glad jeg ventet med å prøve å få barn til jeg hadde møtt en mann jeg faktisk har lyst til å få barn med. Jeg kjenner (såvidt jeg vet) ingen som har fått barn før de fylte 25 og som fortsatt er sammen med den de fikk barn med. Det kan være fordeler med å vente også.

Tre uker til termin

Huset er et stort kaos. Den nye vogna står står midt i oppussingsstøvet - må ristes og støvsuges. Alle småtingene som ikke ble ryddet unna må også tørkes støv av. Nav-søknaden må sendes. Vanlige folk med vanlige jobber har vanligvis permisjon fra nå av. Papirene fra selvangivelsen må ryddes. Alt må ryddes. Stabler med bøker inn i bokhylla. Skittentøyet tårner seg opp i store hauger. Det nye barnetøyet skal også vaskes før bruk. I morgen kommer gjester. Kontoret er midlertidig i stua og må ned til kontoret som har vært stengt grunnet oppussingen i rommet utenfor. Og se der ja, alle selvangivelsespapirene som flyter. Og jeg går opp og ned trappene med mine fjorten ekstra kilo og roper av og til au, eller raper, og har halsbrann. Og leter etter Fødselsboka som jeg fikk i posten for en stund siden og da tenkte jeg skulle vente med å lese, og finner den ikke. Finner en gammel spalte fra Klassekampen 2008, med forsidehenvisningen: "Det er langt bedre at min mann gjør mer husarbeid enn meg, enn omvendt." Ja, det er jo det. Men selv han har sine begrensinger. Jeg koser meg med et glass nyco (halsbrannen!) spiser mer is enn jeg noen gang har gjort før (halsbrann). Rydder litt her og rydder litt der uten at det virker som resultatene er særlig synlige. Lager lister for å få en følelse av kontroll. Bør jeg pakke sykehusbagen nå? Og nevnte jeg at jeg egentlig skal skrive en roman?