Tre favoritter i Universitas 2007

Foto: Herborg Pedersen/ Damm

Tre favoritter

Ellisiv Lindkvist. Aktuell med boka Alt jeg skriver er sant.

ons 12. sep 2007

Bok: Sara Stridsberg, Drömfakulteten

Jeg elsker lykkelige historier. Som når en forfatter møter motstand fra redaktøren: Dette vil ingen lese. Dette er ingen roman. Og ingen er interessert i en død ekstremfeminist. Så blir boka utgitt, Stridsberg får Nordisk Råds Litteraturpris og alle vil lese den. Selve romanen er kanskje ingen lykkelig historie. Men jeg elsker også den.

Bok: Inger Christensen, Alfabet

Christensen tenker stort. Christensen skriver en hel skapelsesberetning. Hun lager en kosmologi. Derfor er Alfabet nærmest en bibel av i dag. Og husk: Det er bare tull at dikt er vanskelige.

Bok: Marie Redonnet, Arvingene

Redonnet blir sammenlignet med Kafka, men er langt mindre kjent. Arvingene er tre av hennes kortromaner oversatt til norsk og satt sammen i en bok i Vita-serien. Og språket, mmm, språket.

(saken ligger her)

Alle elsker menn

Harald Eia er ute igjen og når Harald Eia taler, lytter alle. Han får spalteplass og han blir hørt. Eia innrømmer at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Det han sier, har mange av oss riktignok sagt før, men uten penis eller kjendisstatus får ikke utsagnet samme tyngde. Eia innrømmer han at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Som kvinne kan man si at menn foretrekker menn og menn kan nekte og si nehei, det gjør vi ikke. Jeg har flere ganger sagt at en kvinnelig Knausgård aldri ville bli gitt ut. Eia innrømmer at han ikke ville gidde å lese en kvinnelig forfatters seks bind om seg selv. Etterpå vil han ha ros for å innrømme at han er en kjønnsrasist. Men ikke fra meg, fra andre menn. Men jeg skal gi ham ros jeg, for akkurat det.

Det han derimot ikke sier er jo at kvinner også elsker menn. Som regel på både den ene og den andre måten. For det er jo ikke sånn at kvinner generelt foretrekker Linn Skåber framfor Knut Nærum. Dessverre. For fortsatt henger Knut Nærum og Otto Jespersen høyt der oppe. Og å få ros fra menn er mye mer stas enn bare å få ros fra kvinner. Harald Eia innrømmer at dette gjelder ham. Men det gjelder selvsagt de fleste, uavhengig av kjønn.

Selv har jeg en lei uvane. Hver gang jeg blir spurt om å nevne forfattere som har gjort inntrykk: hvilken bok er den beste du har lest?, hvilken bok har betydd mest for deg? Så svarer jeg som regel med kvinnelige forfattere. Det er dumt. Jeg nevner gode forfattere, det er klart, men jeg stiller likevel meg selv i et dårlig lys. Jeg er en forfatter som nevner kvinnelige forfattere, altså en forfatter som er opptatt av kvinnegreier, en kvinne-forfatter. Mens det reelt viktige skjer på det andre bordet. Der de mannlige forfatterne sitter og nevner hverandre.

Mennene har tradisjonen, historien, makta og pengene. Så hvorfor stille seg så lagelig til for hugg? Hvorfor ikke bare nevne noen av de store mannlige navnene? Du trenger jo ikke bare nevne mannlige forfattere. Men hva med halvparten? Fifty-fifty? Er det ikke det som er likestilling liksom? Det er det som kalles likestilling. Hvis jeg nevnte femti prosent kvinner og femti prosent menn ville det bli likestilling om jeg var den eneste man refererte til. Men det er jeg jo ikke. Snarere tvert i mot.

Likestillingen finnes ikke ennå. Den er ikke oppnådd og når den ikke er oppnådd så finnes det ikke noe reelt å sammenligne med. Virkeligheten finnes – i alle fall for oss som befinner oss i den – og virkeligheten er overbefolket med menn. De er overalt og i hverandres lister. Også i kvinnenes lister. For kvinnene som bare nevner menn, sammenligner seg selv med menn, får litt av mannens status. Og det vil hun, i likhet med Eia, selvsagt ha.

(En noe forkortet versjon er på trykk i Klassekampen i dag fredag 6. november 2015)

Innlegget ble skrevet som svar på Eias innlegg på søndag, og i mellomtiden har det kommet flere innlegg som også svarer på Eias innlegg. Et av de beste og mest morsomme er skrevet av Øystein Runde og ligger her. 

Lanseringsfest

Ordkalotten - Tromsø Internasjonale Litteraturfestival

Forfatteren leser for første gang offentlig fra romanen ‪#‎Selvopptatt‬ under 

Ordkalotten Tromsø Internasjonale Litteraturfestival.

I Tromsø lørdag 3. oktober 2015 på Driv. 

Anmeldelse av Alt jeg skriver er sant i Universitas (2007)

Utleverende skamfull

Anmeldelse

ons 12. sep 2007

Av Thea Finstad

Anmeldelse

# Ellisiv Lindkvist

# Alt jeg skriver er sant

# N.W.DAMM & SØN AS

I Alt jeg skriver er sant tas leseren med på reisen gjennom en kvinnes liv, fra barndommen i bygda til voksenlivet i byen. Hovedpersonen sliter med dårlig samvittighet fordi hun bryter tabuene, men ønsker ikke å skamme seg. Hun er ikke «en av dem«. Hun er ikke en av damene fylt til randen av omsorg, som bare vil finne en mann og lage barn. Hun vil ha andre ting, og det er vanskelig å ha lyst på noe som du ønsker at du ikke hadde lyst på.

Historien som fortelles er langt fra kontroversiell – forfatterens budskap er ikke noe nytt innenfor feministisk litteratur. Likevel har boka en deilig egenart, og bæres frem av Ellisiv Lindkvists svært levende skrivestil. «Så fantastisk å kunne digge seg selv i stedet for å forakte seg selv. Jeg trenger henne. Men Beate har ikke tid til meg. I stedet finner jeg en mann som også forakter meg.»

Ellisiv Lindkvist er et velkjent navn innenfor samfunnets mer radikale kretser, spesielt blant lesere av litteratur med et feministisk budskap. Boka er om ikke annet et friskt pust for enhver kvinne – og nysgjerrig mann – som savner litt god, gammel feminist-spirit og ærlig sexprat. Det er fortsatt nok av kvinner som Lindkvist, men deres stemmer har dempet seg atskillelig siden 90-årenes fittstim-opprør, og Alt jeg skriver er sant er en fin påminnelse.

Selvopptatt - ny roman av Lindkvist

Ny roman! Forventes i salg fra 12. oktober.

Selvopptatt

Fra katalogen:

Selvopptatt - selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotland for å skrive. Men skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litauisk poet og en polsk krimforfatter.
Ellisiv Lindkvist skriver innsiktsfullt om kjønn, kunst, roller og de forventninger som styrer livene våre.

Ny roman, Selvopptatt, kommer snart

Selvopptatt. En roman. Endelig ferdig. Og jeg forsøkte å ha nye deadliner, men de måtte utsettes. Jeg er ikke glad, bare tom, sliten. Utmattet. Jeg leverte korrekturen i juli, etter det har jeg vært nervøs for at omslaget skal bli ferdig i tide. Nå er det også ferdig. Sånn ser det ut.

Penis mer her og penis meg der

-- Ja, jeg vet hvordan du har det, sier jeg.

-- Nei, sier du,  --Du vet ingenting om meg for jeg har penis, og det har ikke du og du vet ingenting om det å ha penis. Det er ikke så lett. Det hender jeg får den i øyet og da ser jeg ikke så klart og av og til får jeg den i munnen og da kan jeg ikke snakke og det kan ta opptil flere minutter før jeg får den ut igjen. I mellomtiden har kanskje noen andre fått inn et ord og det er jeg sterkt kritisk til.  

-- Javel, sier jeg  -- Og hva er det du er sterkt kritisk til?

– Alt. Men først og fremst vaginaer. Eller fitter som det heter på folkespråket. De er i ferd med å ta makt. Først og fremst fra meg. Eller andre med penis. Og det liker jeg ikke. Hva er det dere vil? Hva er det dere betviler? Men har styrt verden i totusen år og det har gått bra.

-- Bra? Napoleonskrigene, den amerikanske borgerkrigen, første verdenskrig.

-- Totusen års kvinneundertrykkelse kan da ikke ta feil!

-- Andre verdenskrig. For å nevne noe.

-- Det var menn som vant den.

-- Ja, jeg skjønner at du er redd. Men vi kan jo ikke skru tiden tilbake.

– Joda, det kan dere! Det kan dere hvis dere bare vil. Men dere gidder ikke. Dere er late. Dere kjenner ikke fakta. Dere har ikke humor. Ingenting ser dere!

-- Hmmm, snakker du til meg?

– Jeg snakker til alle, sier du.

– Javel. Men la meg bare si én ting mens du har penis i munnen.

– Mmmrrrrmmpfh!

– Feministene har stort sett fått rett. Det har gått sakte, men det er den største revolusjonen i forrige århundre og den minst blodige.

– Mmmrgh! Det er egentlig din jobb å ta penis i munn.

– Hva behager?

– He-he. Det er dessverre ulempen med stor kuk at den så lett kommer i veien. På den andre siden ser jo andre menn opp til meg og følger meg. Jeg kan få dem til å gjøre hva som helst.

-- Som hva da?

-- Tja, gå til media og si at feminister er dumme, ikke kan fakta og dessuten ikke har humor.

 -- Og hva gir det deg?

 -- Enda større penis!

(Baksida av Klassekampen i dag 29.6.2015)