Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

torsdag, februar 07, 2008

Plageånder

De fleste som har vært ute på byen har vært utsatt for det: Den innpåslitne mannen du ikke ønsker å snakke med. Det er ikke lett å vite hvordan man skal takle slike situasjoner. Det er nemlig svært lett å havne i en ”damn if you do og damn if you don’t”. Man kan enten bli skjelt ut av en annen mannlig stamgjest på puben fordi man ikke er imøtekommende nok mot den eldre mannlige stamgjesten. Eller man kan bli dømt fordi man smiler og er imøtekommende slik at når situasjonen blir uutholdelig og man ber om hjelp får høre ”at man la opp til det selv”. (Dessuten hvis du kommer alene kvinne inn på en pub med pushup-BH og rød leppestift har du ikke egentlig bedt om det? Du bestilte jo øl også. I ytterste konsekvens er det vel slik at man som kvinne som er ute på byen allerede mangler en rekke rettigheter.)

Sara Johnsen påpekte det presist i lørdagens utgave av Klassekampen: ”Er du klar over hvor vanskelig det er for ei jente å si ’stikk av’ til en mann?” Nei, de fleste er ikke klar over det. Mange kvinner blir utsatt for beskyldninger av sjalu kjærester og ektemenn som heller ikke innser hvor vanskelig det er, og som holder kvinnen ansvarlig for alle plagsomme menn hun utsettes for. Selv om man er i en gruppe er det ikke alltid de andre i gruppa trer støttende til om en blir utsatt for en plageånd. En vanlig reaksjon er å se på det som underholdning og le av de stakkarene som blir utsatt – særlig om plageånden er en eldre alkoholisert stakkar og kvinnen ung og usikker. Mange i såkalt alternative miljøer ønsker ofte å sympatisere med outstandere -- som for eksempel alkoholikeren -- og vil ikke være nådig mot jenta om hun er spydig og avvisende.

For menn har alltid rett til å spøke med kvinner som kjønnsobjekter. Men da Susanne Sundfør reagerer på dette og sier: ”Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne” før hun går av scenen blir hun kalt sur fordi hun ikke smiler og takker.

Festen er nesten over og vi er en liten gruppe som ønsker å fortsette. Da kommer den innpåslitne plageånden. Hvis du sier: Stikk, er det sjelden noen som tar det til etterretning ved første forsøk. Og hvis du gjentar og gjentar blir du som regel kalt ting på både f- og h-. Denne gangen er det faktisk en mann som tar ansvar for situasjonen. Han sympatiserer med oss som åpenbart blir plaget og har det ukomfortabelt. Han ber plageånden om å gå og gir seg ikke før han går. Menns ord har som regel større vekt enn kvinners.

(Baksida av Klassekampen i dag 7. februar 08)

6 kommentarer:

Tiqui sa...

Veldig, veldig godt skrevet og poengtert. Jeg tror også dette problemet har noe med en manglende evne til å takle en avvisning. Der er vi som nordmenn ikke flinke i det hele tatt. I stedet for å godta at "ok, denne jenta var ikke tilgjengelig akkurat nå, best å snakke med noen andre" føler man seg angrepet og ydmyket av et høflig "nei". Det er jammen ikke lett å være menneske

Flopsy sa...

Å ja, dette er velkjente beskrivelser. Jeg husker en gang jeg fikk en ordentlig verbal skyllebøtte av en slik innpåsliten fyr, fordi jeg var uinteressert (=uhøflig) og avvisende (=bitch). Skulle ikke mer til en litt manglende respons fra min side, og så var det hele i gang.

I min verden var det jo han som var uhøflig, med sin manglende respekt for mine grenser. Men neida.

HvaHunSa sa...

Dette er et velkjent problem. Jeg husker godt de gangene jeg har takket høflig nei til uønsket oppmerksomhet. Sjelden har jeg sett kjappere snuoperasjon enn når adjektivene går fra "pen og sexy" til "jævla overlegen" og "snerpete" på null komma niks. Den fiendtlige overtonen er umulig å overse, og en hel kveld kan bli ødelagt av at et fremmed menneske ikke kan oppføre sev sivilisert.

For hvor store er egentlig utsiktene til en hyggelig kveld, når du i sidesynet ser en full aggressiv mann som nettopp har lagt deg for hat, sirkle rundt deg med smale øyne og fri tilgang til alkohol?

Lindkvist sa...

Ja, jeg tror dette er et problem som bare er toppen av et isfjell og man kan skrive avhandlinger om dette. Samt bøker. Artikler. Det handler om en hel kultur med roller og forventninger knyttet til kjønn. Er kvinnene for avvisende kommer sutreguttene med bøker som: "Hun aborterte mitt bartn, en sann historie" eller "Hvorfor vil hun ikke ligge med meg, tjener jeg for lite?" "Eller stygg søker pen, hvor ble hun av i alt mylderet?" osv osv osv.

Lindkvist sa...

Og forresten, Hvahunsa:

Det er jo nesten alltid slik at det er rimelig høy toleranse for plageånder og om du ikke tåler "en full aggressiv mann som nettopp har lagt deg for hat og som sirkler rundt deg med smale øyne og fri tilgang til alkohol - så er det DITT problem og DU får gå et annet sted.

Uff og uff.

Noe annet er at det er jo samme mekanismene som forplantes videre i langt alvorligere tilfeller som - voldtekt - når det alltid gjøres til et poeng hva offeret hadde på seg, hvor mye den voldtatte hadde drukket osv.

HvaHunSa sa...

Jeg er ikke stolt av det (jo, egentlig), men før om åra, da jeg ennå gadd å gå på byen lørdagsnettene, da hendte det jeg tuppa støvlettene mine rett i anusen på duster som ikke kunne oppføre seg. Det gikk som regel bra, for de gangene mannskiten ble hissig og direkte truende av rævsparket, så kom de andre mannfolk flokkende til og skulle beskytte meg.

jeg innser at det var en risikosport, men allikevel: 1 - o til meg :-)