Akkurat nå – en metapetit

Jeg bruker en del tid på petitene jeg skriver på baksiden av Klassekampen. Og jeg liker det best når jeg skriver et utkast i god tid og kan bruke dagene før dødlinja til å bare finpusse teksten. Men her sitter jeg med en dødlinje som nærmer og er blank. Det vil si blank er jeg jo ikke. Det er mange temaer som engasjerer meg og som jeg kan skrive om.

For eksempel: at jeg er rasende på nettleverandøren vår som somler og gjør at vi ikke har internett hjemme over to måneder etter at vi bestilte. Eller at jeg er allergisk mot våren, selveste våren som vi alle lengter etter, at jeg må ta piller og at øynene klør. Jeg har kladdet to ulike begynnelser til en petit om 17. mai – denne fantastiske nasjonaldagen vi har og som venstresida elsker å rakke ned på slik at ’folk flest’ får nok en grunn til å stemme fr.p. (Kommentar: må formuleres og begrunnes bedre, selv om det tross alt bare er en petit og ikke et debattinnlegg. Skjønt de som reagerer på petitene reagerer jo som om man har skrevet en avhandling. Uansett: de er ikke så mange.)

Eller jeg kunne skrevet om sykling. Våren har kommet, sykkelen er tatt fram, og hver dag sykler jeg fra øst til vest, og tilbake igjen. Det å sykle gir meg i korte glimt en følelse av både frihet og lykke. Men akk så kortvarig. For det gir meg også store mengder redsel og irritasjon. Det er så å si daglig bilene sneier borti meg, ignorerer meg, kjører ut rett foran meg eller inn rett foran meg. De få sykkelstiene som finns blir ofte brukt til helt andre ting. Parkering for eksempel. Vi snakker om helse til folket, å tilrettelegge for sykling er utmerket i helsepolitikk. I tillegg til god klimapolitikk.

Men så var det det med tida. Dødlinja er nå, akkurat nå. Tidsklemma er både blitt latterliggjort og kritisert. Og de som egentlig har opsjon på tidsklemma er visst småbarnsfamilien. Selv har jeg min egen tidsklemme. En tidsklemme som gjør at jeg ikke rekker, eller klarer å få med meg alle kulturelle arrangementene jeg gjerne skulle gått på. Men i dag skal jeg på operaen og se Ingunn Bjørnsgaards ballett ”Et moderne sted” og jeg gleder meg. Operabygget er et sted store menneskemengder kommer daglig for beskue. Det viser seg at opera ikke er så smalt som man skulle tro. Elite og ’folk flest’ er ofte en kunstig motsetning som media burde være med på å bygge ned i stedet for å dyrke slik de ofte gjør. Operabygget er for alle, har du sansen for godt håndverk – noe de som er opptatt av klassekamp ofte har – vel da bør du absolutt ta operaen i nærmere ettersyn.

Ellisiv Lindkvist
Forfatter og dramatiker
ellisivl@gmail.com
www.ellisivlindkvist.blogspot.com

(Baksida av Klassekampen i dag onsdag 7. mai - skrevet til lørdag 3. mai)