Bilferie

Da jeg vokste opp fylte foreldrene mine bilen med mengder bagasje, plasserte broren min og meg i baksetet og la på vei gjennom hele langstrakte Norge, fra Troms og helt ned til Danmark eller Kristiansand. I voksen alder tenker vi tilbake på hvordan de orket å kjøre så lange turer med to små skrikende barn i baksetet. Siden den tid har bilferie vært et fjernt minne som vi mimrer om og ler litt av. Det finnes busser, det finnes båter, det finnes tog og flybillettene er blitt langt billigere. Man trenger da ikke bil. Ikke i Oslo i hvert fall.

Men i år befinner jeg meg plutselig sammen med en mann med bil og ferien blir deretter. Til hytta med bil. Til Sverige med bil. Og til Færøyene med bil. Det siste ved hjelp av 36 timers båttur.

Vi skal kjøre til Bergen, tilbringe halvannet døgn på båt, besøke Færøyene. Avreise til Bergen er mandag morgen. Søndag kveld slår bilen seg vrang. Bilen rister. Det er en Citroën og det er noe galt med hydraulikken, pumpesystemet. Ja vel. Opp tidlig og presis kl 0700 mandag morgen, ringe verkstedet, gråte en skvett og få bilen reparert, slik at vi kan starte ferien bare noen timer etter tidsskjema og få nesten en full natts søvn før vi må opp klokka halv sju for å stå i bilkø til båten.

Å være motstander av bil er det jo etter hvert en del som er. Men når vi kjører fullastet bil og er fire i den, føles det svært kollektivt. I tillegg er ikke mulighetene for å se seg rundt på Færøyene uten bil like enkle. Og der er vi enda flere som bytter på å kjøre hverandre rundt på sightseeing, før vi avslutter med formidabel Olsokfeiring med sang og dans i gatene.

På hjemvei ut av ferga ramler eksosrøret av, og vi må igjen få bilen på verksted. Etter en noe bråkete tur gjennom Bergen sentrum uten eksosrør, parkerer vi bilen utenfor verkstedet. Tar drosje til venner som tar i mot oss og står atter opp igjen klokka sju for å ringe verkstedet. Denne gangen for å rekke hjem til jobb og forpliktelser. Vi smiler yndig for å få dem til å ta jobben på dagen, vi mener på timen.

Jo da det går denne gangen også selv om prisen er det tidobbelte av hva vi måtte betale på veien til. Og vi kommer bare en dag forsinket tilbake til jobb. En åtte timers biltur mellom Bergen og Oslo tar sin tid. Etter hvert begynner også bilen å gi nye signaler som ikke er ønskelig, og som dermed gir nye bekymringer, om nye verkstedturer, med nye regninger. Jo da, å ha bil har sin pris. Men det er forskjell på bilkjøring også. Bileieren er langt fra noen matpakkekjører og enkelte steder og i enkelte situasjoner er det helt uvurderlig å ha bil.

På Færøyene for eksempel, når vi kjører fra den ene utsiktspunktet til det andre i et storslått landskap. Sa jeg at Færøyene var fantastisk forresten?

(Baksida av Klassekampen i dag.)