Flere gode råd fra overklassen

Jeg klarer visst ikke slippe intervjuet med Christian Vennerød helt, for etter å ha sagt at "kvinnebevegelsen er et problem" i forhold til å skaffe folk gode liv (!) kommer han med gode råd om hvordan man skal få et slikt "godt liv" som han kaller det.

Gjør hobbyen til en jobb, er rådet fra Vennerød for at folk skal få et godt liv. Ja, det er jo riktig og selv har jeg gjort akkurat det: interesse for litteratur og teater har etterhvert blitt jobb som dramatiker og forfatter evt skribent, kritiker. Likevel er det jo noe som skurrer her, for det Vennerød sier er at det bare er plusser ved et slikt valg. Særlig når han sier at: "I tillegg er som oftest hobbyarbeiderne bedre betalt også." Eh... hvilke hobbyarbeidere?

Ok - det er forskjell på en rekke yrkesgrupper her, i intervjuet nevner han Ole Gunnar Solskjær som et eksempel. Og psykologer som et annet. Å være psykolog er neppe helt det samme som å gjøre hobbyen til jobb, men det har vel mer "hobby" over seg enn det å være sykepleier kanskje har. Det finnes en del hobby-yrker som tjener godt, eller i det minste har en lønn: Arkitekter er et nærliggende eksempel.

Men det finnes jo en stor andel "hobby-arbeidere" i den bransjen jeg selv kjenner best: litterater, forfattere, dramatikere, billedkunstnere, musikere som ikke tjener godt. Som ofte har en annen jobb (selv kaller jeg det pengejobb) for å finansiere den andre jobben som man kan være utdannet til og som holder høyt profesjonelt nivå. Med unntak av et lite mindretall kjendis-kunstnere innebærer det å være kunstner som regel at man ofrer noe annet for å få lov å jobbe med det som startet som en hobby. Det mest åpenbare offeret er jo økonomi. Man velger å leve for mindre enn det andre har som lønn. Og det kan man gjøre på ulike vis. Evt jobber man dobbelt. (Evt begge deler.) Noen velger bort barn. Billedkunstnere er den yrkesgruppen i Norge som får færrest barn.

Nå har vi i Norge - takket være en kulturpolitisk vilje - relativt gode vilkår for mange ulike kunstnere sammenlignet med mange andre land. Og mitt mål er ikke å klage, men det virker ikke som om Vennerød helt vet hva han snakker om. Det er vel heller ikke slik at "alle" kan bli "hobbyarbeidere". Det finnes en lang rekke jobber som vi alle er avhengig av og som må gjøres.

Innenfor kunstfeltet er det ofte en kulturell middelklassebakgrunn som gjør at man i det hele tatt tør å tenke tanken på seg selv som kunstner. Det er god grunn til å anta at billedkunstnere er den av kunstnergruppene som kommer dårligst ut økonomisk. Å leve av å være billedkunstner uten å ha en pengejobb er de færreste forunt. Og kommer du fra et hjem med ikke bare kulturell kapital, men også økonomisk kapital, noe som gjør at du kanskje arver penger eller en leilighet er det klart det er lettere å være kunstner, fordi du kanskje ikke har utgifter til bolig. Hvem som blir kunstner og hvem som lever av kunsten sin handler ikke bare om talent, men også om klassetilhørighet. Det handler nesten alltid om hardt arbeid. Og noen ganger om utholdenhet, andre ganger om flaks. Eller kanskje begge deler?

(Intervjuet stod i flytogbladet Go to gate.)