Det diskutereres feminisme i bloggerbyen om dagen. Både her og både der (også fint innlegg hos Saccarina, men sliter selv med å komme inn der.) Selv sitter jeg jo her og skal skrive noe fiffig og fittefint til selveste feminismekonferansen og siden alle bøkene mine om feminisme står hjemme sjekker jeg ut bloggene. Men der står det ikke alltid så mye nytt. Det er jo en eldgammel diskusjon. Og de innleggene jeg liker best etter å ha fulgt lenke etter lenke er jo nettopp gode gamle Drusilla (kom tilbake!) og Fjordfitte (Åpn opp kommentarfeltet, kjære! Du kan jo bare slette kuksure kommentarer du ikke liker.)
Det kan selvfølgelig skyldes at jeg er blitt en kuksur gammel alt-var-bedre-før-blogger som ikke klarer å følge med på alle nye bloggere som kommer.
Det kan selvfølgelig også skyldes at mye av diskusjonene bare serverer gammelt nytt for oss som har gått disse rundene før. (Mitt diplomatiske jeg tillegger: hver generasjon må sikkert gjennom de samme diskusjonene, vi andre må jo ikke lese.) Da jeg begynte å blogge ble jeg så glad over at jeg ikke var alene i verden, at det fantes gnistrende gode (feminist)bloggere som nettopp Drusilla og Fjordfitte. Men nå finner jeg visst bare gammelt oppgulp. Eller at man må si det samme på nytt og på nytt. Jeg blir sliten. Skal man orke å svare Kuksurposten Kuksure kronikk her om dagen? Ja, Arachne, orker visst. (Skjønner egentlig godt at Drusilla har sluttet. Det betyr ikke at jeg ikke savner henne.)
På den andre siden enkelte selvfølgeligheter kan vel ikke gjentas for ofte?
Feminisme for nybegynnere: Feminisme er forståelsen av at det finnes strukturell urettferdighet knyttet til kjønn og et ønske om å endre dette. Feminisme betyr at kvinner og menn er like mye verdt og ergo bør de ha samme rettigheter og muligheter. Feminisme er ønsket om å eliminere kjønn som en kategori eller nærmest en egenskap å bli evaluert etter. Feminisme er ønsket om å sprenge alle kjønnskategorier og kjønnsstereotypier sånn at man kan velge fritt det man ønsker, uten at kjønn skal være avgjørende. Feminisme er den radikale ideen at kvinner er mennesker.
Dette har jeg skrevet før og fikk kommentaren: Med en slik vid definisjon av feminisme gjør du det jo umulig å ikke kalle seg feminist.
Er det et problem da?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
30 kommentarer:
Jeg synes det er en utmerket definisjon, Lindkvist. Og jeg har sett den bli sitert i en rekke politiske sammenhenger. Det er visst flere som synes du har oppsummert godt ^_^
Jeg savner også Drusilla og Fjordfitte, just to say.
Jeg synes også alt var bedre før, unntatt meg selv da, som jo bare blir bedre og bedre.
Forresten, denne posten er jo kategorisert under sutregutter, men i denne bloggdebattrunden så er det vel strengt tatt ikke gutta som har sutra mest?
Hjorthen: Ja, slik kan man jo også si det. I grunnen enig.
Alt var bedre før, bortsett fra meg.
Virrvarr: Takk.
Hjorthen da: Sutregutt er et begrep. Det er ikke slik at man må være gutt for å sutre. Dessuten: så du ikke overskrifta mi! Høøhøøhøø.
Aha, var jeg litt i overkant touchy nå?
Jeg er nok bare fortsatt litt sår over at enkelte kanskje tok utsagnet som min onde assistent hadde lagt i min munn om kranglete feminister litt for bokstavelig, til tross for mitt bloggfeministiske rulleblad.
Det er vel heller pga ditt bloggfeministiske rulleblad sånne som jeg tok det rimelig pent og istedet for å starte en stor feminisme-debatt bare ga deg litt minuspoeng i kommentarfeltet.
På den andre siden: føles det ikke godt å vite at det egentlig er du som står bak hele den "nye" feminismedebatten i bloggerbyen?
Hehe, jeg ler litt i skjegget ja. Liten tue og alt det der.
Men jeg stusser jo litt da, om det hadde blitt noe oppstuss i det hele tatt om min onde assistent Saccarina hadde skrevet dette under eget navn?
Din onde assistent? Ja, særlig.
Det er en forunderlig verden vi lever i. Man kan være feminist selv om man er mann og sutregutt selv om man ikke er mann. Ikke rart folk blir forvirret.
Jeg tror Hjorthen er inne på noe når han sier at oppstyret ville vært mindre om det hadde fremgått av konteksten at det var jeg som slengte ut den flåsete kommentaren om feminister og kranglefanter. Alle ville skjønt det var ironi fra min side, alle burde skjønt det var ironi fra Hjorthen, men det var åpenbart ikke like opplagt.
Men jeg tenker at en debatt om feminisme ikke kan være av det vonde, selv om man har gått de samme stiene noen ganger før.
Hehe, du trodde ham ikke? Det er sant. Muhaha.
Kanskje alle egentlig er sultne feministbloggere som bare leter etter en grunn til å blogge om feminisme?
Men Saccarina om det nå var din sleivete kommentar som startet det hele - så var det strengt tatt deg selv som fikk deg selv til å blogge igjen...?!
Um, ja, strengt tatt var det det. Er det å regne som juks?
Og trenger man egentlig lete etter grunner til å blogge om feminisme? Det er bare å lese avisa.
Saccarina: Ja, eller leve i verden.
Men Sacccarina, det er faktisk veldig vanskelig å være ironisk på nettet. Og du risikerer ikke at alle som leser det du skriver kjenner deg, iallfall ikke at alle som leser tordenbloggen vet mye om deg eller hjorthen. Og hvis man har fått ti-tyve sånne antydninger før, kan dette være denne ene som får det til å renne over selv om verken du eller hjorthegutt er slemme antifeminister.
Jeg er så langt definisjonen strekker seg kvalifisert til å kalle meg feminist, men jeg er likevel litt i villrede om hvorvidt dette er et korrekt begrep sånn rent språklig.
Jeg siterer: "Feminisme er ønsket om å eliminere kjønn som en kategori eller nærmest en egenskap å bli evaluert etter. Feminisme er ønsket om å sprenge alle kjønnskategorier og kjønnsstereotypier sånn at man kan velge fritt det man ønsker, uten at kjønn skal være avgjørende."
Dermed blir spørsmålet, ut i fraen slags språkfilosofisk vinkling. Hvordan kan man bruke et bregrep som reflekterer en egenskap (feminin) som man uttalt ønsker å fjerne som kategori. Dette er kanskje flisespikkeri, men fremstår for min del som en noen snurrig problemstilling.
Feminitet og maskulinitet er begrep som endres hele tiden og de vil sikkert bestå som ord og begreper. Men det er jo litt trangt om kvinner må være feminine og mann maskuline. Det er jo ikke hurra for den lille forskjellen, men tvert i mot to trange tvangstrøyer. Ja til mangfoldig androgynitet, sier nå jeg.
Ja, det er vanskelig å være ironisk på nett. Denne gangen lyktes det ikke særlig godt. Så selv om det var flere ironiindikatorer der, som f eks den generelt tøysete tonen i de andre bloggomtalene og det som ellers stod om den omtalte bloggeren, så holdt det ikke helt inn. Synd det gikk ut over en annen enn meg selv.
Men nå tenker jeg Hjorthen har lært å sensurere!
Ha-ha, det er vel strengt tatt ikke den store skaden som har skjedd. Og de fleste har vel kost seg noe innmari med en liten feminisme-debatt-vind.
Og: du begynte å blogge igjen. Aldri så galt at det ikke er godt for noen.
Jeg føler meg også litt old og nærmest kuksur i denne debatten, ikke fordi alt var bedre før, men fordi alt er akkurat som før. Alltid, alltid må du begynne på null med de folka der. S.l.i.t.s.o.m.t!
Hjorthen m/assistent: hvis det er noen trøst: her er i alle fall en som lo.
"Dette har jeg skrevet før og fikk kommentaren: Med en slik vid definisjon av feminisme gjør du det jo umulig å ikke kalle seg feminist.
Er det et problem da?"
nei, det syns jeg da virkelig ikke.
Det er ubegripelig mange mennesker som ikke skjønner ironi. For en demonstrasjon av det legger jeg inn lenke til en post jeg hadde i Dagbla'bloggen. Jeg fikk 340 kommentarer. Les og le :-) : http://www.blogging.no/blog.php/gunnlem/post/18957
He-he. Til mitt eget forsvar må jeg si at det å krangle på at kranglefant og feminist var det samme - som jeg kommenterte i kommentarfeltet var et forsøk på samme distanserte/ironiske tone.
Arachne: Ja. Jeg har også brent meg på det engang å skrive noe i ironi som folk tar som det blodigste alvor. FArlig. Farlig.
Jeg bare må si at den definisjonen din er så bra.. Og at alle diskusjonene har vært givende å lese for meg i alle fall :-)
(Selv om det er slitsom å forklare alt om igjen og om igjen så hjelper det sjø..)
Generelt:
Jeg skjønner ikke helt hvor man vil hen med "alt var bedre før"-postulater? (Ja, jeg skjønner at noen av dem er humoristisk ment, men ikke alle.)
Altså, hva ønsker man konkret å oppnå med å skrive her om hvor sliten man er av at man må begynne på nytt og på nytt?
Man kan ikke forvente at nye bloggere har lest alle de gamle bloggpostene eller at yngre mennesker har lest seg opp på feministisk teori.
Enig i at Drusilla, som et særtilfelle, skriver såpass allmenngyldig, analytisk og saklig at det er verdt tiden å fordype seg i arkivet hennes. Men ingen (andre) bør forvente at folk skal bruke tid på å gå gjennom de gamle postene deres før man kommenterer noe.
For øvrig synes jeg det var flott at Saccarina/Minneapolise startet den debatten. Jeg tror den har ført til en god del tankevirksomhet hos mange nyere bloggere. Jeg synes ikke dette har vært slitsomt, jeg er imponert over hvor konstruktive de fleste har greid å være, og det varmer å se så mange forskjellige mennesker som slutter opp om feminismen.
De som føler seg gamle og livstrette kan jo velge å stå over runden eller se en annen vei. Men all heder og ære til Saccarina som har valgt å gå inn i diskusjonen og har taklet denne debatten på en konstruktiv og respektfull måte.
@ Fjordfitte:
Hvem er "de folka der"?
Mi gammalfeministiske mor blei litt oppgitt då ho las "Alt jeg sier er sant". Fordi verda ikkje forandrar seg nok og slikt.
Men det er no likevel slik at det heile tida kjem nye folk. Sånne nye, purende unge. Og tenåra er eit kjønnsrollestigmatiserande hormonhelvete, og derfor må me straks redde dei alle saman når dei kjem ut på andre sida og kan begynne å tenke og orientere seg igjen.
Det er ein dirty jobb, men me feministar likar å vere dirty. Eller, var det neglelakk me likte. Hey, no blei eg kjønnsforvirra igjen.
Eg får gå og kikke litt på Bendik i spegelen min.
Åhh bendik!
@Anathema– Ingenting var bedre før.
Det er derfor vi blir så frustrerte over at vi må kjempe om og om igjen.
La oss si at det handler om å avskaffe slaveriet. Det ble gjort, og gjennom en lang kamp har Amerika nå fått en svart president. Det er bra. Men la oss si at du hvert eneste år måtte kjempe mot slaveriet. Med argumenter og diskusjoner, og i retten, og med alle makthaverene og politikere. Hver eneste år, med de samme argumenter, med et stort forbruk av ressurser, tid, krefter på å finne argumenter, statistikk, appellere til makthaverene, lovgivere, politikere. Om og om igjen. Med noe du trodde var en opplagt sak. Og hver gang du trodde slaveriet var avskaffet, så kom det en ny generasjon som synes at slaveri, ja det er vel ikke så farlig, hvorfor skal vi kjempe mot det. Men det slipper vi, for verden går fremover, og de fleste er idag enige om at slaveri er umenneskelig. Ja, jeg synes det er utilgivelig å være så historieløs når det gjelder feminisme. I Norge har man plikt til å ta til seg kunnskap. Det er gratis skolegang. Så hvorfor må man forklare kidsa om og om igjen at, ja, kvinner er mennesker, ja kvinner trenger like politiske, sosiale og juridiske rettigheter og muligheter. Det er frustrerende. Og derfor blir man irritert, som selfølgelig ikke er konstruktivt, det har du rett i. Og det er jo ingen som krever feministisk teori her, bare at man er realitetsorientert om sin egen verden og samtiden. Det er vel ikke for mye forlangt.
@ Aandrea:
Jeg synes det er bedre å trekke en parallell til dagens situasjon for svarte i USA. Det er fortsatt ikke full likestilling der, men det er bedre enn det var på 1800-tallet.
Likevel må man forklare problemstillingen til stadig nye generasjoner og tåle at noen er uenig i hvor langt man har kommet.
Hvis man setter seg ned og sier at man er sliten og ikke vil mer, så kommer man heller ikke lengre.
Men det jeg synes er mest merkelig akkurat her, er at man blir så utslitt over en annen feminist (Minneapolise), som egentlig bare er litt uenig i innhold og mye i semantikk - når det er så mange kvinnehatere der ute, som Mads Larsen og Arnt Folgerø.
Anathema : litt overrasket over at du tror vi (tror jeg kan tillate meg å snakke på vegne av flere akkurat her) forventer at noen har lest gamle bloggdiskusjoner. Selvfølgelig gjør vi ikke det!
Dette handler overhodet ikke om blogging. Det vi blir lei av er ikke repeterende bloggrunder, men alle de diskusjonene vi har tatt om igjen og om igjen IRL fra vi var 12-13 år eller fra when ever det ble aktuelt. Det bisart å oppleve at nøyaktig de samme fordommene/mytene resirkuleres og resirkuleres for hvert eneste nye menneskekull – og at det aldri tar slutt. Ok, ingen tror vel at verden blir bedre bare fordi tida går, men ja, vi blir litt matte.
Jeg tror jeg har omtrent samme forhold til sosialismen som enkelte har til feminismen. Jeg definerer meg som tilhørende den politiske venstresida, men jeg bruker ikke betegnelsen sosialist om meg selv, jeg er ikke partipolitisk interessert, har aldri hatt behov for, eller tilstrekkelig interesse for å skaffe meg nok kunnskaper for å finne ut om jeg er sosialist, sosialdemokrat eller noe helt annet.
Jeg syns det ville være rart om jeg skulle forholde meg til eller uttale meg om sosialister/sosialisme på den måten "de folka der" (aka alle jeg har tatt disse diskusjonene med, år etter år) forholder seg til feminister/feminisme. Jeg syns rett og slett ikke det er den måten man forholder seg til emner man selv ikke har interesse (ok, interessen er der kanskje, men det er jammen de internaliserte fordommene også) for eller kunnskap om. Sorry, jeg syns nivået er lavt.
Altså: det går ikke på hvor pålest man er, men hvordan man forholder seg til og evner å reflektere over egen manglende kunnskap.
Takk til Aandrea og Fjordfitte fot utfyllende og gode svar.
Legg inn en kommentar