Å legge kabal

Påske. Ferie. Det er ikke alle som er gode til å slappe av. Jeg, for eksempel, er ikke spesielt god til å slappe av. Det er ikke en måte å skryte på seg å være arbeidsnarkoman eller supereffektiv. For det er godt å være flink – også – til å slappe av. Jeg er ikke alltid et effektivt arbeidsjern, men jeg er flink til å huske at noe må gjøres, og noe må alltids gjøres, også når jeg strengt tatt burde slappe av. Utilitarismen står sterkt og jeg leter ofte etter nyttige gjøremål for avslappingen. Siden jeg livnærer meg av å være forfatter og dramatiker kan jeg forsvare både å lese romaner og se tv-serier på dvd som nyttig. Det kan være fint for å ha en unnskyldning om å lese en rekke romaner og se mye på DVD, men det kan også føre til at både romanlesing og dvd-titting blir en plikt. En hyggelig plikt, men like fullt en plikt. Så den ultimate avslapping, bør være noe annet.

Det finnes en ting jeg gjør nesten utelukkende i ferier, gjerne på en hytte. Jeg legger kabal. Ikke som min mor og mange med henne, de legger den på pcen. Nei, det minner for mye om jobb å sitte foran pcen. Jeg legger den manuelt, på den gammeldagse måten, med kortstokken, av papir. Å legge kabal er ikke særlig nyttig. Det er vel strengt tatt ikke nyttig i det hele tatt. Og nettopp derfor gjør kaballeggingen nytten som noe nyttig. Det er et nyttig avslappingsredskap.

Selvsagt legger jeg ikke kabal før etter at vi har stått opp, lagd frokost, spist frokost, smurt matpakker, ryddet etter frokosten, gått ut på tur, kommet hjem, pakket ut av sekken, lagd middag, spist middag og vasket opp og ryddet etter middagen. Først da, når det ikke står noe annet på programmet og kaffen er klar, setter jeg meg ved bordet med kortstokken og en kaffekopp. Påskeegget inneholder fortsatt fristende godbiter og det ligger ikke noe foran meg som må gjøres. Iallfall ikke i kveld. Jeg ser utover fjellene for det har vært vidunderlig vær, Senjafjellene speiler seg i Solbergfjorden. Sola går ned, himmelen er rødlig. Jeg har fått farge og fregner. Fjellsilhuetten er fantastisk. Jeg skryter gjerne av alt jeg ser. For jeg er hjemme i nord, hvor jeg en gang kom fra, på påskeferie og har lov til å tenke at dette er verdens vakreste utsikt.

Så legger jeg en kabal.

(Baksida av Klassekampen i dag 8. april 2010)