Lanseringsfest

Ordkalotten - Tromsø Internasjonale Litteraturfestival

Forfatteren leser for første gang offentlig fra romanen ‪#‎Selvopptatt‬ under 

Ordkalotten Tromsø Internasjonale Litteraturfestival.

I Tromsø lørdag 3. oktober 2015 på Driv. 

Anmeldelse av Alt jeg skriver er sant i Universitas (2007)

Utleverende skamfull

Anmeldelse

ons 12. sep 2007

Av Thea Finstad

Anmeldelse

# Ellisiv Lindkvist

# Alt jeg skriver er sant

# N.W.DAMM & SØN AS

I Alt jeg skriver er sant tas leseren med på reisen gjennom en kvinnes liv, fra barndommen i bygda til voksenlivet i byen. Hovedpersonen sliter med dårlig samvittighet fordi hun bryter tabuene, men ønsker ikke å skamme seg. Hun er ikke «en av dem«. Hun er ikke en av damene fylt til randen av omsorg, som bare vil finne en mann og lage barn. Hun vil ha andre ting, og det er vanskelig å ha lyst på noe som du ønsker at du ikke hadde lyst på.

Historien som fortelles er langt fra kontroversiell – forfatterens budskap er ikke noe nytt innenfor feministisk litteratur. Likevel har boka en deilig egenart, og bæres frem av Ellisiv Lindkvists svært levende skrivestil. «Så fantastisk å kunne digge seg selv i stedet for å forakte seg selv. Jeg trenger henne. Men Beate har ikke tid til meg. I stedet finner jeg en mann som også forakter meg.»

Ellisiv Lindkvist er et velkjent navn innenfor samfunnets mer radikale kretser, spesielt blant lesere av litteratur med et feministisk budskap. Boka er om ikke annet et friskt pust for enhver kvinne – og nysgjerrig mann – som savner litt god, gammel feminist-spirit og ærlig sexprat. Det er fortsatt nok av kvinner som Lindkvist, men deres stemmer har dempet seg atskillelig siden 90-årenes fittstim-opprør, og Alt jeg skriver er sant er en fin påminnelse.

Selvopptatt - ny roman av Lindkvist

Ny roman! Forventes i salg fra 12. oktober.

Selvopptatt

Fra katalogen:

Selvopptatt - selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotland for å skrive. Men skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litauisk poet og en polsk krimforfatter.
Ellisiv Lindkvist skriver innsiktsfullt om kjønn, kunst, roller og de forventninger som styrer livene våre.

Ny roman, Selvopptatt, kommer snart

Selvopptatt. En roman. Endelig ferdig. Og jeg forsøkte å ha nye deadliner, men de måtte utsettes. Jeg er ikke glad, bare tom, sliten. Utmattet. Jeg leverte korrekturen i juli, etter det har jeg vært nervøs for at omslaget skal bli ferdig i tide. Nå er det også ferdig. Sånn ser det ut.

Penis mer her og penis meg der

-- Ja, jeg vet hvordan du har det, sier jeg.

-- Nei, sier du,  --Du vet ingenting om meg for jeg har penis, og det har ikke du og du vet ingenting om det å ha penis. Det er ikke så lett. Det hender jeg får den i øyet og da ser jeg ikke så klart og av og til får jeg den i munnen og da kan jeg ikke snakke og det kan ta opptil flere minutter før jeg får den ut igjen. I mellomtiden har kanskje noen andre fått inn et ord og det er jeg sterkt kritisk til.  

-- Javel, sier jeg  -- Og hva er det du er sterkt kritisk til?

– Alt. Men først og fremst vaginaer. Eller fitter som det heter på folkespråket. De er i ferd med å ta makt. Først og fremst fra meg. Eller andre med penis. Og det liker jeg ikke. Hva er det dere vil? Hva er det dere betviler? Men har styrt verden i totusen år og det har gått bra.

-- Bra? Napoleonskrigene, den amerikanske borgerkrigen, første verdenskrig.

-- Totusen års kvinneundertrykkelse kan da ikke ta feil!

-- Andre verdenskrig. For å nevne noe.

-- Det var menn som vant den.

-- Ja, jeg skjønner at du er redd. Men vi kan jo ikke skru tiden tilbake.

– Joda, det kan dere! Det kan dere hvis dere bare vil. Men dere gidder ikke. Dere er late. Dere kjenner ikke fakta. Dere har ikke humor. Ingenting ser dere!

-- Hmmm, snakker du til meg?

– Jeg snakker til alle, sier du.

– Javel. Men la meg bare si én ting mens du har penis i munnen.

– Mmmrrrrmmpfh!

– Feministene har stort sett fått rett. Det har gått sakte, men det er den største revolusjonen i forrige århundre og den minst blodige.

– Mmmrgh! Det er egentlig din jobb å ta penis i munn.

– Hva behager?

– He-he. Det er dessverre ulempen med stor kuk at den så lett kommer i veien. På den andre siden ser jo andre menn opp til meg og følger meg. Jeg kan få dem til å gjøre hva som helst.

-- Som hva da?

-- Tja, gå til media og si at feminister er dumme, ikke kan fakta og dessuten ikke har humor.

 -- Og hva gir det deg?

 -- Enda større penis!

(Baksida av Klassekampen i dag 29.6.2015)

Har vi hen nå?

I år var kvinnedagen hundre år. I fjor var stemmeretten hundre år. Det er et kort tidsrom. Et lite blaff historisk sett. Ting tar dessverre lang tid. Debattene vi burde vært ferdige med for ti, tjue, tretti år siden, eller i det minste i fjor, de kommer tilbake, hvert eneste år.

Har man vært opptatt av feminisme /noen år/er det grenser for hvor interessant man finner mediestoffet som publiseres i forbindelse med 8. mars. Det handler ikke bare om historieløshet. Det handler også om tabloidisering, medienes dramaturgi og at konflikt selger. Dermed skjer ofte det samme: noen på høyresida sier at de ikke kan gå i tog. Og det handler visstnok ikke om at de har brekt foten. I tillegg kommer saken der noen sier at alle feminister er teite, dessuten har vi likestilling og hvorfor tenker de ikke mer på omskjæring i Afrika? Sånn går årene.

Det mest interessante rundt feminismen skjer fordi noen tenker noen tanker ekstra, går noen ekstra skritt. Noen forsker, enten det er innenfor akademia eller kunsten. Men det koster å tenke tanker. Det koster å holde på med noe /folk flest/ ikke forstår. Vil man delta i offentlighetens mediesirkus må man finne seg i medienes konfliktdramaturgi. Noen ganger minner det meg om ungdomsskolen. Da syns guttene det var morsomt å provosere jentene med utsagn som at de var ”mot likestilling”. Møtte de på argumenter, ville de bare le. Det de ønsket var et sinne, en følelesesmessig reaksjon.

Mer forstemmende er det når media oppfører seg som en ungdomsskole: Noen gutter finner ut at de vil kritisere kjønnsforskning, for det er det uansett ingen som forstår. Hele norges media-ungdomsskole oppfører seg som om dette er en god og ”viktig debatt”.  Guttene dyrkes og blir til slutt russepresidenter. Ingenting er så gøy som å kritisere det folk ikke forstår. Da slipper man å føle seg dum. Dermed kan ungdomsskolegutter i alle aldre (og av alle kjønn) digge og dyrke deg. Det er en deilig følelse.

For er det noe antifeminister drømmer om så er det bli dyrket av siklende ungdomsskolegutter. De kan ikke møte en ungdomsskolegutt uten å lure på hvordan det er å bli siklet på av hen. Men sånt er det jo ikke lov å si høyt i dette politisk korrekte fittelandet.

(Baksida av Klassekampen torsdag 12. mars 2015)

Kjære sportsjournalister

Mens dere er opptatt av å skrive om alt som kommer ut av Northugs ulike kroppsåpninger, blir folk drept i verden for å tegne en tegning, eller fordi de er født i feil land, i feil kropp med feil kjønn eller seksualitet. 

Tenk at i dag kan norske kvinner ytre sine meninger, når de bare for få år siden måtte tie i forsamlinger. Tenk at i dag elsker vi håndballjentene våre når de tar gull, mens man tidligere mente idrett ikke var for kvinner. Frigjøringskampen har reddet norske kvinner? Nei, det finnes fortsatt norske kvinner som ikke har eierskap over egen kropp. Hva vil dere gjøre med det sportsjournalister?

Dere raser når Brann må rykke ned, men hvor var de sinte innleggene fra sportsjournalister da fetteren til tvangsutsatte "Fatima" fra NRK Brennpunkt voldtok henne? Vil det dukke opp frustrerte debattinnlegg fra ressurssterke sportsjournalister etter kronikken fra ”Aisha” som etter familiens ønske fikk fastlegen til å sjekke om hun var jomfru som fjortenåring? Det er snakk om norske kvinner og barn.

Mens dere kan snakke offentlig i riksaviser om hvordan det står til med Northugs kropp, Northugs kne, Northugs slim og Northugs promille, risikerer kvinner å bli slått ned til blods for å i det hele tatt tenke tanker om blod, kropp og promille. Mens dere kan diskutere kjendisfetisjer ved middagsbordet, og samtidig le av det, risikerer andre å bli jaget etter med kniv kun fordi hun hang opp plakater av en halvnaken Brad Pitt på jenterommet.

Dette er en uendelighet av viktige problematikker og saksområder som behøver en sterk dose journalistikk fra kvinner og menn uansett bakgrunn. Kjære sportsjournalister, er det virkelig riktig å bruke så mye spalteplass i hver eneste nyhetssending og hver eneste avis på sport og Northug, når det skjer så mye virkelig viktig i landet vårt, i verden?

PS Synes du teksten virker rar? Bytt ut sportsjournalist med feminist. Eventuelt også Northug med Knausgård og vips: du har en helt vanlig sak i norske medier. 

(Baksida av Klassekampen torsdag 29. januar 2015)