Oh, Kulturmannen blir anbefalt i Aftenposten som en av de viktigste bøkene for å forstå #metoo
Solnit og Lindkvist: Disse bøkene må du lese for å forstå #metoo
Uansett om du jubler eller ikke over #metoo: Dette er bøkene som setter bekjennelsene i en større sammenheng, skriver Kjetil Røed i Aftenposten.
Hele saken ligger her.
Røed skriver:
Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.
Under her siterer jeg Aftenpostens artikkel:
Rebecca Solnit
Alle spørsmåls mor
Pelikanen Forlag, 2017
Ellisiv Lindkvist
Oh, kulturmannen
Flamme, 2017
De siste månedene har den ene kvinnen etter den andre stått frem og avslørt råtten oppførsel fra enkelte menn. Det har vist seg at trakassering er blitt oversett – ja, til og med tolerert – av miljøene disse karene er en del av.
Og det har pågått lenge – i alle deler av samfunnet.
Verdien av å bli hørt
Likevel savner jeg overordnede refleksjoner i strømmen av avsløringer.
Rebecca Solnits Alle spørsmåls mor besvarer behovet for overblikk og ettertanke bedre enn noen annen bok jeg kjenner. Solnit er en av de fremste sakprosa-forfatterne i USA de siste 20 årene – og er særlig kjent for sin feministiske agenda, noe vi så tydelig i forrige bok Menn forklarer ting for meg (2016). Her forklarte hun hvordan såkalt mansplaining – at menn har rett til å være belærende ovenfor kvinner uansett situasjon – er forankret i en dypere ulikhet mellom kjønnene. Det handler om hvordan menn generelt tar seg til rette.
I hele Solnits forfatterskap er det retten til å fortelle sin egen historie som står sentralt. Akkurat dét blir tydeligere forklart i Alle spørsmåls mor enn noen av de foregående bøkene.
Fortellinger om solidaritet
Å snakke ut i et rom som gjør at du blir hørt – som #metoo åpner for – handler om å finne et fellesskap som hører, sier Solnit. Når mange blir hørt, kan skjebner deles og noe forandres. Det er en temperatur, det brenner, i denne boken: Solnit er forbanna. Samtidig har hun evne til å formulere bilder som samler trådene i argumentasjonen og gjør at tankene sitter.
Som her:«Ordene bringer oss sammen og tausheten skiller oss, berøver oss den hjelpen eller solidariteten eller det fellesskapet som samtalen kan lokke fram. Noen arter av trær brer seg ut med rotsystemer under jorda som forbinder de enkelte stammene og vever de enkelte trærne sammen til et mer stabilt hele, slik at de ikke så lett kan blåses over ende. Fortellinger og samtaler er som disse røttene.»
Manglende empati
Fortellinger er det som virkelig kan forandre samfunnet, og kollektive bekjennelser som #metoo-kampanjen kan vanskelig overvurderes, mener Solnit. For er det noen røtter som stikker dypt fra før, så er det dem som rotfester enkelte menns tro på at de har rett til å herse med kvinner. Hun forbinder disse røttene med den manglende empatien som ligger i all diskriminering – og plasserer både trakassering og mansplaining i en lang historie om undertrykkelse.
Noe som bringer meg til selve essensen av denne boken: Å fortelle historier handler om å leve seg inn i en annens synsvinkel. Men også at det å høre på dem kan være en øvelse i empati, i å se virkeligheten fra et annet sted enn sitt eget.
På denne måten kommer Solnit frem til en overbevisende forståelse av både sakprosa og skjønnlitteratur som er etisk fundert.
Kulturfeltets midlertidighet Flamme forlag
Når jeg leser Solnits refleksjoner og tenker på #metoo, slår det meg at noe midt imellom også trengs: Tekster som viser frem kuende erfaringer fra innsiden, men samtidig reflekterer over hvor sammensatt undertrykkelsen kan være.
Ellisiv Lindkvists prosadikt Oh, kulturmannen er interessant i så måte. I boken – som er en liten pamflett – blir vi kjent med en kvinne i litteraturmiljøet som ikke blir hørt av kulturmannen – som er mest opptatt av andre kulturmenn. Dét forhindrer ikke at hovedpersonen tiltrekkes av kulturmenn med makt.
«Jeg drømmer om å bli pisket/av deg,/tatt hardt av deg/– ja, jeg drømmer om det./Oh, Kulturmannen [ ...]du som sprer entusiasme og overskudd.// Nei, du gjør jo ikke det./Du sprer frykt og beven./Du tar motet fra oss./Og sier: såpass må du tåle.»
Klarhet og erfaring
Lindkvist – som er romanforfatter, dramatiker og feminist – viser oss hvordan ulikheten ikke alltid kan avdekkes mens den pågår, fordi vi formes av opplagrede vaner, som vi ikke uten videre kan kvitte oss med ved å lese andres bekjennelser eller skarpe analyser. Pamfletten er en humoristisk, sårbar og besk studie hvordan forfatteren dras mellom etablerte tankemønstre som opprettholder både mannsdominans og fascinasjon.
De fleste av oss vet jo – tenker jeg – at det ikke nødvendigvis hjelper å vite hva som er sant og riktig. Særlig når det er noe som frister eller fascinerer der og da, og som overstyrer innsikten du ellers er overbevist om.
I hjertene våre
Det er derfor det er så viktig å huske at den største forandringen må skje i kjernen av hvordan kvinner og menn forholder seg til hverandre, i hverdagen. Det er i hjertene våre, ikke bare i lovbøkene – i forbud, straffeutmålinger eller stortingsproposisjoner – likhet mellom kjønnene virkelig kan blomstre.
For å komme dit er Solnit og Lindkvists bøker et svært godt utgangspunkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar