Unntak for referanser til kjente personer, bloggere som bloggere og anna medie-folk, eventuelt kjente folk. Men selv der kan jeg være redd for å si noe. Å skrive mer personlig om meg selv, med referanse til folk jeg kjenner, forsøker jeg å unngå. Fordi jeg har fullt navn, og dermed kan det lett bli slik at noen vet hvem disse andre er. Det er det jo ikke sikkert folk vil.
Selv det å legge ut tekstmeldinger syns jeg var på grensen. Det er private meldinger sendt til meg. Men jeg sa ingenting om hvem de var fra.
Her skriver jeg om mann. Det spurte jeg om var greit.
Her snakker jeg (tilsynelatende) med mamma, det måtte jeg også spørre om var greit.
Her skrev jeg at faren min døde. Da viste jeg teksten til hele familien først. Jeg fikk utelukkende positive tilbakemeldinger på teksten etter å ha offentliggjort den.
Kanskje jeg er overdrevent engstelig? De fleste liker jo å bli nevnt.
Innlegg
2 kommentarer:
Jeg tenker også på det der, selv om bloggen min er liten og jeg har veldig få lesere. Jeg må tenke meg litt om om de jeg skriver om synes det er ok at folk de/vi kjenner får vite det jeg skriver, selv om det ikke er så alvorlig.
Ja, det kan være vanskelig å manøvrere. Jeg syns stortsett det er hyggelig å bli nevnt hos andre. Og jeg overraskes over hvor åpen noen er. Også på facebook og lignende fora. Men hvis man hele tiden er åpen er det jo ingenting igjen å ta en på. Kanskje.
En hemmelighet er bare en hemmelighet hvis man forsøker å holde den skjult.
Legg inn en kommentar