Klassekampen 3. februar 2021
Det er sjokkerende at offentligheten fortsetter å snakke som om kunstnerne bak teaterforestillinga Ways of Seeing har gått over streken, mens politikerne og Bertheussen er offer. Laila Bertheussen er nå dømt for trusler mot demokratiet og for å ha fingert angrepene mot seg selv fordi hun ønsket å legge skylda på WoS-gruppa og deres støttespillere. Man skulle tro at dommen fikk offentligheten, som tidligere har kjøpt narrativet til Human Right Service og ytre høyre, til å gå i seg selv og vise et minimum av etterpåklokskap, - etterpåklokskap er i det minste bedre enn ingen klokskap. I stedet fortsetter det å komme villedende uttalelser også fra steder man skulle tro visste bedre, som i radioprogrammet og podkasten Norsken, svensken og dansken på NRK P2 (24.1.)
Programleder Hilde Sandvik vil snakke om dommen mot Bertheussen og hvorvidt Erna bør be om unnskyldning. Det som da kommer fra svensken og dansken er hårreisende. Svensken, Åsa Linderborg, sier at hun selv har levd med drapstrusler. Her kunne det vært på sin plass at Sandvik informerte om at kunstnerne bak WOS fikk drapstrusler, samtidig som de hadde et nærmest samla pressekorps og en stor del av den politiske eliten mot seg. I stedet framstilles det som om det fortsatt er politikerne som er offer og, indirekte, Bertheussen, pga den mye omtalte husveggen. Åsa Linderborg snakker videre om hvor sørgelig saken er og at dette er en kvinne som har «tapt alt». Nei, hun har virkelig ikke tapt alt, hun har en samboer som har støttet henne hele veien, hun har en politisk og økonomisk støtte de fleste bare kan drømme om. Dette er ikke en personlig tragedie, det er selvforskyldt og gjort med fullt overlegg. Heldigvis fungerer fortsatt domstolene uavhengig av hvem som sitter i regjering. (Dommen er riktignok ikke rettskraftig for Bertheussen anket på stedet.)
Dansken, Hassan Preisler, snakker om hykleri i teaterbransjen, fordi den er «hundre prosent venstrevridd» og aldri vil rette kritisk søkelys mot seg selv. Kremt - er det noen som retter søkelys mot seg selv så er det venstresida og kunstnere. I forbindelse med Bertheussen-saken var det nok av dem, også fra teaterfeltet, som kritiserte kunstnere, bl.a. på kronikkplass i Aftenposten. Ikke intelligent eller treffende, men det manglet i hvert fall ikke på kritikk. WoS-saken er en oppvisning i hvor lite (makt)kritikk høyresida tåler, så å snu på det er gaslighting. Preisler legger til, at hvis han skulle filme noens husvegg ville han tenkt seg godt om. Nok en insinuering av at det kan ikke kunstnerne ha gjort, mens han vet så meget bedre hvordan dette skal gjøre. Kan man være mer nedlatende og arrogant? Det farlige ved en slik insinuering er at den indirekte støtter Bertheussen. I ytterste konsekvens fordømmer den lovlige handlinger, som burde være beskyttet av ytringsfriheten, mens den sympatiserer med lovbrudd. Folk som har fri tilgang til taletid på riksdekkende radio, bør tenke seg godt om, så de ikke gjør det farligere for folk med færre privilegier å ytre seg. Det kunne også vært på sin plass at Sandvik informerte om at huset ble filma på god avstand, mens f.eks. VG og NRK gikk langt nærmere i sin filming.
Preisler kaller Ernas uttalelse prinsipiell og at det ikke er noe galt i den. Det er heller ikke riktig. Uttalelsen kom etter at kunstnerne var anmeldt til politiet og man har tilsvarsrett i et demokrati. At Pia Maria Rolls uttalelse viste seg å stemme og at akk, så mange andre i denne saken tok feil, trenger ikke inn. Statsministerens uttalelse er ikke prinsipiell, det er en uttalelse som aktivt støtter den sterke part, de med mest makt. Statsministere burde tenke seg godt om før de sier noe som gjør vanskeligere å komme med maktkritikk. Når Erna i stedet tviholder på uttalelsen, er det et tegn på at vi har en meget tvilsom framtid for kunst og ytringsfrihet. Noe som i neste omgang kan føre til at vi nærmer oss land vi ikke liker å sammenligne oss med. WoS-saken er så hårreisende at det er nesten vanskelig å ta inn. Alle som har kritisert kunstnerne, fra ei så å si samla presse til en rekke politikere helt opp til statsministeren, burde legge seg flate og be om unnskyldning.
Teaterstykket er et mangefasettert verk, med poetiske og visuelle kvaliteter. Ways of seeing undersøker hvordan mange i Norge bruker sin politiske og ikke minst økonomiske makt til å dreie samfunnet i en mer fremmedfiendtlig og høyreekstrem retning. Det som antydes i stykket har vist seg å stemme i etterspillet på nærmest parodisk vis. Vi har fått en offentlighet der folk med makt gjentar løgner igjen og igjen uten at det får noen konsekvenser.
En dom i den norske rettsstaten er heller ikke nok, diskrediteringen av kunstnerne fortsetter, med statsministerens velsignelse sist i et radioprogram på NRK P2. Det er ikke bare forstemmende, det er potensielt farlig. Det mest truende som har skjedd i denne saken er ikke at noen filma en husvegg på lang avstand. Det er ønsket om å kneble de kunstnerne som gjorde dette. Ytringsfrihet fra høyresida har blitt veldig hult. Sist med støtte fra tilsynelatende intellektuelle og moderate stemmer i P2-programmet.
Innlegg
