Intervju om feministisk litteratur på Deichmanbloggen

Å snakke om kjønn setter sinnene i kok er overskriften på intervjuet Deichman-bloggen har gjort. 

Er feminisme-begrepet brukt om litteratur i ferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur? Litteraturbloggen tar praten med forfatter Ellisiv Lindkvist.

Les hele intervjuet her  

Siterer meg selv: 

Hva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?

For å starte med å definere feminisme: Feminisme er forståelsen av at det finnes strukturell urettferdighet knyttet til kjønn og et ønske om å endre dette. Feminisme betyr at kvinner og menn er like mye verdt og ergo bør de ha samme rettigheter og muligheter. Feminisme er ønsket om å eliminere kjønn som en kategori eller nærmest en egenskap å bli evaluert etter. Feminisme er ønsket om å sprenge alle kjønnskategorier og kjønnsstereotypier så man kan velge fritt, uten at kjønn skal være avgjørende. Med denne definisjonen som utgangspunkt kan man si at et skjønnlitterært feministisk verk betyr at det er et verk som har tenkt noen ekstra tanker rundt kjønn og strukturer.

Man kan lese et verk feministisk uavhengig av forfatterens intensjoner. Forfatteren eier ikke tolkningen av verket. Ibsens Et dukkehjem er et godt eksempel. Et dukkehjem er nærmest en feministisk klassiker. I Kina er ordet for feminisme Noraisme.

Min egen boksingel Oh, Kulturmannen er eksplisitt feministisk og vanskelig å lese på annet vis vil jeg tro. Mens det øvrige forfatterskapet ikke må leses feministisk, men kan det. Jeg har ingen problemer med om noen kaller forfatterskapet mitt feministisk, tvert i mot ønsker jeg å skrive bøker som utfordrer og problematiserer kjønnskategoriene.

Er feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?

Mottagelsen rundt er i alle fall annerledes. Feminisme er mye mer comme il faut i dag. Det politiske var ikke mye til stede i skjønnlitteraturen for 20 år siden, eller mer presist: i resepsjonen og samtalen rundt den. Jeg gikk på forfatterstudiet da og vi snakket aldri om rase, kjønn og klasse. Det modernistiske og estetiske var et sterkt ideal og selv om mange fortsatt framholder det som et ideal den dag i dag, så er det heldigvis andre tendenser som gjør seg gjeldende og tar plass. I dag tør vi å snakke om kjønn, rase og klasse uten å være redd for at det går på bekostning av et verks kvalitet.

Kanskje er det nettopp derfor at I love Dick er plukket opp nå, tjue år etter at den kom ut. Den er aktuell og up to date. Den er en konseptuell idéroman som problematiserer kulturmannen, noe som går rett inn i dagens diskusjon her i Skandinavia. Antagelig var den forut for sin tid siden den ikke fikk noe gjennombrudd da den kom.

At feminismen er langt mer framme i den offentlige diskursen gjør også at frontene blir steilere, vi kan se en tydelig antifeminisme og misogyni spre seg i offentligheten.

Forfatter av I love Dick, Chris Kraus sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminst ditt feminist datt?

Å være kvinnelig forfatter skjønner jeg at man ikke vil være, det har man da heller ikke valgt og man opplever nok at andre setter den merkelappen på en. Å være feministisk er en politisk merkelapp, et valg, et statement, det viser at man har et bevisst forhold til kjønnede roller og at man ser strukturer. Ergo gjør det verket smartere enn om man ikke har tenkt og forstått dette.

Det er forståelig at man ikke alltid ønsker å måtte være feministen, for som Kraus sier, minner det oss om at kvinner er det andre kjønnet. Men strukturene blir dessverre ikke borte selv om vi slutter å snakke om dem.

Feminisme er kanskje en trendy merkelapp nå; på godt og vondt. Det er større aksept for å snakke om feminisme og å være feminist, samtidig er faren der for at begrepet vannes ut. At feminismen er langt mer framme i den offentlige diskursen gjør også at frontene blir steilere, vi kan se en tydelig antifeminisme og misogyni spre seg i offentligheten. Å snakke om kjønn setter sinnene i kok. Om feminisme er blitt trendy er det likevel så kontroversielt at kvinner opplever sjikane, seksuell trakassering og drapstrusler for å snakke om feminisme.

Oh, kulturmannen anmeldt i Berlingske

Oh, Kulturmannen har kommet seg til Danmark og har fått en særdeles god og interessant anmeldelse i Berlingske av nettopp en kulturmann! Han gjør selv et poeng av at han er kulturmann. Forøvrig gir han boka gode skussmål og anbefaler den oversatt og gitt ut i Danmark. Noe som kunne passet bra da den er så å si utsolgt i Norge.

Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. 

Anmeldelsen ligger her - bak betalingsmur, men jeg siterer villig vekk:

Den ulidelige kulturmand

Af Jeppe Krogsgaard Christensen

Forfatter & kritiker

Du kan skrive et essay på 40 sider om deg selv.
Du kan skrive 40 000 sider om deg selv.
Du kan skrive 400 000 tegn om at være deg.


Jeg læste Ellisiv Lindkvists 32 sider korte »Oh, Kulturmannen« som et afbræk i læsningen af Lars Noréns to bind tykke, tætskrevne »En dramatikers dagbok«. Og sådan kan bøger ved et tilfælde krydsbelyse hinanden. For Norén kan ikke bare skrive tusinder og atter tusinder af tegn om at være sig selv, men har allerede gjort det. Ironien er imidlertid, at hans tykke bøger krymper i det lys, Lindkvists tynde digtsamling kaster.


Den udkom i Norge for nogle måneder siden og stiller ikke bare skarpt på de magtfulde kulturmænd og på de kvindelige kunstnere, de end ikke ænser, men er også noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.


Er der nogen mening til, vil et lille dansk forlag snart oversætte og udgive »Oh, Kulturmannen«. Fordi den fungerer som litteratur, og fordi den tegner et portræt af en mandetype, der uden at være sig det bevidst både giver den som lovgivende, udøvende og dømmende magt i kunst- og kulturmiljøet:

Du som skriver og er redaktør, 
ofte er du redaktør, i hvert fald kritiker, 
du kan også være forfatter, 
regissør, teatersjef, forlegger, kronikör, 
politi, dommer, jury, whatever.


Sidste år udgav svenske Ebba Witt-Brattström »Århundredets kærlighedskrig«, der er formet som en dialog mellem en kvinde og en mand, der er indbegrebet af Lindkvists kulturmand. »Jeg lever som fange i dit magtapparat«, siger hun et sted. Han svarer: »Du med dit lille/ ligestillingsministerium/ Hvem interesserer sig for det.«

Herhjemme er kønsdiskussionen stadig et felt for debattører og har endnu ikke fundet litterært udtryk i et værk som Bratt-Wittströms eller Lindkvists. Jeg håber snart, det sker. I litteraturen, i fiktionen, er der plads til gråtoner og nuancer, til alt det virkeligheden er, men som ofte ofres i spalter og kommentarspor. Og så kan litterære greb skabe nye, overraskende pointer. Som et linjeskift hos Lindkvist:

vi forsøker å onanere oss selv
det er vanskelig på grunn av blodet i bind etter bind
av historien.

Lindkvist giver også et bud på noget, der har undret mig, nemlig hvorfor feminismen synes at fokusere stadig mere på kvindekroppen, på kussen og menstruationen. »Det er det eneste jeg har/som du ikke har,« skriver hun til kulturmanden, der kun interesserer sig for kvindelige kunstnere, hvis de er unge og knepbare. Og »Det finnes så mye underdanig kvinnekjøtt.«

Det kan virke fortegnet eller hysterisk, hvilket jo er det ord, man benytter til at diskvalificere vrede kvinder. Men Lindkvists bog har fat i noget væsentligt her midt i tidens glohede køns- og elitesnak. Endda i poesiens form og fuld af benknasende sarkasme og med hvas sans for paradokser:

Jeg er feminist, siger kulturmannen.
Men se! Han som tror andre har lest så lite. 
Han har ikke lest en eneste feministisk klassiker.

Jeg kender sådan nogle mænd. Men jeg hjemsøges af mistanken om, at jeg også er en afart af ham, af kulturmanden. Helvede er jo ikke altid kun de andre.

Jeg er forfatter på et stort forlag. Jeg er kritiker på en landsdækkende avis. Og klummeskribent. Guilty if charged. Men måske gør dét hele forskellen. Bevidstheden om egne privilegier. Ikke at være blind som den kulturmand, Lindkvist portrætterer så præcist, at det gør ondt. Det håber jeg.

er noget så sjældent som hård, smuk, sørgelig, morsom og kønsdiskuterende poesi.

Kulturmannen. Igjen.

Kvinner og menn. Smått om senn. Kjønn og kultur. Kritikk og struktur. Og #kulturmannen selvfølgelig.


Under tittelen Kjønnsbalansen er skeiv blant norske kritikarar
har nrk skrevet om nettopp det.


Også Lindkvist er på plass og snakker om kulturmannen:

Kvinner blir lesne annleis enn menn

VIL KJØNNE MANNEN: Ellisiv Lindkvist er lei av at kvinnelege forfattarar blir putta i bås, medan litteratur av menn blir sett på som universelt.

FOTO: ANNA-JULIA GRANBERG / CAPPELEN DAMM / BLUNDERBLUSS

Forfattar Ellisiv Lindkvist gav tidlegare i år ut boksingelen «Oh, Kulturmannen». Teksten tek for seg kjønnshierarkiet i kulturlivet, der den mannlege kritikaren er ein av «kulturmennene». Lindkvist trur det er ei større anerkjenning å få merksemd frå ein mann enn frå ei kvinne.

– I mange tilfelle er det eit slikt hierarki. Det har også Harald Eia sagt, at han helst vil ha ros av menn. Kvinner som lagar mannlege hovudpersonar kan lett få ein annan status, der kjønn spelar mindre rolle.

Forøvrig svarte jeg Harald Eias "Menn som elsker menn" med innlegget Alle elsker menn.

Kvinner som skriv om kvinner blir putta i ein bås som ligg utanfor det universelle og allmenne.ELLISIV LINDKVIST

– Er det eit problem at menn i stor grad les menn?

– Problemet er ikkje nødvendigvis talet på mannlege og kvinnelege kritikarar, men at menn og kvinner blir lesne ulikt. Eg synest måten Ingunn Økland gjekk ut mot Vigdis Hjorth på var ein kjønna reaksjon, all den tid Knausgård og Espedal ikkje har vore i nærleiken av å få same type kritikk.

 Mer om dette kan høres på Kulturnytt 21. juni der jeg også leser høyt fra Oh, Kulturmannen. 

Intervju i Fett

Lindkvist ble også intervjuet av Fett om Oh, Kulturmannen, på trykk i nr 2 - 2017. Ligger ikke på nett, men du kan kjøpe Fett eller abonnere på det her.

Looking through a glass.

"Nei, hvem skal man egentlig ligge med,
hvis man ikke kan ligge med kulturmannen?
Vi har snakket med forfatter Ellisiv Lindkvist,
om denne våren gir ut den lille boksingelen,
Oh Kulturmannen (Flamme Forlag 2017)."

- fra ingressen i Fett

Kvinnelig forfatter tenker på Kulturmannen
og at hun strengt tatt burde sminket seg mer før billedtakingen.

Intervju i Vårt Land

Lørdag 17. juni var det intervju i Vårt Land med de to singel-forfatterne Monica Isakstuen og Lindkvist. Isakstuen har nylig gitt ut flammesingelen Anstendig og verdighet.

Utdrag fra Oh, Kulturmannen i Dagbladet

Utdrag fra Oh, Kulturmannen var på trykk i Dagbladet 30. mai. Med kul illustrasjon av Anette Moi.
Teksten stod på trykk i bokbilaget som også er blitt spredd på Norsk litteraturfestival på Lillehammer. Finnes ikke på nett. Men boka er jo fortsatt å få kjøpt da. Bestill her. Det er 70 igjen på lager. Hvis den blir utsolgt trykkes den ikke i nytt opplag.

Kulturkvinnene slår tilbake

Dagsavisen 27. mai 2017

Oh, Kulturmannen er blitt anmeldt i Dagsavisen.

Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.

Under overskriften "Kulturkvinnene slår tilbake" leses Oh, Kulturmannen sammen med Karolina Ramqvists Det er natten og Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose i Dagsavisen lørdag. Anmelderen, Gerd Elin Stava Sandve, sammenfatter i ingressen:

En kvinne skriver brev til kulturmannen. En annen har fridd seg fra ham. En tredje har lest de skrytete gamle bøkene hans. Resultatet er tre kloke og morsomme pamfletter om lesing, skriving, kjønn og kultur.

Videre skriver hun

Hei, Kulturmannen.
Jeg snakker til deg. Jeg skriver til deg. Jeg vil bli sett av deg. Sett og likt.
Jeg vil at du skal ta meg på alvor.

Dette skriver Ellisiv Lindkvist i det Flamme forlag kaller en boksingel, altså en halvlang tekst i hefteform. «Oh, Kulturmannen» er et åpent brev i dikts form, adressert til - du gjettet det - kulturmannen.

Kulturmannen er han som ignorerer dyktige kvinner, yngre som eldre. Han er redaktør, kritiker, forfatter, regissør, teatersjef, forlegger eller kronikør, eventuelt politi, jury, dommer, utdyper Ellisiv Lindkvist. Han er typen som kan skrive 40, eller like gjerne 40.000, sider om seg selv. Og som feires for det.
Kvinner, derimot, har mensen. De feires ikke. Eller de gjør det, men kun av andre kvinner. Av hverandre. Det føles ikke bra nok, synes hun som raser i teksten. Hun vil ha kulturmannens oppmerksomhet. Hvis ikke kan hun «like gjerne gå hjem», siden «ingen» (kulturmenn, altså) hører på henne uansett.

Som gammel kvinne i gyngestol, med rullator, tenker hun at
«det hadde vært bedre å være død som deg. Du som er udødelig. » 

«Oh, kulturmannen» er en sint tekst. Men også morsom, med artige ordspill og en type resignasjon som, enten det var planlagt eller ikke, tipper over i en lett harselerende selvironi. Lindkvist namedropper både egne og andres romantitler, knekker opp ord, refererer dikt, og sender mer enn et langt nikk mot Märta Tikkanens kjærlighetssaga, i form som i innhold. Mye er tatt på kornet: Kvinnenes trange rom, mennenes store. Gutteklubbens heiaklubb for andre gutter. Kvinnenes usynlighet. Ellisiv Lindkvists pamflett engasjerer, og er definitivt verdt lesningen, uten at man dermed trenger være enig i alt hun skriver. Kanskje er det meningen å overdrive, for slik å vise fram det absurde i at patriarkatet lurer også kvinner til å verdsette menn høyest. 

Helt til slutt etter å også ha vært innom Kjersti Annesdatter Skomsvolds lesning av Aksel Sandemose konkluderer hun slik:

Kulturmannen var ikke udødelig likevel, viste det seg. Og det disse tre kvinnene har på hjertet, er vel så interessant som mye av det han og hans kumpaner produserer.

 Her tror jeg det er mulig å lese hele anmeldelsen.

Anmeldelse av Oh, Kulturmannen i Blazer Fanzine

Les hele anmeldelsen her.

Anmeldelsen er skrevet av Elin Amundsen Grinaker

Jeg siterer:

Jeg liker Flamme forlags boksingel-serie! Og Ellisiv Lindkvists Oh, Kulturmannen fryder meg. Det gode med singelserien, er at pamflettene er såpass korte at de nesten kan siteres i sin helhet i en anmeldelse. Og denne boken hadde faktisk fortjent det. Den er skarp, tidvis morsom og på kornet. Og aller best; den er SINT! Jeg tenker på Valerie Solanas mens jeg leser de første sidene. Hvor levende og livgivende, smittende et godt skrevet sinne kan være. For det er jo få ting som er så befriende som et godt plassert ballespark når det er velfortjent.
Oh, Kulturmannen er 30 sider lang tekst som er satt opp i diktform. Tidvis er det en rasende rant over at Kulturmannen ikke ser jeg-personen, (som er større enn et enkelt jeg, det er den kvinnelige kunstneren), hun forsøker å gjøre seg til noe eget ved å trekke frem klitoris, mensen, utflod og vulva. Hun går i bølger fra overbevisning om at vi nok skal seire når vi blir 60 år, da skal vi pule de 10, 20, 30 år yngre mennene, til hun i motløshet innser det faktum at selv om kvinner, som heier på andre kvinner, har lengre levetid enn mannen i reelle år, overlever Kulturmannen henne. Fordi han, i motsetning til den kvinnelige kunstner, er udødelig.

Anmeldelsen er lang og grundig og hun siterer ganske mye fra selve teksten. Så her siterer jeg ganske mye fra anmeldelsen:

Jeg liker denne teksten best når den er på sitt mest rasende. Når Lindkvist tar den helt ut i rasende platthet. Interessant nok merker jeg at jeg blir litt redd for hvordan teksten tas imot av nettopp Kulturmannen når den går hen og blir sår og bitter. Og der møter jeg meg selv i døren. For det viser nettopp at jeg leser ut fra hans blikk. At det er safe å legge tonen til et sted hvor han fortsatt vil lese med, og ta imot ordene. At man ikke må bli for krevende og klagende, for da legger Kulturmannen boken vekk og vil ikke høre mer. Så selv om jeg ikke syns det svinger like mye av denne teksten når Lindkvist blir sår og bitter, så heier jeg på at hun gjør det. At hun trekker den hele veien til den gamle damen som angrer på hvordan hun har brukt tiden sin feil. Hun er bitter over sin dødelighet, selv om hun i dette livet aldersmessig overlever mannen, men hun kan ikke bli udødelig slik som han kan. 

Det kuleste er slutten på anmeldelsen der hun oppforder hver især og seg selv inkludert til å lage et lite helvete:

Vi skal nok ikke forvente at Lindkvists bok blir lest av (hele skaren) Kulturmenn, og at de så blir til lyttende og inkluderende vesener, men kanskje er ikke det så viktig. Kanskje kan dette være en pamflett som mobiliserer flere kulturkjærringer, som meg selv, til å starte en ordentlig filleristing av kulturmannen. La oss si at dette er statsskuddet her i Norge, og at vi sammen og hver for oss lager et sant helvete! (min uth)

(fra anmeldelse i Blazer Fanzine)