Siden jeg er en offentlig feminist som kulturredaktør i Fett er det min oppgave og mitt ansvar å svare på dette. Jeg har tidligere uttalt meg til Kulturnytt (8. mai -08) og endt opp med den ubekymrede og pragmatiske linje hvor jeg ser en rekkke positive aspekter ved filmen/serien.
I går snakke Helle Vaagland og Hilde Charlotte Solheim (Det var de to som var redaktører for Råteskt-antologien som kom i 1999) om filmen i Klassekampen og var omtrent på samme linje som meg. Klassekampen ønsket å få en motreaksjon og har under overskriften "-Ikke frigjørende" intervju med Anne Kalvig, Grethe Nestor og undertegnede i dagens Klassekampen (fredag 23. mai -08). Det er Kalvig som står for overskriften, både Nestor og Lindkvist ser positive aspekter ved filmen. (Klassekampen har som kjent få saker på nett, heller ikke denne.)
Også Ny Tid skriver om filmen. Og også der uttaler Lindkvist seg positivt om filmen. Selv om den del av sitatene til Lindqvist (sic) er av en slik art at jeg kjenner en trang til å nyansere og utdype dem. Særlig når Ny Tid blåser dem og lager uthevet skrift og lar de stå for seg selv:
-Det hjelper ikke å sitte på et kontor å drive med kjønnsforskning dersom
det ike når ut og får betydning for mennesker.
Vel vel vel. Her får jeg lyst til å si at jeg ikke er motstander av kjønnsforskning. At selv om det ikke når ut og får betydning med en gang, kan det ha stor påvirkningskraft på sikt. Jeg var nettopp på kjønnsforskningsseminar som var særdeles interessant. Men litt av grunnen til uttalelsen var følelsen av sprik mellom de som har høy bevissthet rundt disse tingene (bl.a. kjønnsforskere) og "vanlige folk" eller andre folk som har lav bevissthet rundt disse tingene. Jeg tror ofte at uttalelser som "vanlige folk" kommer med og som bygger opp under kjønnsstereotypiene ofte skyldes mangel på kunnskap. (For ikke å si mangel på kjønnsforskning. Dvs at de ikke bedriver kjønnsforskning.) Utsagn som "vanlige folk" kan komme med er for eksempel: "Gutter og jenter er forskjellige, det vet jeg for jeg har sett dem leke."
Dette var egentlig en lang digresjon, som var et forsøk på en nyansering. Jeg leste et sted at Olaug Nilssen startet blogg for å nyansere intervjuer med seg selv. Og jeg kjenner den samme trangen. Selv om jeg har godkjent og fått sitatsjekk, så har jeg likevel lyst til å si noe annet når jeg ser det på trykk. Dvs meningsinnholdet står jeg ofte for, men så ser jeg at noe kan misforstås (og alt som kan misforstås blir da også misforstått, i tillegg til ting man ikke tror kan misforstås.) Det er forsåvidt helt greit om folk er uenige, det er de jo alltid. Samtidig kan det nærme seg det selvhøytidelige og pretensiøse å alltid skulle nyansere seg selv, ettersom media har sine egne regler og de fleste som har vært noe i media kjenner til at det aldri blir helt som man selv ønsker. Derfor forsøker jeg å også inneha en ubekymret tone i forhold til dette. Det er ikke så farlig, sier jeg til meg selv. Ihvertfall ikke hver gang.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar