Jeg liker at ting går på skinner,
jeg liker at alt går smooth. Jeg stoler på at ting fungerer og virker rundt
meg. Vi skal alle være friske, vi holder avtaler, vi møter opp presis, toget
går når det skal, t-banen er i rute. Sånn skal det være. Internett skal være
kjapt og effektivt og virke. Mobilen min skal virke. I kjøleskapet er det mat
som jeg selv handler et sted der jeg forventer både godt utvalg og lave priser.
Bilen skal virke. Sykkelen skal fungere. Joggeskoene skal være av beste
kvalitet. Badet skal ha varmekabler. Kaffen skal være nytraktet og varm. Brødet
skal være ferskt.
For å få til alt dette, planlegger vi,
og jobber vi fra morgen til kveld. Vi planlegger middager, innkjøp, skriver
handlelister, fyller opp fryser og kjøleskap. Vi gjør husarbeid, rydder, vasker,
handler inn, vasker klær. Vi betaler regninger, stiller opp på dugnader, er
voksne og ansvarlige.
Ingen skal skrike. Ingen skal sette
seg ned midt i veien. Alle skal virke. Utmerket. Helst skal ingen bli syke og
dø. Noen gang. Det er sånn vi lever. Og mange av oss blir sinte over å oppdage
at ens egne foreldre plutselig trenger omsorg og man stiller opp i Dagsrevyen
og ber det offentlige ta ansvar. ”For er det rimelig at min gamle mor ligger
alene hjemme i verdens rikeste land,” uttaler Svendsen som er på sydentur med
familien.
Jo mer ekstremt vi krever full
vakkerhet, full funksjonalitet, null forsinkelser, fullt utvalg i alle supermarked,
full komfort, at alt skal gå på skinner fra vi står opp til vi legger oss. Jo
mindre ønskelig blir det å få noen som er annerledes, som krever ekstra ti og
ekstra omsorg.
Memento mori – husk du skal dø. Det
er en betimelig påminnelse. For vi er ikke usårlige, ufeilbarlige. Vi skal alle
dø. Til slutt. Ingen av oss er perfekte. Heldigvis. Vi blir syke. Barnet
skriker. Besteforeldre dør. Foreldrene våre blir eldre. Hus skal tømmes og
selges. Ting tar tid. Mennesker tar tid. Ting trenger stell og omsorg.
Mennesker trenger stell og omsorg. Det er også det som er livet.
(Baksida av Klassekampen onsdag 2. oktober 2013)
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar