Skru av lyden!

Jeg har alltid blitt plaget av høye lyder. Av andres lyder. Særlig syntetiske lyder som mobiltelefoner der folk ikke har skjønt at de må slå av tastelyden, folk som har høy lyd på mens de chatter i all offentlighet, folk som lar barna spille spill med høy lyd på venterom eller enda verre på fly der du ikke har mulighet til å flytte deg. Eller de med høy lyd i egne ører på t-banen som likevel når til mine ører. Jeg skulle rett og slett ønske meg mindre støy.

Nylig tok jeg en test på nettet om Høysensitiv Personlighet (HSP) og fant ut at veldig mye stemte. Det er heldigvis verken en sykdom eller en diagnose, bare en type personlighet. Men det forklarer for eksempel at jeg reagerer sterkt på lyder. Jeg er jo høysensitiv! Og jeg er ikke alene, for dette gjelder om lag en femtedel av oss.

Ungdom påstår rett som det er at de ikke klarer å gjøre lekser uten å ha på musikk. Det gjorde de også da jeg var ung. Men jeg klarte ikke å gjøre lekser med musikk. Står det en TV på blir blikket mitt dratt mot den, jeg klarer ikke være i samme rom som en TV uten å se på den. Jeg skulle ønske treningssenteret mitt ikke hadde TV-skjermer slik at jeg kunne hvile blikket i stedet for å måtte se på det. Jeg skulle ønske flybussen ikke hadde en skjerm foran som viser noen nyheter og veldig mye mye reklame, altså visuell støy. 

Det offentlige rommet minner meg hele tiden på at ting koster penger og at jeg er en forbruker. Jeg er en forbruker som bør kjøpe noe nytt snart. Mens Oslo Kommune har gjort det forbudt for små ikke-kommersielle aktører å henge opp informasjon for kunstneriske og kulturelle hendelser, lar de kommersielle foretak forurense byen med reklame nær sagt overalt. Det er ikke mulig å slippe unna, å la tankene gli, å være i fred. Venter du på T-banen så er reklamen der, står du i et busskur,  så er reklamen der også. Sitter du inne i en buss, trikk eller t-bane, så er den der også. Jeg blir glad hver gang jeg finner et dikt på t-banen eller trikken, noe som ikke forteller meg at jeg bør være utilfredsstilt inntil jeg har kjøpt dette produktet. Et dikt som snarere kan få meg til å tenke, reflektere endatil trekke på smilebåndet.

Så lenge det varer. For straks tar det til å ringe og pipe rundt meg, alle står og holder i mobiltelefonene sine. Og det er reklame på alle kanter.

(Baksida av Klassekampen lørdag 7. september 2013)