Hamsun og Pappa

1 – Mysterier

I fjor midt på sommeren blev en liten norsk kystby skueplassen for nogen høist usædvanlige begivenheter. Det dukket op en fremmed i byen, en viss Nagel, en mærkelig og eiendommelig charlatan som gjorde en masse påfaldende ting og som forsvandt igjen likeså pludselig som han var kommet.

– Hva er faren din sin favorittbok? Et overraskende spørsmål, fra overraskende hold.

– Mysterier, svarte jeg.

For sikkerhets skyld spurte jeg faren min: Hva er favorittboka di?

– Mysterier, svarte han.

Det var på den tiden jeg fortsatt kunne stille spørsmål til Pappa.

I hvert fall var det på den tiden mulig å få svar. Pappa svarer ikke på spørsmål lenger. Jeg er glad jeg vet dette.

Jeg skulle skrive en tekst om Hamsun. Gjerne kritisk. Jeg kunne sikkert vært kritisk; hvilket menneskesyn har en nazist? Hvilket kvinnesyn? Er det ikke typisk for unge menn å dyrke Hamsun? Jeg kunne sikkert skrevet noe kritisk om Hamsun. I stedet kom teksten til å handle mest om Pappa. Min elskede Pappa, som elsket forfatteren Knut Hamsun.

2 – Skjærgårdsø

Nu glider båten / mot skjærgårdsøen, / en ø i havet / med grønne strande.

Pappa fikk kreft og kjempet for livet sitt i åtte år, kanskje mer. Jeg forstod ofte ikke den sterke trangen til å leve. Jeg var deprimert og ulykkelig og ønsket ofte å dø selv. Eller, fordi det var lettere: jeg ønsket at jeg ikke var født. Det var et mindre svulstig ønske, hvor jeg slapp å ønske døden velkommen. Bare slapp unna alt bryderiet med livet. Til tross for denne mangelen på livsglede og evne til å glede seg over noe, var jeg glad for hver dag Pappa levde. Livet mitt stod på stedet hvil, men Pappa levde. Jeg reiste nordover med jevne mellomrom og forsøkte å forberede meg på at han skulle dø.

Her lever blomster / for ingens øyne, / de står så fremmed /og ser meg lande.

Det finnes grunner for å leve. Det er ikke alltid lett å se disse grunnene. Noen ganger kan det være små hverdagslige grunner: kaffen om morgenen. Man kan legge seg om kvelden og glede seg til kaffe om morgenen. En trippel espresso med varm melk og brunt sukker. En langt større og mer abstrakt grunn kan være kjærligheten. Å være ansvarlig overfor våre nærmeste.

Man tar ikke livet sitt mens faren kjemper for å leve. Man venter på sin tur. Foreldre skal (ideelt sett) dø før barna sine.

Mit hjerte blir som / en fabelhave / med samme blomster / som øen eier.

Det kan virke paradoksalt, at mens noen kjemper alt de kan for å beholde livet, er det andre som velger å avslutte det for egen maskin. Er det den ultimate frihet? Å eie sitt eget liv i så stor grad at du selv bestemmer når det skal ta slutt? Det fungerer riktignok kun hvis du bestemmer at det skal ta slutt. Det er ikke alltid du kan bestemme deg for å leve.

De taler sammen / og hvisker selsomt / som barn de møtes / og ler og neier.

Faren min lurte døden igjen og igjen. Det er ikke meningen man skal leve i åtte år med den typen spredning og den typen kreft. Heldigvis gir ikke legene dødsprognoser lenger. Da hadde de neppe gitt Pappa så lang tid. Da hadde de antagelig tatt motet fra ham.

Her var jeg kanskje / i tidens morgen / som hvit spirea / engang å finne.

Pappa vokste opp ved havet, langt der oppe i nord. Han kjente havet, skogen, fjellene, landskapet. Han var et naturmenneske. Han lot oss barna vokse opp tett på naturen. Han bygde en hytte hvor vi fortsatt kan være midt i naturen. Noe jeg vet å verdsette nå. Kanskje mer nå som voksen.

Et barndomsminne:

– Pappa, sier jeg.– Hvorfor har dere egentlig fått oss? Alt vi gjør er, å mase om penger og godteri.

– Tja, sier Pappa, det er jo artig å se at dere vokser til.

Vi vokser til. Vi blir voksne. Vi slutter å mase om penger og godteri. Foreldrene våre vil fortsatt gi oss penger og godteri. Vi besøker Pappa på sykehuset. Derfor, sier Pappa, får vi barn. Også derfor.

Jeg kjenner duften / igjen fra fordum, / jeg skjelver midt i / et gammelt minne.

Memento mori. Husk du skal dø. Det er tungt å leve sammen med noen man er glad i, og som man vet skal dø. Det virket ofte som det var Pappa selv som taklet det best. Vi andre var mer frustrerte. Ikke krangle, ba Pappa. Som ofte var sint da han var yngre. Sintere, skumlere. På et eller annet vis kom døden hans til slutt som en slags lettelse. Vi visste jo at den måtte komme.

Jeg har erkjent at ritualer er viktig, og jeg er veldig glad for at Pappa sa – i god tid før han døde – at diktet "Skjærgårdsø" av Knut Hamsun ønsket han at jeg skulle lese i begravelsen hans. Jeg lærte meg diktet utenat.

Mitt øye lukkes, / en fjern erindring / har lagt mitt hode / ned til min skulder.

Hvis jeg hadde funnet ut at dette var ønsket hans etter begravelsen, ville jeg kjent det som om noe uopprettelig hadde skjedd. Pappa ønsket diktet "Skjærgårdsø" lest i begravelsen sin. Det visste vi. Pappa hadde sagt det. Vi rakk å si det vi hadde på hjertet. Vi ventet på døden i åtte år.

3 – Mysterier

Det betyr ikke at vi er ferdige med Pappa. Det hender fortsatt at jeg vil ringe Pappa for å spørre ham om noe. Det er vanskelig å venne seg til at han, som var klippen i livet, som alltid var der og besvarte mine spørsmål, er borte. Jeg tenker på Pappa når jeg går på ski eller jogger. Pappas favorittaktiviteter, så vidt jeg vet. Kan du se meg nå, Pappa, jeg jogger i Berlin, jeg jogger i Roma. Du jogget langs veiene i Nord-Norge. Nå jogger jeg her i Oslo.
Vi går på ski, den fine mannen og jeg. Han som Pappa ikke rakk å møte, og som ikke fikk hilse på min Pappa. Jeg gråter så lett. Denne tanken i skiløypa og tårene triller. Hvorfor Pappa likte Mysterier, fikk jeg ikke spurt om. Ikke det jeg husker. Jeg kunne spurt, jeg gjorde det ikke. Hva sier det om et menneske at Mysterier er favorittboka? Jeg leser Mysterier på nytt. Kanskje er de fleste menneskeliv et mysterium? I den forstand at vi ikke klarer å forstå alt om et menneske. Og hva er døden? Et mysterium? Eller det mest konkrete av alt?

Så tetner natten / inn over øen, / kun havet buldrer – / Nirvanas bulder.


Skjærgårdsø

Nu glider båten
mot skjærgårdsøen,
en ø i havet
med grønne strande.

Her lever blomster
for ingens øyne,
de står så fremmed
og ser meg lande.

Mit hjerte blir som
en fabelhave
med samme blomster
som øen eier.

De taler sammen
og hvisker selsomt
som barn de møtes
og ler og neier.

Her var jeg kanskje
i tidens morgen
som hvit spirea
engang å finne.

Jeg kjenner duften
igjen fra fordum,
jeg skjelver midt i
et gammelt minne.

Mitt øye lukkes,
en fjern erindring
har lagt mitt hode
ned til min skulder.

Så tetner natten
inn over øen,
kun havet buldrer –
nirvanas bulder.


Knut Hamsun


Publisert på Hamsun 2009, som en del av Forfattermøter, mai 2009.

Og så: Stillhet

I en viss alder var hytteliv noe av det mest meningsløse jeg kunne tenke meg. At mamma og pappa som allerede bodde på et lite sted, der det ikke skjedde noe, skulle kjøre til et enda mindre sted, der det skjedde enda mindre; sto for meg som en gåte, man måtte være middelaldrende for å forstå. Selv skulle jeg ønske de hadde hytte i byen, det var dit jeg lengtet.

Etter å ha bodd i byen år etter år, for ikke å si tiår etter tiår, har jeg gått til det skritt å skaffe meg rekkehus, unger og bil, men også: hytte. Hytte på et øde sted i Värmland, der det skjer fint lite. Selv naturen er ikke storslagen og vakker som hos mine foreldres hytte på Senja. (Og det enda, det var storslagent og vakkert også hjemme hos dem, rett ut av stuevinduet.) Men man kan ikke få alt. Både urbanitet med kunst og kultur og samtidig storslagen natur. På den andre side, etter noen år, eller tiår, venner man seg til også den østlandske naturen. Nordmarka, Østmarka: ikke storslagent, men pent nok.

Så når deadlinene hopet seg opp før sommeren, gledet jeg meg til å komme til hytta. Selv om jeg allerede hadde hatt to ukers ferie i Tokyo i mai. Eller kanskje nettopp derfor? Jeg lengtet etter det kjedelige hyttelivet. Der vi ikke har oppvaskmaskin, vaskemaskin, komfyr, fryser eller stort kjøleskap. Vi har altså ikke innlagt strøm. Og viktigst: vi har ikke internett. Vi har ikke breibånd. Vi har ikke alltid så god mobildekning, og bruker vi mobilen på nett likevel er det ikke sikkert vi får ladet den opp uten å måtte kjøre på tomgang. Ergo må mobilen brukes med måte. Spares til de nødvendige telefonsamtalene.

Det skjer ikke så mye. Hakkespetten hakker. Beveren svømmer i vannet. Humla suser. Jeg tok med hauger av bøker. Flere enn jeg klarte å lese. Men siden vi kjører blir fra dør til dør, trenger jeg ikke beregne vekten ned til detalj. Jeg ser ikke tv-serier om kvelden, leser i stedet en tjukk roman bare fordi jeg har lyst og ikke fordi jeg skal skrive om den, eller må lese av andre grunner. Jeg drikker en mellanøl som er overraskende god til å ha lav alkoholprosent og titter opp på himmelen. Jeg tusler ned til vannet som ligger blikkstille og ser solnedgangen. Himmelen blir rød. Jeg ser, jeg ser. Det er rolig og stille og selv om det ikke akkurat er Nord-Norge, har jeg likevel lært meg å sette pris på landskapet og vil gå så langt som å si at også dette er vakkert. Jeg tror jeg er på rett klode. I det minste på rett type sted. Og nå er det høstferie.

(Baksida av Klassekampen 3. oktober 2016)

Feministisk Forum

Her er jeg deltager i panel i regi av Feministisk forum, sammen med Tone Selboe, Martine Næss Johansen og Namra Saleem. Samtalen ble ledet av Joakim Tjøstheim.

Min facebookoppdatering i forbindelse med arrangementet:
Hva er en kvinne? Jeg er en kvinne. Jeg er ikke en kvinnelig forfatter. (For å sitere Toril Moi.) Jeg er en mann. (for å sitere meg selv). Uansett: skal jeg være med i panel på tirsdag for å snakke om disse greiene igjen. Både kulturmenn og kulturkjerringer er velkomne.

Samtale under Oppsal gatefest

Litterær samtale i Garasjen under Oppsal gatefest 3. september.

Fru Lindkvist?

Da jeg var lita husker jeg at vi satt ved middagsbordet og snakket om navn. Vi het Andreassen i familien og jeg mente å huske at mamma og pappa fortalte at da de giftet seg var Andreassen mer sjeldent enn Lindkvist, derfor ble de enige om å hete det. Da jeg ble eldre skjønte jeg at samtalen ikke akkurat kunne ha foregått slik. Foreldrene mine giftet seg i 1962. Loven som påbød kvinner å ta mannens etternavn ved ekteskapsinngåelse kom i 1923 også barna måtte få farens etternavn. Først i 1964 kom loven som gjorde det mulig for kvinner å heholde sitt eget etternavn hvis de søkte om det på forhånd. Derfor var det ikke noe valg for moren min å bli hetende Lindkvist. Hun måtte ta Andreassen navnet og hennes tre barn, alle født før 1979 fikk automatisk etternavnet Andreassen.

I 1979 kom en lovendring som gjorde at par som inngikk ekteskap skulle bli enige om hvilke navn de skulle ha. Jeg skjønte noen år senere at minnet mitt om at vi valgte å ta Andreassen-navnet, må ha vært en slags forskyving i minnet som man og særlig barn ofte har. Jeg synes Lindkvist-navnet var fint, det var en historie knyttet til det, dessuten hadde vi ingen søskenbarn på mor-siden så navnet innenfor vår familie kunne dø ut. Jeg var 18 år da jeg bestemte meg for å skifte navn til Lindkvist. I begynnelsen var det en del papirarbeid som gjorde det litt komplisert. Et vedtak om navneskiftet måtte inn i passet. Men siden jeg var såpass ung rakk jeg å få det fornyede sertifikatet med Lindkvist, og deretter studiebevis og eksamenspapirer. Å ta Mammas etternavn var selvsagt et ønske om et finere etternavn, men det var også et ønske om å ta vare på et navn innenfor vår familie. En honnør til min mor, et feministisk valg. Selv om Mammas navn kom fra hennes far.

Derfor merket jeg en irritasjon når folk som hadde kjent meg som Ellisiv Andreassen lurte på om Ellisiv Lindkvist var et resultat av ekteskapsinngåelse. Hva trodde de om meg? Jeg var vel ikke så konservativ, ja, reaksjonær at jeg ville tatt mannens etternavn! Hvem gjør egentlig det i våre dager? Ganske mange viser det seg.

Jeg har skiftet etternavn en gang. Så da jeg skrev under det juridiske papiret på ekteskapsinngåelse ville jeg ikke skifte igjen. Derimot insisterte jeg på at dattera mi skulle hete Lindkvist til etternavn. Mannen syns det var greit: Det finnes nok Heyerdahler i verden.

(Baksida av Klassekampen 26. mai 2016)

Hun er bare ikke interessert

Alle kvinner har opplevd å bli trakassert. Noen mer enn andre. Noen oftere enn andre. Noen grovere enn andre. Men ingen slipper unna. Kvinners seksualitet har lenge vært et offentlig anliggende (bare tenk på prostituerte!), mens menns seksualitet har vært privat (igjen: tenk på prostituerte).

Også kvinner som blikkfang, kvinner som kropp er noe som regnes som fritt vilt. Menn som ikke er interessert i klær, eller møter opp usminket med den største selvfølgelighet, tar ikke fem øre for å kommentere kvinners utseende, kvinners klær, kvinners sminke. Etterhvert et også menn begynt å pleie seg selv og sitt eget utseende i så stor grad at mange mener det er et problem og ikke et skritt i riktig retning. En kvinne som ser ”naturlig” ut bruker som regel mye tid og penger på å se nettopp sånn ut. En mann som sminker seg er noe helt annet, nærmest faretruende, en klovn og neppe helt heterofil.

Hvorfor opplever så mange kvinner å bli seksuelt trakassert? Overgangen fra en hyggelig kompliment, en flørtende kommentar til en ubehagelig kommentar er kort. Det har også noe å si hvem som sier det. Og hvem mottakeren er. Kvinner er individer (surprise!) og reagerer ulikt på samme kommentar. Menn og gutter helt ned i tidlig tenåringsalder hevder ofte at de ikke vet hva kvinner vil. Det er så vanskelig å lese signalene. Dette henger sammen med hvor lite interessert man(nen) er i å forstå kvinnen, se det fra hennes perspektiv. Ja, i det hele tatt være interessert i kvinner som mennesker. (Som hva kvinner leser og skriver).

Ok, så legger dette opp til en generaliserende, heteronormativ tankegang der alt foregår i et binært kjønnssystem. På den andre side virker det som det er slik folk flest tenker, med mindre man er opptatt av kjønnsforskning og Judith Butler. Seksuell trakassering fortsetter, alle kvinner utsettes for det. Menns forklaringer er ofte at det er vanskelig å forstå hva kvinner mener. ”Din munn sier nei, men dine øyne sier ja.”

Men ganske snart, vil det komme en amerikansk film, som skal forklare det som tydeligvis tar litt tid for enkelte å forstå: Hvis noen sier nei, snur seg vekk, flakker med blikket eller endatil flytter hånda di vekk fra kroppen sin, så betyr det: Hun er faktisk ikke interessert.

Sorry. She is just not that into you. Og det må du tåle.

(Baksida av Klassekampen 25. april 2016)

Vi som elsker Forfatterforeningen

 Svaret er litterær kvalitet. Hva var spørsmålet?

Den store stipendutdelingen har nettopp vært.

Noen har fått. Noen har ikke fått.

Same procedure as last year.

Same procedure as every year.

Nåja, med visse variasjoner.

- Det finnes mange som hater Forfatterforeningen der ute, ble det sagt fra talerstolen under et årsmøte i DnF for noen år siden. Grunnen er at de er blitt avvist som medlemmer etter to bøker. Selv om de fleste av disse blir tatt opp etter en tredje bok kunne dette første-hatet forhindre senere interesse for - og engasjement i foreningens verv og arbeid, sa taleren. Den gang diskuterte vi medlemskriteriene.

Som en deltaker i ulike debatter først og fremst på sosiale medier merker jeg at dette hatet finnes. Det ulmer og syder. Blant dem som er blitt avvist som medlemmer, og blant en del som ikke får stipend. I fjor ble en profilert forfatter så sur over å ikke få stipend at hun meldte seg ut av foreningen. Barnslig, ja visst. Kanskje også usolidarisk. Da var det mer hold i kritikken Monica Aasprong kom med for noen år siden. ”Monica Aasprong liker ikke genikulten som ligger til grunn for Det litterære råds gjentatte stipender til visse forfattere.”

Det litterære råd satser på å bygge forfatterskap. Med andre ord: har du først fått (arbeids) stipend har du større sjanse for å få det igjen enn om du aldri har fått. De velger seg ut noen forfatterskap, mens andre knapt får noe. Det var dette Aasprong påpekte. Det kan neppe ha vært en lett posisjon å sette seg selv i. Aasprong fikk støtte av andre kolleger. Mens etablerte forfattere som hadde nytt godt av satsingen på enkelte forfatterskap som Dag Solstad og Per Pettersson forsvarte ordningen. (Logikken er: jeg har fått stipend, jeg har klart å skrive gode bøker fordi jeg har fått stipend, ergo er ordningen god (for meg)).

Da Aasprong gikk ut offentlig med kritikken tenkte jeg i mitt stille sinn at det var en dirty jobb, men at det var på tide noen pirket borti det som nesten har vært tabu å snakke om. Heldigvis har Aasprong et litterært kvalitativt godt forfatterskap, fullt av eksperimentvilje og mot. Jeg vil tro det er få som tenker at hun ikke får stipend fordi hun kvalitativt ikke er god nok.

Å kritisere ordningen hvis du er en av dem som får stipend vil jo være som å skyte seg selv i foten. Å kritisere ordningen fordi du ikke får stipend er å sutre.

Det litterære råd består av ni medlemmer som er valgt av årsmøtet/generalforsamlingen, det vil si oss, DnFs medlemmer. De er nennsomt plukket ut av en valgkomité og fordeles på bokmål og nynorsk men også kjønn, geografi, sjanger og litteratursyn spiller inn. De som spørres av valgkomiteen blir også spurt fordi de selv har et forfatterskap med det man kaller litterær kvalitet. Så langt alt greit. Problemet er  at årets stipendutdeling stiller rådet seg så lagelig til for hugg at man lurer på om de har sovet i timen.

Som Dagsavisen skrev 1. april har to av de tre 5-årige arbeidssstipendene, de aller største stipendene, gått til to av rådets tidligere medlemmer. (Med unntak av to tiårige arbeidsstipend til etablerte kunstnere, som erstatter den tidligere garantiinntekten). Nei, ikke bare tidligere medlemmer, avtroppende medlemmer. Inntil i fjor var Markus Midré leder av rådet og Mirjam Kristensen medlem av rådet. Kritikken besvares av rådets leder som sier: ”Utelukkende på grunn av høy litterær kvalitet” La oss ikke gå inn på kvaliteten i forfatterskapene deres. Den er sikkert utmerket nok.

Det underlige er om de er de eneste av søkerne med denne utmerkede kvaliteten?

Jeg vil tro – ut fra egen erfaring med å sitte i tekstutvalg, styrer og annet at for hver søker som får støtte eller stipend finnes det minst ti andre som like gjerne kunne fått, eller i det minste to andre. Det var tross alt 217 søkere på Statens arbeidsstipend og 18 som fikk ett- eller flerårig. Det var 224 søkere på Vederlagsfondets arbeidsstipend og også her 18 som fikk.

Siden rådet likevel insisterer på å gi de to mest høythengende stipendene til folk de selv nettopp har sittet i rådet sammen med, er det vanskelig å ikke tenke at nettopp det spiller noen rolle.

Å kritisere det litterære råd er ikke lett. Det gir en ekkel smak i munnen, særlig fordi man egentlig ønsker å forsvare dem. Under årsmøtet til DnF i helga var det bare Kristine Tofte som torde å ta ordet og kritisere dette. Hun holdt et godt forberedt innlegg og svaret fra rådets leder var noe sånt som at vi er ni forfattere (implisitt: ni forfattere kan ikke ta feil).

Noen av oss elsker Forfatterforeningen – kanskje fordi vi har sittet i styre og utvalg og vet hvilken jobb som kreves, kanskje fordi vi kom inn ved første gangs søknad, kanskje fordi vi til og med tilhører de få utvalgte som er blitt begunstiget med et stipend i ny og ne, eller bare fordi vi ser fordelen med en forening som arbeider for våre rettigheter. Vi som elsker Forfatterforeningen forsvarer både den og rådet når vi møter de sure folkene der ute. Enten det er i en facebooktråd eller i et middagsselskap. Vi legger ned flid og omsorg i å forklare hvorfor vi trenger en forening, hvorfor vi trenger stipender, innkjøpsordning, boklov osv. Vi forklarer og forsvarer så godt vi kan. Vi bruker den informasjonen vi har til å fjerne misforståelser og myter.

Det litterære råd er under press. Det er kommet forslag fra politisk hold om å gjøre om på dette og la byråkrater bestemme hvem som skal fordele stipendene. Da gjelder det at de som sitter i rådet har kløkt og holder sin sti ren. Og i tillegg å stiller seg spørsmålet djevelens advokat ville stilt. Hvordan ser dette ut for min verste kritiker? Svaret ville vært at dette ser djevelsk dårlig ut. Det tar seg ikke godt ut i dagslys og det burde det litterære råd skjønne selv om de ser på litterær kvalitet. De burde tenke er dette pragmatisk, politisk og strategisk lurt?

Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig selv om svaret alltid er litterær kvalitet.

De fleste kunstnere vil ønske at det er kunstnerne selv som skal dele ut midler.

Vi vil forsvare det litterære råd med nebb og klør, til vi dør.

Vi er fotsoldater i litteraturens tjeneste ute i felten,

de fleste av oss er uten verv, men vi gjør en jobb.

Vi forsvarer dere.

Kjære litterære råd: Ikke gjør jobben vår så forbasket vanskelig da.

Teksten førte til en oppfølgingssak i Klassekampen 12. april 2016, jfr bildet - saken ligger på nett her. 

Denne teksten ble først publisert på Forlagsliv, på Bonusord-bloggen min hos CappelenDamm 

9. april 2016 for å følge opp saken etter årsmøtet i Forfatterforeningen 2. og 3. april.

Blogginnlegg på Forlagsliv

Jeg er begynt å blogge igjen.
Eller jeg skriver ting som blir publisert på en blogg.

På Forlagsliv, der jeg har bloggen Bonusord.

Jeg har skrevet Det første kjønn, som også ligger på denne bloggen.

Og  Hun er bare ikke interessert (publisert 25. mars 2016)

Men det som har blitt mest lest, delt og kommentert er innlegget jeg skrev i forbindelse med kvinnedagen, 8. mars:

I anledning kvinnedagen: Meg. Meg. Meg.

En kvinne blir aldri liten nok, spe nok, stille nok, tynn nok, diskret nok.

Jeg er en kvinnelig kunstner. Jeg tar liten plass. Jeg snakker med små ord. Jeg søker om små stipender. Jeg skriver korte bøker. les mer   (publisert 8. mars 2016)