Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.
Nå er Selvopptatt kommet i pocket.

tirsdag, oktober 04, 2016

Og så: Stillhet

I en viss alder var hytteliv noe av det mest meningsløse jeg kunne tenke meg. At mamma og pappa som allerede bodde på et lite sted, der det ikke skjedde noe, skulle kjøre til et enda mindre sted, der det skjedde enda mindre; sto for meg som en gåte, man måtte være middelaldrende for å forstå. Selv skulle jeg ønske de hadde hytte i byen, det var dit jeg lengtet.

Etter å ha bodd i byen år etter år, for ikke å si tiår etter tiår, har jeg gått til det skritt å skaffe meg rekkehus, unger og bil, men også: hytte. Hytte på et øde sted i Värmland, der det skjer fint lite. Selv naturen er ikke storslagen og vakker som hos mine foreldres hytte på Senja. (Og det enda, det var storslagent og vakkert også hjemme hos dem, rett ut av stuevinduet.) Men man kan ikke få alt. Både urbanitet med kunst og kultur og samtidig storslagen natur. På den andre side, etter noen år, eller tiår, venner man seg til også den østlandske naturen. Nordmarka, Østmarka: ikke storslagent, men pent nok.

Så når deadlinene hopet seg opp før sommeren, gledet jeg meg til å komme til hytta. Selv om jeg allerede hadde hatt to ukers ferie i Tokyo i mai. Eller kanskje nettopp derfor? Jeg lengtet etter det kjedelige hyttelivet. Der vi ikke har oppvaskmaskin, vaskemaskin, komfyr, fryser eller stort kjøleskap. Vi har altså ikke innlagt strøm. Og viktigst: vi har ikke internett. Vi har ikke breibånd. Vi har ikke alltid så god mobildekning, og bruker vi mobilen på nett likevel er det ikke sikkert vi får ladet den opp uten å måtte kjøre på tomgang. Ergo må mobilen brukes med måte. Spares til de nødvendige telefonsamtalene.


Det skjer ikke så mye. Hakkespetten hakker. Beveren svømmer i vannet. Humla suser. Jeg tok med hauger av bøker. Flere enn jeg klarte å lese. Men siden vi kjører blir fra dør til dør, trenger jeg ikke beregne vekten ned til detalj. Jeg ser ikke tv-serier om kvelden, leser i stedet en tjukk roman bare fordi jeg har lyst og ikke fordi jeg skal skrive om den, eller må lese av andre grunner. Jeg drikker en mellanøl som er overraskende god til å ha lav alkoholprosent og titter opp på himmelen. Jeg tusler ned til vannet som ligger blikkstille og ser solnedgangen. Himmelen blir rød. Jeg ser, jeg ser. Det er rolig og stille og selv om det ikke akkurat er Nord-Norge, har jeg likevel lært meg å sette pris på landskapet og vil gå så langt som å si at også dette er vakkert. Jeg tror jeg er på rett klode. I det minste på rett type sted. Og nå er det høstferie.

(Baksida av Klassekampen 3. oktober 2016)

Ingen kommentarer: