Litt nervøs

var jeg jo før mitt første intervju i forbindelse med boka. Jeg ringer mamma.

- Jeg er så nervøs. Hva om jeg får jernteppe, eller ikke vet hva jeg skal si.

- At du blir stum? Det må i såfall være første gangen.

- Jeg skulle forberedt meg bedre.

- Slapp av, det går nok bra. Du har jo tenkt i gjennom disse tingene tidligere. Det viktigste er jo at du er deg selv.

- Meg selv? Jeg som prøver alt jeg kan å være Ellisiv Lindkvist.

Det lurer jeg på

(...overskrifta kunne vært Det irriterer meg, men jeg vil ikke virke irritabel og sur så istedet tar jeg den lett undrende tonen. Da kan jeg jo undre meg over ting som ikke irriterer meg også.)

-Jeg lurer på hvorfor det å legge ut informasjon om meg selv som allerede er tilgjengelig på nett for eksempel via denne bloggen plutselig blir så farlig om jeg legger samme infoen ut på Facebook?

-Skal man være venn med alle man først er venn med på Underskog også på Facebook?

- Hvorfor noen vil være venn med meg på Underskog og/eller Facebook, men ikke hilser om jeg treffer dem ute i den andre verden. (Arrogant jeg? Neppe.)

-Hvorfor man slutter å lage den gode drikken Farris Grape for i stedet å lansere en serie med Bris. Farris med mindre bobler. Hva er poenget med Farris? Jo kullsyra. Liker du ikke kullsyre: drikk vann. Eller rist på farrisen og la kullsyra fare sin vei. Bris det er som Ekstrem Latte med én del kaffe og ti deler melk.

- Hvordan folk får tid til alt. (En gjenganger.) For eksempel å blogge. Jeg savner å blogge, men synes ikke jeg har tid til å gjøre det. Slik det er en rekke andre ting jeg heller ikke har tid eller ork eller kapasitet til å klare.

- Hvor langt man kan gå når man skriver noe offentlig. For eksempel å gjengi noe andre har sagt. Selv om man ikke sier hvem som har sagt det. Jeg registrerer at noen legger ut bilder av kjærester og barn og venner i en uendelig strøm og skriver i vei om alt man foretar seg. Men altså grensene for hva man kan si når andre er involvert er jo litt hmmm.. vanskelige, er de ikke. Enten det er på blogg, facebook eller andre steder. Registrerer også at ganske mange synes det er stas å bli referert til. Men så er det alltid et punkt. En grense. Hit, men ikke lenger.

- Hvor mange som vil strømme til bokhandlene og kjøpe boka mi Alt jeg skriver er sant som vil være i salg i bokhandlene fra 20. august for kun kr 259,-

Ja, det lurer jeg på.

Bilferie

Da jeg vokste opp fylte foreldrene mine bilen med mengder bagasje, plasserte broren min og meg i baksetet og la på vei gjennom hele langstrakte Norge, fra Troms og helt ned til Danmark eller Kristiansand. I voksen alder tenker vi tilbake på hvordan de orket å kjøre så lange turer med to små skrikende barn i baksetet. Siden den tid har bilferie vært et fjernt minne som vi mimrer om og ler litt av. Det finnes busser, det finnes båter, det finnes tog og flybillettene er blitt langt billigere. Man trenger da ikke bil. Ikke i Oslo i hvert fall.

Men i år befinner jeg meg plutselig sammen med en mann med bil og ferien blir deretter. Til hytta med bil. Til Sverige med bil. Og til Færøyene med bil. Det siste ved hjelp av 36 timers båttur.

Vi skal kjøre til Bergen, tilbringe halvannet døgn på båt, besøke Færøyene. Avreise til Bergen er mandag morgen. Søndag kveld slår bilen seg vrang. Bilen rister. Det er en Citroën og det er noe galt med hydraulikken, pumpesystemet. Ja vel. Opp tidlig og presis kl 0700 mandag morgen, ringe verkstedet, gråte en skvett og få bilen reparert, slik at vi kan starte ferien bare noen timer etter tidsskjema og få nesten en full natts søvn før vi må opp klokka halv sju for å stå i bilkø til båten.

Å være motstander av bil er det jo etter hvert en del som er. Men når vi kjører fullastet bil og er fire i den, føles det svært kollektivt. I tillegg er ikke mulighetene for å se seg rundt på Færøyene uten bil like enkle. Og der er vi enda flere som bytter på å kjøre hverandre rundt på sightseeing, før vi avslutter med formidabel Olsokfeiring med sang og dans i gatene.

På hjemvei ut av ferga ramler eksosrøret av, og vi må igjen få bilen på verksted. Etter en noe bråkete tur gjennom Bergen sentrum uten eksosrør, parkerer vi bilen utenfor verkstedet. Tar drosje til venner som tar i mot oss og står atter opp igjen klokka sju for å ringe verkstedet. Denne gangen for å rekke hjem til jobb og forpliktelser. Vi smiler yndig for å få dem til å ta jobben på dagen, vi mener på timen.

Jo da det går denne gangen også selv om prisen er det tidobbelte av hva vi måtte betale på veien til. Og vi kommer bare en dag forsinket tilbake til jobb. En åtte timers biltur mellom Bergen og Oslo tar sin tid. Etter hvert begynner også bilen å gi nye signaler som ikke er ønskelig, og som dermed gir nye bekymringer, om nye verkstedturer, med nye regninger. Jo da, å ha bil har sin pris. Men det er forskjell på bilkjøring også. Bileieren er langt fra noen matpakkekjører og enkelte steder og i enkelte situasjoner er det helt uvurderlig å ha bil.

På Færøyene for eksempel, når vi kjører fra den ene utsiktspunktet til det andre i et storslått landskap. Sa jeg at Færøyene var fantastisk forresten?

(Baksida av Klassekampen i dag.)

Bortreist i ferien

Systembolaget

Lindkvist:
... og en Dopff Brut.

Ekspeditør:
Får jag se legitimation.

Mann drar fram legitimation.

Ekspeditør:
Jag menade ditt legitimation.

(Ekspeditør setter blikket i Lindkvist)

Mann:
Hvorfor vil du se legitimation?

Ekspeditør:
Jo, du förstår vi har åldersgräns her.

HAHAHAHA. Har man frydet seg over dette tidligere? Ja det har man.

Bortskjemte Østlendinger

Temperaturen ligger jevnt på rundt tjue grader. Det er varmt i lufta og varmt i havet. Det er riktignok ikke strålende sol hele tida, men sola er framme rett som det er. Man kan innta måltider utendørs og det er ganske deilig å hoppe i havet. Sommerparadis. Det finnes en rekke slike sommerparadis på Østlandet for ikke å si Sør-Norge. Ikke at det ikke finnes vakre sommerparadis i Nord. Det gjør det selvfølgelig. Men badetemperaturen er ikke helt den samme. Ikke den andre temperaturen heller. Og for en som har tilbrakt barndommens somre i Honningsvåg er det vidunderlig å komme til et sted hvor man kan hoppe i havet hver eneste dag. Joda, visst regnet det, men havet var jo ikke merkbart kaldere av den grunn. Så mens jeg går rundt og har åtte dager med fint vær har østlendingene åtte dager med dårlig vær.

Østlendingen tror at normaltemperaturen og normalsommeren er knallsol hele tida. Østlendingen tror at en normal sommer i Norge er en sydensommer. Østlendingen er bortskjemt. Så bortskjemt er Østlendingen at når det er skiftende vær et par uker får hun lov til å sette på forsida av Norges største avis, at dette er jammen en dårlig sommer. Kanskje den dårligste? Mens det faktisk er strålende sol i nord. Og rett som det er sol i sør. Mange steder i hvert fall. Det er ikke første gangen det skjer. Det skjer nesten hver sommer. Fordi forventningen om en sydensommer sjelden blir innfridd. Ettersom det tross alt ikke er særlig normalt i Norge. Og avisene skriver like iherdig om været i sommermånedene som de skriver om TV-programmet resten av året. Vi er et land med mye vær og mye forskjellig vær. Det er sjelden, kanskje aldri, at det er noenlunde godt vær over hele landet. Eller dårlig vær for den del.

Nå er det jo åpenbart at man tilpasser seg det man er vant til og for en bortskjemt østlending vil en sommer i Honningsvåg nok ikke bare fortone seg kald, men som en av dem sa til meg: ”Veldig annerledes”. Ja, annerledes enn de sørnorske sommerparadisene folk sørpå er vokst opp med. Setter man pris på sol, sommer og ikke minst bading, er det noe absurd med Nord-Norge. Det kan virke som nordlendinger klamrer seg fast i ugjestmilde og grisgrendte strøk snarere på tross av, enn på grunn av og således kan det minne om religion å bo i Nord-Norge.

Når det er sagt anbefales midnattsola fra Nordkapp til alle bortskjemte Østlendinger. Og får du ikke se midnattsola når du er der, men i stedet opplever tåke og regn skal du vite at også det er en typisk Nordkappsk opplevelse. Fortsatt god sommer.

(Baksida av Klassekampen i dag)

Snart ferie

Og hva er viktig i ferien? Mat og drikke.

Terapeuten min sa

I det siste (les siste halvår) har Lindkvist påberopt seg å være både glad, ja, rent overstrømmet av glede samt very important og viktig og ettertraktet. Men det har ikke alltid vært slik. Lindkvist har hatt tunge stunder. Ja, rent ulykkelig har hun vært. Så ulykkelig at hun gikk til terapi.

Slik gikk det -

Lindkvist:
Å – jeg er så ulykkelig.

Terapeuten:
Det er ikke rart at du er ulykkelig med din årsinntekt.

Lindkvist:
Å?

Terapeuten:
Du stenger av dine behov.

Lindkvist:
Jeg har jo det jeg trenger.

Terapeuten:
Du er ikke klar over hva du trenger.

Lindkvist:
Hva trenger jeg?

Terapeuten:
Det er mye glede knyttet til å kjøpe ting.

Lindkvist:
Jeg har mange ting jeg.

Terapeuten:
Bil for eksempel.

Lindkvist:
Bil?

Terapeuten:
For mange er det å kjøre bil en stor glede.

Lindkvist:
Men jeg trenger jo ikke bil i Oslo.

Terapeuten:
Du fornekter dine behov.

Lindkvist:
Tror du jeg vil bli mer lykkelig om jeg kjøper meg en bil?

Terapeuten:
Ja.