Selvlært teatergjenger

Skatter. Ikke avgifter, men gode skatter dukket opp når jeg strekker meg mot tidsskriftholderen som det står teater på, ved siden av teater 2 og teater 3. Alle teaterprogrammene jeg har tatt vare på. Jeg som er så dårlig til å kaste ting, har tenkt at nå er tiden kommet. Nå har vi internett og jeg kan ikke være et helt arkiv alene. Jeg tømmer tidskriftholderen utover golvet, ikke rett i papirinnsamlinga, å nei. Jeg må jo se hva det er først. Da kommer minnene over alle de gode, de fantastiske teaterstykkene jeg så de første årene som nærmest profesjonell teatergjenger.

Jeg vokste opp langt fra teatret. Det kom gjestespill en gang i blant, men det var sjelden. Så da jeg begynte på Romerike Folkehøgskole følte jeg meg straks dum i forhold til de som hadde gått inn og ut av Nationaltheateret. Jeg hadde aldri vært der før.

Jeg flyttet til Tromsø og så alt som gikk av teater. Det var ikke så mye det heller, hvor mange forestillinger klarer ett institusjonsteater (Hålogaland Teater) og ei frigruppe (Totalteatret) å sette opp? Jo da, det var ikke så verst, dessuten kom det et gjestespill eller to, en revy eller en studentforestilling i grenselandet mellom amatør og profesjonell. For en sulten teatergjenger er det ikke nok. I grunnen var teatertilbudet den viktigste grunnen til at jeg flytta fra Tromsø til Oslo.

I Oslo kan man, ifølge en uoffisiell undersøkelse, gå på teater hver kveld og se ulike forestillinger. Jeg så alt. I hvert fall veldig mye. I mange år så jeg alt på Black Box Teater, mye på Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Det hendte også at gjestescener med ulike ting ble besøkt. Jeg så teater og performance på statens kunstakademi, statens teaterhøgskole, teaterbåten ms Innvik, Parkteatret og rom 103 på Savoy hotell.

For å nevne noen. Jeg så og jeg så og jeg så. Jeg tok teatervitenskap, jeg skrev mitt første teaterstykke. Jeg gjennomgikk en selvlæringsprosess som teatermenneske, som skapende teaterkunstner og profesjonell publikummer. Jeg fortsatte å se.

Til jeg ble lei. Flink, pliktoppfyllende og mettet ble jeg. Så mettet at jeg måtte ta en pause som teatergjenger. Når jeg nå ser på alle teaterprogrammene jeg ikke har klart å kaste, tenker jeg at det var en fin tid og at jeg så mye bra. Og så rydder jeg dem pent tilbake i tidsskriftholderne og setter dem i hylla igjen.

(Baksida av Klassekampen fredag 3. mai 2013)

Sex. Igjen.

Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men here it goes: Det er ikke om å gjøre å debutere tidligst mulig. Seksuelt altså. Skal du gi ut bok er det selvfølgelig om å gjøre å være yngst mulig. Men det er litt annerledes.

Som ungdom tror man gjerne at alle andre gjør det. Så hvorfor kan ikke jeg? Hvorfor får ikke jeg? Da jeg var 16 og 17 trodde jeg at alle andre gjorde det. Det var midt i den tida med aids-frykten og velmenende voksne ga meg ofte gratis kondomer. De trodde åpenbart at jeg hadde mye sex. Det ga en viss prestasjonsangst.

I ettertid viser det seg at hun som var mest populær blant guttene ikke debuterte før hun var 19. At flere på folkehøyskolen jeg gikk på var uten seksuell erfaring, til tross for at vi var 19 år. At noen sa det uten og rødme og andre fortalte det til NRK. Gjennomsnittlig debyalder på den tida var 18 år for guttene og 17,6 for jentene. Så det var åpenbart at ikke alle debuterte rett etter den seksuelle lavalder på 16 år. Og at de færreste gjorde det før den seksuelle lovlige alderen. Etter min tid har debutalderen sunket noe. Men tross alt ikke så mye som man som tv-programmet Trekant kan gi inntrykk av. Femten år senere er den 17,5 for menn og 17,1 for kvinner.

Selv om man har lyst, er nysgjerrig og lengter etter å prøve det, så er det ikke så farlig om man venter noen måneder eller et år ekstra. Din tid kommer. Jeg sier ikke dette av moralske grunner. Jeg tror det er mange som tenker som meg, som ville ha det overstått, bli ferdig med og tenkte at ”alle andre gjør det”. Det kan føre til en panikk som gjør at man nærmest gjør det med hvem-som-helst. Noe som heller ikke trenger å bety at det er så farlig. Man trenger ikke dvele ved det og gjøre det verre enn det er.

Men det er litt som med alkohol: tenk om jeg visste at jeg ikke trengte å drikke selv om alle andre gjorde det. Ikke fordi det er så farlig eller moralsk uriktig det heller (skjønt alkohol er farligere enn sex). Men fordi det fører til så mange dårlige erfaringer. Så mye tid kastet bort på å være for full med påfølgende fyllesyke.

Og det kan sex også gjøre, om man ikke passer på og er ganske voksen, selvsikker, trygg og ikke minst edru i gjerningsøyeblikket. Det er derfor jeg sier det jeg sier, her jeg sitter og er blitt så gammel at jeg syns jeg kan gi råd til ungdommen.

Jeg sier at man kan vente, fordi dårlige opplevelser ikke er noe å trakte etter.

Med mindre du skal bli forfatter og samler på dårlige erfaringer.

(Baksida av Klassekampen mandag 25. mars 2013)

Møte seg selv i døra

Jeg skriver en petit for Fett om mitt liv som barnløs. Jeg ramser opp grunner til at jeg ikke vil ha barn. Grunner til å ikke få barn kan være både politiske/feministiske, eller mer filosofiske/eksistensielle. Noen av dem kan også være rent egoistiske: man kan jobbe mer, reise mer, gå ut mer, lese mer og så videre. Daværende ansvarlig redaktør, som også er småbarnsmor vil spisse petiten og foreslår overskrifta: Jeg – en egoist. Jeg syns at samfunnet har gått for langt i å være opptatt av barn, at alt dreier seg om barn, at barna har fått for stor makt. Når så du sist en voksenvennlig bolig til salgs?

Så jeg skriver: Kvinner har i så stor grad blitt knyttet til det å være mor at man tidligere har mistenkeliggjort kvinneligheten til kvinner uten barn. I våre dager og i vår del av verden kan man ved hjelp av prevensjon og abort velge å ikke få barn uten å måtte velge bort et aktivt seksualliv. Likevel finnes myten om den gode mor i sterk grad, noe som gjør det vanskelig å være et fritt individ etter at du har blitt mor, og som gjør det vanskelig å være kvinne uten å være mor. I tillegg dyrkes den heterofile kjernefamiliedrømmen fortsatt slik at alle som ikke passer inn i den blir stigmatiserte grupper; verken homofile, single med eller uten barn og par uten barn passer helt inn.

Redaktøren leser det jeg skriver og ser på meg. Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier hun. Hun sier ikke mer. Jeg ser på henne at hun vet noe annet nå. Noe mer. Men hun har ikke tenkt å si det til meg. Enten fordi jeg ikke vil takle å høre det eller fordi jeg ikke vil forstå det.

Dette er lenge siden. Seks – sju år siden. Et helt liv. Bokstavelig talt. I hvert fall det lille livet jeg selv har født i mellomtiden.

Jeg sitter i garderoben etter endt treningsøkt. En av dem som trener mest, løper mest og holder ut lengst sier at hun tror ikke hun vil ha barn. Hun vil ikke ha et sånt A4 liv. Hun vil noe annet. Hun syns barn får for mye oppmerksomhet  og for mange ting. De blir så bortskjemte og det går ikke an eller er i hvert fall vanskelig å tilby dem noe annet, sier hun. Og jeg skiller meg så mye ut at et barn vil antagelig få det vanskelig. Det var vanskelig for meg selv med to streite normale foreldre. Det er jo så mye annet i livet enn barn, sier hun.

Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier jeg.

(Baksida av Klassekampen, torsdag 10. januar ) 

Form og innhold

Når man oppdager kunsten og ønsker å lære mer om den, støter man før eller senere på begrepene form og innhold. Det være seg litteratur, musikk, billedkunst eller teater.

Jeg var en som drømte om å bli forfatter. Først var jeg opptatt av innhold. Så ble jeg opptatt av form.

Jeg ble student på Forfatterstudiet i Bø. Vi var unge. Alle var unge. Den eldste bare 30 år. Vi andre i 20-årene. Den yngste 19 år. Vi snakker mye om form og innhold. Men mest snakket vi om form. Dette var 90-tallet. Politikk var ut, feminisme var ut, klasse var ut, vi snakket om formen. Kanskje snakket vi om at man ikke kunne skille form fra innhold.

En forfatter kommer på besøk. Det kommer selvfølgelig mange forfattere på besøk, men jeg husker en som kom, fordi han var den første. På en måte den første utenom de faste, de vi hadde hatt de første ukene. Forfatteren virker like ung og usikker som oss. Har akkurat fått gitt bok nummer to, en roman, og vært ute og feira, dagen før, virket preget av det. Eller sagt på en annen måte: virket fyllesyk. Vi var forresten ofte fyllesyke selv mens vi gikk der. Selv om det var 3-4 personer i klassen som ikke drakk, drakk vi andre for dem også. Hva skulle vi ellers gjøre i Bø? Eller viktigere: hvordan skulle vi ellers bli forfattere? Dette var i 1996. Før forfatterne begynte å løpe, gå langt på ski, spise sunt og skryte av det på facebook.

I 1996 var klimaet et annet. Forfattere kom på besøk i alle slags tilstander. En var fyllesyk, en annen gravid. Vi lærte forskjellige ting. Formen var viktig. Formen var innholdet lærte vi. Vi diskuterte om hvorvidt man skulle oppgi til forlagene at man hadde gått på et forfatterstudium. Mange mente at forlagene ikke likte det, at man ikke måtte skrive at man hadde gått der. Jeg – naiv og nordfra – kunne ikke fatte at det å sette av et år til å lese og skrive skulle bli brukt mot deg hvis du ønsket å bli forfatter. Men hva visste jeg om fordommer langt inne i Forlagsverdenen på den tiden?

Vi snakket om andre ting også. Hvem som var sammen med hvem og hvor mye vi drakk i går. Hvordan er formen? Kunne en spørre da jeg kom på skolen, nok en dag etter en fuktig kveld på Naboen dagen før.

Og jeg svarte: Ingen form uten innhold.

(Baksida av Klassekampen fredag 30. nov 2012)

Det svake ledd

en tragedie av Ellisiv Lindkvist

TEATERSJEFEN

All ny norsk dramatikk er dårlig.

RADIOTEATRET

Vi setter opp masse ny norsk dramatikk.

DRAMATIKEREN

Jeg vil skrive ny norsk dramatikk.

SKUESPILLEREN

Jeg kan bare spille innenfor en psykologisk realistisk tradisjon

RADIOTEATRET

Vi vil ha sterke historier.

PUBLIKUM

Vi går på kino.

KULTURJOURNALISTEN

I Danmark er de kjempelinke.

DRAMATIKEREN

Jeg har skrevet et stykke. En sterk historie.

RADIOTEATRET

Når vi sier vi vil ha ny norsk dramatikk mener vi at det skal ligne på det vi kjenner.

DRAMATURGEN

Jeg har ikke hatt tid til å lese stykket ditt ennå.

RADIOTEATRET

Ibsen, eller krim, liksom.

TEATERSJEFEN

All ny norsk dramatikk er dårlig.

EN IRRITERENDE PUBLIKUMMER

Jon Fosse også?

PUBLIKUM

(applaus)

KULTURJOURNALISTEN

Vi er et lesende folk. Vi gir ut store mengder ny norsk skjønnlitteratur. Selv om vi er et lite folk fra et lite språkområde.

IDEALISTEN

Vi har biblioteket. Og innkjøpsordningen.

TEATERSJEFEN

Jeg har budsjetter å følge.

TEATERVITEREN

Teatrene får statsstøtte.

PUBLIKUM

Vi ser gjerne på krim fra Danmark på TV.

EN ANNEN PUBLIKUMMER

England og USA lager også gode TV-serier.

EN ANNEN

Og filmer!

EN ANNEN IRRITERENDE PUBLIKUMMER

Norsk film er så dårlig.

TEATERSJEFEN

Som ny norsk dramatikk?

EN ANNEN IRRITERENDE PUBLIKUMMER

Alt teater er kjedelig.

EN ANNEN

Jeg vil heller ha druer enn Rossiné.

EN ANNEN

He-he.

DRAMATIKEREN

Jeg tror jeg heller skriver en roman.

PUBLIKUM

(applaus)

Teksten er publisert i fanzina til Propellen som er ute nå med overskriften (u)muligheter i norsk teater. Og jeg tror den kan fås ved å sende e-post til propellfanzine@gmail.com 

Her kan du lese mer om Propellen

Og her om pris til Propellens primus motor Tale Næss

Har fått mensen

Av og til, ganske ofte, har jeg lyst til å skrive en slik facebookoppdatering. En slags protest mot hva man kan skrive og ikke skrive på facebook. Noe som er beklemmende privat, som ingen egentlig vil vite. I stedet for å alltid skrive disse positive oppsummeringene som de fleste av oss skriver. Enkelte i så stor grad at de nærmer seg parodien. Eller i det minste, er lett å parodiere. Jeg gjør det ikke. Altså skriver på facebook at jeg har fått mensen. I hvert fall har jeg ikke gjort det hittil.

Det er et statement som kan nærme seg en performance. Et slags: gjøre seg selv til en del av et kunstnerisk prosjekt, om man vil se det slik. Men jeg gjetter at de fleste av mine 972 1130 facebookvenner ikke vil se det slik. Og siden jeg har sluttet å være privat på facebook har jeg åpen side og ergo kan hvem som helst utover de 1130 også se det.

Nå er det ikke sikkert det ville gjøre så mye fra eller til om jeg skrev at jeg har fått mensen. Det er mer om man orker å ta det man eventuelt måtte få tilbake av henvendelser. Man bryter en kode og kan få straff for å ha stukket hodet fram og sagt noe man ikke skal si. Det vil helt sikkert være folk som vil trykke liker. Jeg kan tenke meg at i kommentarfeltet vil det komme: ”Håper du har bind”, ”Blør du mye?”, ”Å, stakkars deg.” ”Ja, da er du i hvert fall ikke gravid.” Egentlig sikkert mest hyggelige kommentarer av den typen.

Kommentarer av typen: ”Nå var du privat”, ”Dette vil jeg ikke vite” og ”Hvorfor forteller du oss det?” tror jeg ikke vil komme. Fordi de fleste av mine venner (også fb-venner) skjønner at det er en slags lek med det private og kodene for hva man legger ut på facebook. Likevel skriver jeg ikke at jeg har fått mensen.

Hvorfor ikke? Jeg gjør det som en slags performance, der jeg gjør meg selv til et slags kunstnerisk prosjekt, noe som er litt store ord å bruke om en facebook-oppdatering. Men la oss kjøpe det, la oss si at det er en del av et kunstnerisk prosjekt: i så fall er det krevende. Det krever noe mer av meg. Noe mer enn å kjøpe bind.

Men hvis man gjør det som en spøk. Bare som et eksperiment. Ikke tenker på det som noe performativt og kunstnerisk. Bare for å teste? Se-hva-som-skjer? Ja, det kan fortsatt være slitsomt og risikabelt. Men det kan jo være verdt et forsøk?

Hvem har sagt at facebook ikke skal være slitsomt? Jeg får prøve. 

(Baksida av Klassekampen tirsdag 30. oktober) 

Something old, something new, something borrowed and something blue

Lindkvist anbefaler bøker

Something old

Gammelt må ikke bety antikken, eller middelalderen, eller Shakespeare. Det trenger ikke engang bety Ibsen. Konsentrerer man seg om samtidslitteraturen er 60-tallet gammelt, 70-tallet også. Det merker jeg godt, som er født da. Til og med 80-tallet begynner å bli gammelt. Og jeg går til en av de aller beste bøkene, allerede en klassiker, skrevet av en mester, her i Norden, i Skandinavia: Inger Christensens diktsamling – Alfabet fra 1981. Den kan utmerket leses på dansk, men finnes også på norsk i Liv Lundbergs oversettelse.

Den lager sin egen kosmologi. Den beskriver alt. Den ordner verden. Den er vakker og fantastisk. Åpningen: "aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes."

something new

Finne deg der inne og hente deg ut, diktsamling av Lina Undrum Mariussen, debutanten fra i fjor som fikk den gjeveste debutantprisen. Boka er akkurat kommet i pocket. Dette er dikt du kan lese selv om du tror det er vanskelig å lese dikt.

something borrowed

Våren 2003. Jeg hadde flyttet og lette etter et sted å bo. Tingene mine, inkludert bøkene mine, var pakket ned i esker og stod på et lager. Jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde heller ikke plass til å kjøpe så mange bøker. Jeg gikk mye på biblioteket, jeg lånte mange bøker. Jeg lånte Den høyeste kasten som den heter på norsk, Den högsta kasten på svensk, som skapte en del furore da den kom, Carina Rydberg var forfatteren som gikk lengre enn mange andre i å utlevere seg selv. Uten at jeg kjente til personene hun skrev om, ble jeg sugd inn i boka. Slukte den. Der jeg bodde midleritidig hos søstera mi – som så boka ligge der og begynte å lese  hun også – så vi begynte å krangle om boka. Nå har jeg et sted å bo, jeg har større plass og er over middels interessert i eie bøker jeg liker godt. Problemet da er at denne boka er utsolgt. Jeg har spurt på Cappelen Damm som  i sin tid oversatte den til norsk. Jeg har spurt i svenske bokhandler og jeg har sjekket på antikvariat.net og lagt inn ønske der, slik at jeg skal få beskjed om den dukker opp. Dersom noen vet om en måte å få tak i den på, for eksempel noen som har den og gjerne vil bli kvitt den, så husk at jeg er veldig interessert i den boka. Jeg anbefaler fortsatt å  lese boka, men da er nok biblioteket et bedre sted å spørre enn bokhandelen.

something blue

Salome av Mara Lee kom på norsk tidligere i år og er en fantastisk bok. Jeg leste den på svensk i 2011. Mara Lee snakket om den på Litteraturhuset på tidligere i år. Hun sa blant annet at den kom som en revolt på Ladies, forrige roman av Mara Lee. Den er annerledes enn Ladies i både tidsutstrekning, persongalleri, dramaturgi og fortellerstemme. Ladies er også en meget god bok og er blitt kalt intelligent chick-lit. Det er ment som en kompliment, men det viser hvordan man ønsker å båssette alt som handler om kvinner og i tillegg er skrevet av kvinner. Romanen handler om overflate, uten å være overfladisk. Den leker dog med det i omslaget, noe som gjør at man tenker chick-lit eller dameroman. Mara Lee er mer blå enn rosa. Mara Lee er mer blå enn rosa. (Og hva er forresten galt med rosa?)

Multitasking er oppskrytt

En historie fra studietiden min: jeg hadde akkurat fått meg kjæreste. Jeg var forelsket. Jeg ville være sammen med ham hele tiden. Det ble helg og vi hadde ikke avtalt noe. Hvorfor hadde vi ikke avtalt noe? Jeg ringte til studentaviskontoret hvor vi begge jobbet, han var ikke der. Jeg gikk ut på byen, det var en liten by, det var oversiktlig og jeg trodde jeg ville finne ham på et av de vanlige utestedene. Den gang ei. Internett hadde vi knapt hørt om, ingen av oss hadde mobiltelefoner, han hadde heller ikke fasttelefon og han bodde langt unna meg og langt unna sentrum. Jeg kunne jo ikke vite om han var hjemme heller.

Når jeg forteller den historien føler jeg meg gammel. Det høres ut som noe som skjedde for fryktelig lenge siden. Historien er ikke unik – jeg har flere historier om møter som ikke ble noe av fordi vi ikke fikk tak i hverandre. En venninne og jeg som stod og ventet på hver vår kafé på Oslo S. Sånn var livet før mobiltelefonen. Vi gikk glipp av møter.

Nå er alt så mye enklere. Det er fantastisk å kunne sende meldinger, e-poster. Og finner du ikke den du skal treffe, ringer du bare. Jeg forsøker å være åpen mot alt dette nye. Kjøpte meg PC allerede høsten 1993. Mobiltelefon i 1996. Jeg har blogget. Jeg er på underskog, facebook og twitter. Jeg avviser ikke at nye sosiale medier har noe for seg. Jeg har Iphone. Og nå er jeg også på LinkedIn.

Like fullt er det ikke til å komme fra at det er slitsomt å passe på alle disse tingene. Man får mye, men man må også gi, og bruke mye tid. Jeg vil gjerne blogge, jeg vil gjerne lese om ulike ting på underskogen eller facebook eller twitter, men jeg vil heller ikke bruke for mye tid på det.

Det er ikke alt med Iphonen jeg umiddelbart forstår eller får til. Det hender jeg syns det er slitsomt å svare på sms. Det hender jeg ikke orker å ringe noen. Det er et ork å snakke i telefonen. Hvordan man forholder seg til de ulike teknologiske dingsene er svært ulikt. Mange kan ha på musikk og tv samtidig som de fører en samtale, eller later som de gjør det.

Mens sånne som meg er håpløst gammeldagse, og stolt av det. Jeg har ingen tro på multitasking, forskning viser da også at det fører til stress. Jeg tror på fordypning. Jeg har det stille rundt meg når jeg skriver. Og selv om jeg svinger innom twitter og sier noe på 140 tegn, så er jobben min det langsomme språket. Det språket som skal bli stående.

Ikke som dette som leses av deg i dag og ligger i søpla i morgen.

(Baksida av Klassekampen, lørdag 29. september 2012)