Ny TV-krim

I jubelen etter Mammon og i etterlysningen av ny norsk krim og tv-serier, har jeg skrevet en ny tv-serie jeg tenkte jeg skulle skissere plottet til her og nå. Mens det ennå hersker Nordisk noir og man tenker look to Scandinavia. Og mens vi fortsatt parterer. Her kommer det:

Den middelaldrende (og noe korpulente) etterforskeren Enda Runde har stort sett stille dager på kontoret. Hun tilbringer dem med å drikke litt mer enn hun skal, mens hun flørter med de unge politibetjentene. Til tross sin korpulens har hun sjarm, humør og en faglig dyktighet som gjør henne til en magnet for mang en ung, kjekk politibetjent . Man ser gjennom fingrene med drikkingen hennes siden hun er en briljant etterforsker. Én dag får hun en virkelig vanskelig sak. Det er funnet et lik etter en ung mannlig modell, han er partert og det er få spor i saken.

Senere følger det flere, en ung mannlig danser, en ung mannlig skuespiller. Den ene kjente vakre unge mannen, etter den andre, ender opp partert, partert, partert. Enda Runde sliter, hun må gjøre noe. Heldigvis har hun den unge Caroline – som alltid kjører bilen – med seg og sammen er de et superteam. Der Enda sliter med å holde seg trofast til mannen har Caroline alt på stell på hjemmebane, med en søt ung sosionom-mann som henter og bringer barna, lager middag og masserer Carolines føtter når hun kommer sent hjem.

En annen sentral skikkelser i serien er patologen – Vera Hiide –hun er en motpol til den sjarmerende Runde – Hiide er den mystiske mørke, hun sier sjelden noe, men når hun først sier noe, lytter alle og nikker over en slik klok fåmælt kvinne. Hiide obduserer alle likene, vi får se mange nærbilder av vakre, lemlestede guttekroppsdeler. Kanskje skjønner foreldre at de må passe litt bedre på guttebarna sine når de ser slike bilder? Man legger jo ikke smykkene sine ut på trappa heller.

I episode etter episode snører det seg sammen, men til slutt løser de flokene når Enda Runde, takket være Caroline, hører på Vera Hiide, ja da går det bra til slutt. Med unntak av alle de guttene som er døde allerede. Men de hadde jo selv valgt rampelyset, de hadde valgt å bruke kroppen sin for å få oppmerksomhet. De hadde altfor åpent skjortebryst og alle hadde drukket alkohol.

(Baksida av Klassekampen i dag 18. mars 2014)

Lanseringsfest!

I morgen 6. mars lanseres boka Ditt røde hår, Unn – kl 19.00 i Universitetsgata 14, 3. etasje – lokalene til Bokvennen/Solum.

Vi feirer den røde boka: Ditt røde hår, Unn.
Alle, særlig de rødhårede, er hjertelig velkomne. Vi andre får kle oss i noe rødt. Eller fylle glasset med noe rødt. Rød leppestift er også lov. Og røde sko. (Eller å stemme rødt.)

Forfatteren vil lese og ha en samtale om boka og prosessen med å skrive tilrettelagt tekst.
Det vil bli litt trist musikk og en litt morsom konferansier.
Salg av øl/vin og bok.
Velkomstdrink.
Hjertelig velkommen!
Mer om arrangementet på facebook.

Mer om boka hos Leser søker bok.

Intervju med forfatteren (meg) i forbindelse med lanseringa av boka.

Og så fant jeg en blogger som har skrevet om boka her: Karis bokprat. 

Hun skriver blant annet:

"Ditt røde hår, Unn er støttet av Leser søker bok og boka er uhyre lettlest med korte setninger og luftige sider slik at den som sliter med lesninga vil få en fin mestringsfølelse på grunn av rask progresjon. Det er godt driv i fortellinga, og spenninga som er knyttet til utviklinga av forholdet, driver oss videre i lesinga selv om historien av og til kan synes litt prosaisk og hverdagslig. Personskildringene i boka er gode og temaet er viktig, så dette er absolutt et godt alternativ for den som bare trenger litt å lese. Anbefales varmt!"

Det var nok selvskryt og selvpromotering for en som ikke er verken ung eller debutant. Men som forhåpentligvis fortsatt har glede av en fest. Og av fargen rødt. Enten det er i glasset eller på kjolen.

Shopping. Fri.

Jeg har sagt det før: jeg er dårlig til å kaste. Før var jeg også dårlig til å shoppe. Mye av shoppingen angikk ikke meg. Det var i grunnen ganske deilig. Men det visste jeg jo ikke da. For psykolog etter psykolog forsøkte å fortelle meg hvor deilig det er å shoppe. At økt forbruk gir økt lykke. At man ikke skal undervurdere gleden ved å for eksempel kjøre bil. Det er nesten så man skulle tro det var en sammensvergelse: at handelstanden og de andre kapitalistene sponser psykologistudiene! For inne hos psykologene handler alt om individet og ingenting om samfunnet. Og du som individ  kan  faktisk shoppe, om du ikke kan endre samfunnet. Du kan endre deg selv, men ikke andre, som det heter.

Til en viss grad har psykologene rett i sine velmenende shoppingråd. Jeg var et menneske som levde på siden av samfunnet med mitt lave forbruk. Så min manglende shopping var nok, på et eller annet plan, med på å gjøre meg ulykkelig. Det er lettere å leve i et samfunn der man ikke er utenfor fellesskapet. Der man føler seg med, og der man er innenfor, i alle fall noen, normaliteter. Derfor er det fint å  følge visse regler, ikke føle seg altfor aparte og dessuten handle på Ikea en gang i blant.

Så jeg har lært veldig mye de siste årene. Jeg har lært meg å sette meg inn i en bil og kjøre av sted, til butikken for eksempel. Jeg har lært at det er lettere å handle mye, når man slipper å bære det hjem selv, men bare putter ting i bilen. Jeg har lært at alle gjør et feilkjøp en gang i blant, og at det viktigste da er å si: pytt, pytt, for så å kaste feilkjøpet og deretter kjøpe noe nytt, nok en gang. Og så har jeg innsett at jeg omgir meg med folk med samme smak som meg selv. Dermed finner jeg fine ting i alle hjem jeg kommer til. Det gir en fin følelse av tilhørighet. Nesten som skoleuniform: vi drikker alle av Mummikrus enten vi er hjemme eller på besøk.

Baksiden av medaljen er at etter at man har lært seg å shoppe, at man har lært seg å bli en normal forbruker, da kommer det som er mye vanskeligere: å kaste ting. Folk som shopper mye, kaster ting hele tida. Det syns jeg er vanskelig, nærmest hjerteskjærende i enkelte tilfeller.

Og jeg tror også det kan være med på å gjøre en ulykkelig. Man blir ulykkelig av for mange ting. Av å alltid ha prosjekter og rom som skal ryddes. Av å aldri komme i mål. Av å eie for mye. Så jeg har bestemt meg for å ha shoppingfri i år. Fri fra shoppingen. Jeg har noen unntak fra regelen. Og så har jeg en regel: jeg skal ikke skryte av det på facebook, jeg skal ikke skrive en bok om det etterpå. Nei, jeg skal ikke engang fortelle noen om det.


(Baksida av Klassekampen onsdag 5. februar)

Julebrev

Kjære venner og familie. Kjære bekjente. Jeg rakk ikke å skrive noe julebrev. I år heller. Så her kommer det:

Vi har hatt et fantastisk år! Ungene vokser og har det bra. De trives med studier, jobb og i barnhage. Tror du ikke Lille Lotta fikk gå fremst i Luciatoget? Vi var så stolte. Ja, vi filmet det hele og la det ut på Youtube. Og så har vi pusset opp! Både kjellerstua, badet og gjesterommet. Og ja, det var hardt, men det var verdt det! (se vedlagt bilde J) Nå kan gjestene sove under en delikat himmelblå farge som er kjølig og enkel, men som også skal virke beroligende! Og kjellerstua har fått trendy 70-talls tapeter, så der er det kult for ungdommen og henge. Far jobber som vanlig altfor mye, ja, det gjør han, altså!! Men mor har jobbet ganske mye i år hun også! Det viktigste er at vi trives i jobben! Sommerferien fant i all hovedsak sted på hytta – et sted vi blir mer og mer glad i. J Og til neste år skal vi pusse opp på hytta. Puss och kram. <3 p="">

Forresten, hvorfor blir mange provosert av julebrevet? Dette noe upersonlige brevet som man kopierer opp og sender til familie og venner, så alle får samme versjonen. Det har – i hvert fall i mine kretser – ofte vært en aggresjon mot det. En slags latterliggjøring. Fordi man kanskje skriver om de små tingene i familien, fører det opp på et slikt brev, så det virker skrytete. Selv om det er relativt vanlige ting man skriver om. Det enkle og hverdagslige som man får til å høre storslagent ut.

Men det var før facebook, nå skryter vi alle, ja: alle uhemmet av oss selv, ikke bare i julebrevet en gang i året, men daglig i statusfeltet på fb. Samtidig som jeg setter mer og mer pris på alle hverdagshelter etter hvert som jeg blir eldre. Jeg forstår at det kan være en kamp å stå opp, smøre matpakker, levere i barnehagen og så gå på jobben. Hver dag. At man lufter sine hverdagskamper her eller der, er vel ikke så rart?

Og nå kan det gjøres enkelt å skrive julebrev, det er bare å legge sammen oppdateringene dine på facebook i løpet av året og vips: du har et julebrev. Det skal jeg jammen huske til neste år.

(På baksida av Klassekampen Lørdag 28. desember)

Ny bok igjen! Andre bok i år.

Pia studerer på Blindern,
og prøver å finne fotfeste i en ny tilværelse.
En dag møter hun Unn under en opplesning,
og de to jentene treffes igjen,
de drikker vin og snakker om det meste.
Pia føler seg tiltrukket av Unn,
men uten å vite helt hvordan hun skal
håndtere det.
 
Ditt røde hår, Unn  er en fortelling om uvisshet,
om sjalusi og om å finne ut hvordan
man kan stå stødig på egne bein.
Men også om hvordan man kan klare
å slippe andre innpå seg.

Ellisiv Lindkvist  (f. 1973) debuterte med den kritikerroste samlingen Alt jeg skriver er sant  (2007). Hun har senere gitt ut romanen Tørst  (2011) og Jeg er ikke slik – tre scenetekster (2013). Lindkvist er også dramatiker.

Boka kom på Solum nå i desember og er utgitt med støtte fra Leser søker bok.

 

Prinsessetraume

Jeg drømte at jeg var prinsesse. Det hadde sine fordeler. Jeg tenker ikke bare på shoppingen. Jeg slapp å bevise så mye som mange andre, jeg kunne bare kladde noen eventyr og vips ble det bok. Ville jeg synge, fikk jeg et helt kor til akkompagnement og jeg kunne bare knipse så fikk jeg lese eventyr i beste sendetid på NRK. Alt dette var vel og bra. Men det var ganske slitsomt også.

Folk var interessert i alt jeg sa, uansett hvor dumt det var. Selv har man jo ikke lyst til å se alt man har sagt stå på trykk. Det var ikke så lett å bevege seg blant folk. Hvert fall ikke blant vanlige folk. Noe av det vanlige folk ser på som en selvfølge ble rett og slett umulig for meg: gå ut på byen, drikke seg full, si dumme ting. Jeg måtte forbeholde de dumme tingene til media. Og full måtte jeg drikke meg i skjul for Se og Hør.

Det kunne vært verre. Jeg kunne vært gift med en påfugl. Jeg lurte på om jeg drømte. Det kan da ikke være slik at vi har prinsesser og prinser i Norge i 2013, det ville jo vært helt anakronistisk? Men folk mente det var bra fordi Kronprinsen, broren min, var slik en fornuftig og bra mann som sa kloke ting som at han var mot rasisme.

Jeg er ikke så dum som folk tror, for selv tenkte jeg at hvis jeg bare sier dumme nok ting for å kompensere for hans ”klokskap” så må jo folk skjønne at monarkiet har utspilt sin rolle og gi oss republikk.

Så jeg sa: ”I Norge har vi likestilling. Kvinner og menn tjener like mye.” Selv om enhver som kan lese vet at det har vi jo ikke. Det virket ikke. Det viste seg tvert i mot at mange var enig. Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. var Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. Uansett: jeg bestemte  meg for noe genialt: Jeg begynte å snakke om engler. Ja, ikke bare det, jeg begynte å snakke /med/ engler. Eller i alle fall var det det jeg sa. Men igjen: få brydde seg. Bortsett fra noen vitser her og der, så brydde ikke folk seg noe særlig om hva jeg trodde på.

Jeg hadde mer på lager. Jeg bestemte meg for å starte en engleskole! Og den skulle ikke være billig. Nå måtte folk snart reagere. Nå måtte folk begynne å lure. Nå måtte folk reagere på at jeg ville misjonere, påvirke og attpåtil tjene penger på det. Hvis ingen stopper meg denne gangen, tenkte jeg så skal jeg neste gang si at jeg kan snakke med de døde og dessuten med dyr. Jeg lo godt for meg selv.

Så våknet jeg og fant fjær i senga mi. Tror det kom fra dyna, men jeg er ikke helt sikker.

(Baksida av Klassekampen i dag torsdag 21. november 2013)

Doris Lessing er død

 En av mine favorittforfattere er død. Hun fikk nobelprisen i litteratur i 2007.

Da sa jeg dette til avisa Vårt Land:

Lessing er «den kvinnelige erfaringens epiker, som med skepsis, hete og visjonær kraft har tatt en splittet sivilisasjon til gransking», heter det i begrunnelsen fra Svenska Akademien.

– Det er jo helt fantastisk! Jeg har tidligere tenkt at hun burde hatt prisen. Det er strålende at hun nå har fått den, sier Ellisiv Lindkvist, kulturredaktør i Fett.

Hun fremhever at Doris Lessing har et uvanlig variert forfatterskap bak seg.

– Hun regnes som en feministisk forfatter, har hun også kraft til å nå ut over den båsen?

– Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en almengyldig forfatter. Man ønsker jo ikke å være spesielt opptatt av kjønn, men for å nå dit, må man kanskje påpeke en del saker som har med kjønn å gjøre. Dette er noe av feminismens paradoks. En forfatter som har skapt enkelte av de mest komplekse kvinnerollene, er Henrik Ibsen. Men ingen kaller ham feministforfatter av den grunn. På samme måte vil jeg kalle Doris Lessing en universell og almengyldig forfatter.

– Er hun fortsatt aktuell blant unge lesere?

– Absolutt. Hun skriver stoff som angår oss i dag. Bøkene hennes fortjener å bli lest.

– Har du en favoritt?

– Det er vanskelig å velge en enkelt. Men jeg har hatt stor glede av de to selvbiografiene hennes, samt Den gyldne notatbok. Dessuten er den fabelaktig flott den serien på fem bøker som heter Children of Violence. Særlig den siste boka, som på norsk har tittelen Byen med de fire porter, sier Ellisiv Lindkvist.

Også skrev jeg dette på bloggen min da: 

Lindkvist om Lessing 

Vårt Land ringte Lindkvist og lurte på hva hun mente om at Doris Lessing var årets Nobelprisvinner i litteratur.

Det syns vel i grunnen Lindkvist er fantastisk. Som hun sa til avisa.

"Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en allmenngyldig forfatter."

Mine Doris Lessing-favoritter (ikke-prioritert-rekkefølge):

1 - Jane Somers dagbøker - en kanskje lettere Lessing. Kanskje en fin måte å begynne å lese Lessing på?

2 - Den gyldne notabok.

3 - Hele Children of Violence serien om Martha Quest og særlig Byen med de fire porter. Som er den siste av fem bøker. (Martha Quest, A proper marriage, Landlocked, En krusning etter uværet og Byen med de fire porter.)

4 - Love, again. (Kjærlighetens Teater på norsk)

5 - Selvbiografiene hennes: Under huden og Walking in the shade.

Og nei, jeg er ikke konsekvent med engelske og norske titler. Jeg har lest og leser henne både på norsk og engelsk.

(Det var på den tiden jeg var en aktiv blogger og dessuten bokdebutant og yngre enn jeg er nå og gjerne omtalte meg selv som Lindkvist. Nesten så jeg savner det.)

Slik unngår DU slankefellene

1 - Styr unna fellene slankeekspertene har satt opp rundt godtedisken på butikkene. De ligner på musefeller, men er faktisk ganske mye større og lette å få øye på. Byr noen deg på smaksprøver? Ikke ta i mot! Det kan være en felle.

2 - Når det kommer til varmefeller så vet alle at de tjukke varmer best. Styr unna de slanke.

3 - Ikke la deg lure til å lese slankestoff overhodet. Null fokus på slanking er lik null slankefeller.

Lykke til.