Anmeldelse av Selvopptatt i Nordlys

"Hun er åpen, direkte og ærlig, både om skriveprosessen og omgangen med menn. Det gjør romanen interessant, fordi vi overbevises om at det hun skriver vil gjelde mange unge skribenter.
Slik lykkes hun med en roman om unge forfattere i skriveprosessen, og hun er en direkte og ærlig ung feminist."

Hele anmeldelsen:

Ærlig om skriving og menn

Denne tredje romanen til Ellisiv Lindkvist er en metaroman som handler om selve skriveprosessen og den har dagbokform.  Jeg-personen er en ung kvinne som forteller om sitt forhold til to menn.Vi møter Martina i Stockholm, på vei til et sted for forfattere i Visby på Gotland. Der skal hun være en måned for å skrive en roman. Hun skal også møte Mark, en lyriker fra Litauen som hun møtte i Finland 4 år tidligere. Dessuten blir hun venn med Wiktor, en polsk forfatter.Alle tre er kommet til Gotland for å skrive. De tilbringer mye tid sammen; går turer og drar på tur med bil, svømmer i bassenget, lager middag til hverandre  og er stort sett sammen – når de ikke skriver.Martina har fått gitt ut ei novellesamling og skal nå skrive en roman. Den vanskelige andreboka, som skal skaffe henne anseelse som forfatter – slik at hun kan bli medlem av Den Norske Forfatterforening. Derfor starter hun ambisiøst og vil skrive om døden.

Moderne feminist

Men hun ender opp med å skrive om det hun er mest opptatt av: sin egen rolle og forholdet mellom kjønn, vennskap og sex.  Slik skriver hun om det hun opplever, hvert kapittel en ny dag i måneden på Gotland.Martina er en moderne feminist, hun opererer med liste over alle de dårlige elskerne hun har hatt, reflekterer over egne valg og vurderer eget sexbehov i forhold til de nye vennene.Romanen forteller om  en måned i et forfattersenter på Gotland, der tre unge forfattere gjør mange hyggelige ting sammen. Men Mark og Wiktor får vi bare indirekte kjennskap til, slik Martina opplever dem. Hun er mest opptatt av dem som menn: utseende, kjønn og sex. Slik at kjønnsrollene til en viss grad blir snudd.Ellisiv Lindkvist fremstiller Martina og forholdet mellom de tre med humor og ironi.  «Jeg bruker dagen til å forkaste døden. Døden dør. Om kvelden lager jeg middag til Wiktor og Mark. Guttene mine.»Tittelen Selvopptatt er dekkende. Hovedpersonen er mest opptatt av egen skriveprosess og eget sexliv. Selve dagbokformen er selvopptatt. Tittelen åpner også for den unge forfatterens tvil på egne evner og usikkerhet om hvordan hun skal oppnå suksess. «Jeg er flink til å skrive, jeg tviler ikke på det. Jeg kan skrive. Men har jeg noe å skrive om?»Lindkvist skriver korte setninger og har en insisterende stil – preget av gjentagelser.  «Vi ønsker oss noe mer. Vi vil skrive. Vi er forfattere.» Hun er åpen, direkte og ærlig, både om skriveprosessen og  omgangen med menn. Det gjør romanen interessant, fordi vi overbevises om at det hun skriver vil gjelde mange unge skribenter.Slik lykkes hun med en roman om unge forfattere i skriveprosessen, og hun er en direkte og ærlig ung feminist. Margoth Hovda-Lien

Anmeldelsen stod på trykk i Nordlys 22. desember

(Ligger på nett bak betalingsmur her)

Anmeldelse av Jeg er ikke slik (2013) på Teaternett

AMPRE kvinnesinn

Av Stein Willumsen Kippersund


Ellisiv Lindkvist: Jeg er ikke slik. Tre scenetekster.

Cappelen Damm 2013. ISBN 978-82-02-41615-7. 181 sider.



Det er vel ikkje kvar dag du set deg i godstolen for å lese samtidsdramatikk. Tanken på å sovne i godstolen med raudvin på tunga og sikkel i munnviken medan peiskubbane sakte brenn ned og haustmørket flyt inn i stova er kanskje ikkje det mest glamorøse vi skryt på oss, etter ein treg oktober-arbeidsdag. Om ikkje litteratur meint for scenen skal gjere pina endå lenger og døsen djupare.

Men Ellisiv Lindkvist si bok Jeg er ikke slik. Tre scenetekster er ikkje av det slaget som utkonkurrerer gamle velprøvde innsovningsråd frå tippoldefar eller salig Ibsen sine dagar.

Foto: Jarle Vines (Creative Commons Attribution Sharealike 3.0, WikiCommons)  ©

Ellisiv Martha Andreassen Lindkvist: (født 1973 i Dyrøy, Troms) er ein norsk diktar og dramatikar. Lindkvist fekk Nordnorsk Forfatterlags fondsstipend i 2003. Ho har også jobba som skribent i Klassekampen og som kulturredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. Lindkvist er utdanna ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Telemark. Andre verk: Begjær 1000 (1999), Kill your darlings (2001), Karaokeprosessen (2005) og Bitch Song Club (2008) .

Oppkvikkande og humoristisk
Særleg den andre av dei tre tekstane, “tittelsporet” Jeg er ikke slik er så avgjort av det oppkvikkande og humoristiske slaget, ja så men i retning lettliva. Tekstane i boka har vore prøvd på scenen, og tåler svært godt å kome mellom to permar. Truleg vil dei også tåle godt å få liv på scenen igjen, for eit større publikum. Kanskje også ein smart filmskapar får til noko med dei.

I eit interessant føreord, til å bli klok av, peikar Lindkvist mellom anna på dramatikaren sitt moderne dilemma: 

(...) Jeg er dramatiker. Jeg var dramatiker før jeg ble forfatter. Etter at forestillingen er tatt av er den borte. Den eksisterer ikke, finnes ikke. Boka finnes også etter de to-tre første månedene. Selv om bøker presenteres som nyheter, noe som kommer for så å ta slutt og bli borte. Noe som er i salg i bokhandelen ofte bare ett år. Likevel: Den fysiske boka finnes. Den finnes i bokhyller hjemme hos folk og den finnes på biblioteket etter at den ikke lenger er i salg i bokhandelen. Teaterforestillingen er borte for alltid. Det som eventuelt finnes er dokumentasjon. En dvd av forestillingen, som ikke får fram det som skjedde i salen. Det som egentlig skjedde. For teater er først og fremst møtet mellom scene og sal (...) (Lindkvist 2013:7)



Nådelaust tragikomisk


Det er tre skodespel av ulik lengde, men innanfor einaktarformatet, som har fått plass i denne boka. Det første, Play.mobil, går rett inn i tids- og livsklemma til travle unge småbarnforeldre, nådelaust tragikomisk og altfor lett å kjenne att. I den andre, Jeg er ikke slik, går det føre seg ein heftig samtale mellom tre unge kvinner, mellom tretti og førti ein stad. Dei er både ambisiøse og full av svolt på livet, samstundes som dei slit med keisemd, depresjonar, frustrasjonar og aggresjonar, sexliv og mangel på sexliv. Dei skrur kvarandre både opp og ned, vrengjer kvarandre inn og ut. Denne teksten verkar som hovudteksten i samlinga, og det må vere lov med ei lita smaksprøve:

(...) Hva var det du sa? (kort pause) HVA VAR DET DU SA? SA DU AT JEG SKULLE TA MEG SAMMEN? (kort pause) Vil du at jeg skal ta all medisinen jeg har? Alle de såkalte fucking lykkepillene på en gang? Er det det du vil? Jeg gjør det. Jeg fucking gjør det. Men jeg dør ikke, for jeg ringer selv til 113 og sier fra at jeg har tatt dem. Så henter de meg og jeg ligger på sykehuset. De får pillene ut og opp og jeg dør ikke. JEG DØR IKKE. Jeg er her. jeg er ikke død. Jeg lever. Jeg er kåt. Jeg har tenkt å ha sex med kjæresten min. Selv om han har gjort det slutt vil jeg ha sex med ham. MEN HAN VIL IKKE HA SEX MED MEG (...) (Lindkvist 2013:103)



Kan orgasme være terningkast én?


Og ein dram til frå Ellisivs eikefat:
(...) Jeg teller hvor mange land jeg har vært i og sortert landene etter hvor god mat de har i hvert land. Italia er på toppen, men jeg har ikke vært i Thailand ennå. Jeg teller hvor mange bøker jeg har lest og lager etterpå kategorier for kjønn, land og tid. Hvor mange jeg har ligget med. Dem deler jeg inn etter klassetilhørighet, geografi og yrke/utdannelse. Hvor mange teaterstykker jeg har sett og sortert dem etter teatralitet, metafiksjonalitet og tekstens kvalitet. Hvor mange filmer jeg har sett og deler dem inn i kategoriene; idiotisk, urealistisk og fatal. Jeg teller hvor mange kroner jeg bruker. Jeg finner ut hva som går til mat, hva som går til klær og hva som går til prevensjonsmidler. Jeg teller hvor mange venner jeg har, hvem som ringer, hvem som sender e-post og hvem som sender sms, deretter sorterer jeg vennene mine etter hva jeg kan gjøre med dem, noen kan jeg snakke med, andre er ganske ubrukelige. Når jeg ikke får sove om kvelden teller jeg hvem jeg kan tenke meg. Og hvem jeg kan tro. Jeg teller skrittene fra blokka til butikken. Jeg tar tiden når jeg løper til bussen. Jeg går baklengs hjem igjen. Jeg tar tiden på min orgasme og hans orgasme. Jeg teller antall orgasmer vi får og kategoriserer dem etter terningkast. kan en orgasme være terningkast én? (...) (Lindkvist 2013:108)

Den siste teksten i samlinga heiter Heltinnesinne, er ein dialog mellom to kvinner i ein hage, dei diskuterer urter og kunst, og fylgjer med på flytrafikken over hovuda sine, for å seie det slik. Denne teksten fungerer etter mi meining som eit ekko eller ein epilog etter dei to andre. 



Kitlar på nervane


Samlinga er lettlest, direkte, intens, svært tilgjengeleg og lite sjølvhøgtideleg, og tidvis ikkje så reint lite humoristisk. Og det gneistrar under, frå ei uro som kitlar inn på nervane i liva våre, det murrar til sjølvransaking, ettertanke og ein god dose vemod. Denne teksten har moderne kvinner og menn både tid og lyst til å lese – like mykje som å sjå seg sjølv – i spegelen. Kan hende det berre er meg: Men det stikk i meg, at eg fekk litt av same kjensla etter denne runddansen med Ellisiv Lindkvist sine tekstar, som då eg leste Vacláv Havel sin Vanek-trilogi første gongen.



Stein Willumsen Kippersund

Bokanbefaling i Kamille

Selvopptatt blir anbefalt på det varmeste i Kamille

KAMILLE
02.11.2015 Side 17
 Forfatter: Katinka Sletten
Lite visste jeg om at jeg egentlig hadde ventet på en selvutleverende, humoristisk og skarp bok om det å være forfatter og kvinne, men da jeg satt med permene mellom hendene, følte jeg bare at dette var helt riktig. Ellisiv Lindkvist skriver med en penn som er brutalt ærlig, og tar oss med inn i en verden preget av seksualitet, angst, alkohol, menn og drømmer om litterære prestasjoner. I romanen følger vi en forfatter som drar til Visby på Gotland for å skrive den vanskelige andreromanen. Det eneste problemet er at skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litauisk poet kalt Mark, og en polsk krimforfatter ved navn Wiktor. Gjennom sitt dårlige forhold til menn, og det romantiske forholdet til kunsten og litteraturen, klarer Lindkvist å si noe som handler om mer enn henne selv. Hun retter fokus mot noe som angår oss alle - nemlig kvinners rolle i den hverdagen vi lever i. Ved å sammenligne seg med mennene hun møter underveis, får vi et rått møte med en kvinne som til stadighet er redd for å bli redusert til noe så enkelt som en klisjé. Likevel er det nettopp det vi får servert i denne boka; klisjeer, sett i et litt annet lys enn vanlig. Sett gjennom hverdagens øyne. Dette er en bok som anbefales på det varmeste!

Tre favoritter i Universitas 2007

Foto: Herborg Pedersen/ Damm

Tre favoritter

Ellisiv Lindkvist. Aktuell med boka Alt jeg skriver er sant.

ons 12. sep 2007

Bok: Sara Stridsberg, Drömfakulteten

Jeg elsker lykkelige historier. Som når en forfatter møter motstand fra redaktøren: Dette vil ingen lese. Dette er ingen roman. Og ingen er interessert i en død ekstremfeminist. Så blir boka utgitt, Stridsberg får Nordisk Råds Litteraturpris og alle vil lese den. Selve romanen er kanskje ingen lykkelig historie. Men jeg elsker også den.

Bok: Inger Christensen, Alfabet

Christensen tenker stort. Christensen skriver en hel skapelsesberetning. Hun lager en kosmologi. Derfor er Alfabet nærmest en bibel av i dag. Og husk: Det er bare tull at dikt er vanskelige.

Bok: Marie Redonnet, Arvingene

Redonnet blir sammenlignet med Kafka, men er langt mindre kjent. Arvingene er tre av hennes kortromaner oversatt til norsk og satt sammen i en bok i Vita-serien. Og språket, mmm, språket.

(saken ligger her)

Alle elsker menn

Harald Eia er ute igjen og når Harald Eia taler, lytter alle. Han får spalteplass og han blir hørt. Eia innrømmer at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Det han sier, har mange av oss riktignok sagt før, men uten penis eller kjendisstatus får ikke utsagnet samme tyngde. Eia innrømmer han at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Som kvinne kan man si at menn foretrekker menn og menn kan nekte og si nehei, det gjør vi ikke. Jeg har flere ganger sagt at en kvinnelig Knausgård aldri ville bli gitt ut. Eia innrømmer at han ikke ville gidde å lese en kvinnelig forfatters seks bind om seg selv. Etterpå vil han ha ros for å innrømme at han er en kjønnsrasist. Men ikke fra meg, fra andre menn. Men jeg skal gi ham ros jeg, for akkurat det.

Det han derimot ikke sier er jo at kvinner også elsker menn. Som regel på både den ene og den andre måten. For det er jo ikke sånn at kvinner generelt foretrekker Linn Skåber framfor Knut Nærum. Dessverre. For fortsatt henger Knut Nærum og Otto Jespersen høyt der oppe. Og å få ros fra menn er mye mer stas enn bare å få ros fra kvinner. Harald Eia innrømmer at dette gjelder ham. Men det gjelder selvsagt de fleste, uavhengig av kjønn.

Selv har jeg en lei uvane. Hver gang jeg blir spurt om å nevne forfattere som har gjort inntrykk: hvilken bok er den beste du har lest?, hvilken bok har betydd mest for deg? Så svarer jeg som regel med kvinnelige forfattere. Det er dumt. Jeg nevner gode forfattere, det er klart, men jeg stiller likevel meg selv i et dårlig lys. Jeg er en forfatter som nevner kvinnelige forfattere, altså en forfatter som er opptatt av kvinnegreier, en kvinne-forfatter. Mens det reelt viktige skjer på det andre bordet. Der de mannlige forfatterne sitter og nevner hverandre.

Mennene har tradisjonen, historien, makta og pengene. Så hvorfor stille seg så lagelig til for hugg? Hvorfor ikke bare nevne noen av de store mannlige navnene? Du trenger jo ikke bare nevne mannlige forfattere. Men hva med halvparten? Fifty-fifty? Er det ikke det som er likestilling liksom? Det er det som kalles likestilling. Hvis jeg nevnte femti prosent kvinner og femti prosent menn ville det bli likestilling om jeg var den eneste man refererte til. Men det er jeg jo ikke. Snarere tvert i mot.

Likestillingen finnes ikke ennå. Den er ikke oppnådd og når den ikke er oppnådd så finnes det ikke noe reelt å sammenligne med. Virkeligheten finnes – i alle fall for oss som befinner oss i den – og virkeligheten er overbefolket med menn. De er overalt og i hverandres lister. Også i kvinnenes lister. For kvinnene som bare nevner menn, sammenligner seg selv med menn, får litt av mannens status. Og det vil hun, i likhet med Eia, selvsagt ha.

(En noe forkortet versjon er på trykk i Klassekampen i dag fredag 6. november 2015)

Innlegget ble skrevet som svar på Eias innlegg på søndag, og i mellomtiden har det kommet flere innlegg som også svarer på Eias innlegg. Et av de beste og mest morsomme er skrevet av Øystein Runde og ligger her. 

Lanseringsfest

Ordkalotten - Tromsø Internasjonale Litteraturfestival

Forfatteren leser for første gang offentlig fra romanen ‪#‎Selvopptatt‬ under 

Ordkalotten Tromsø Internasjonale Litteraturfestival.

I Tromsø lørdag 3. oktober 2015 på Driv. 

Anmeldelse av Alt jeg skriver er sant i Universitas (2007)

Utleverende skamfull

Anmeldelse

ons 12. sep 2007

Av Thea Finstad

Anmeldelse

# Ellisiv Lindkvist

# Alt jeg skriver er sant

# N.W.DAMM & SØN AS

I Alt jeg skriver er sant tas leseren med på reisen gjennom en kvinnes liv, fra barndommen i bygda til voksenlivet i byen. Hovedpersonen sliter med dårlig samvittighet fordi hun bryter tabuene, men ønsker ikke å skamme seg. Hun er ikke «en av dem«. Hun er ikke en av damene fylt til randen av omsorg, som bare vil finne en mann og lage barn. Hun vil ha andre ting, og det er vanskelig å ha lyst på noe som du ønsker at du ikke hadde lyst på.

Historien som fortelles er langt fra kontroversiell – forfatterens budskap er ikke noe nytt innenfor feministisk litteratur. Likevel har boka en deilig egenart, og bæres frem av Ellisiv Lindkvists svært levende skrivestil. «Så fantastisk å kunne digge seg selv i stedet for å forakte seg selv. Jeg trenger henne. Men Beate har ikke tid til meg. I stedet finner jeg en mann som også forakter meg.»

Ellisiv Lindkvist er et velkjent navn innenfor samfunnets mer radikale kretser, spesielt blant lesere av litteratur med et feministisk budskap. Boka er om ikke annet et friskt pust for enhver kvinne – og nysgjerrig mann – som savner litt god, gammel feminist-spirit og ærlig sexprat. Det er fortsatt nok av kvinner som Lindkvist, men deres stemmer har dempet seg atskillelig siden 90-årenes fittstim-opprør, og Alt jeg skriver er sant er en fin påminnelse.