Hunden. Hunden.

Det var vanskelig å få tatt et godt bilde av Emma. Hun stod sjelden lenge nok stille til det.

Hun kunne ikke leve evig. Vi visste jo det. Men siden hun har fulgt med mannen så lenge jeg har kjent ham er det rart at hun er borte. Jeg har jobbet hjemmefra siste halvår og er vel den som har hatt flest timer i samme hus som henne. Visst at hun så på meg når jeg gikk forbi. Snakket med henne, selv om hun, på slutten, var døv som en – ja hva er det egentlig som ikke hører? – døv som en gammel hund. Fordelen med den manglende hørselen var at vi slapp bjeffing hver gang det ringte på. Særlig nyttårsaften ble en lettelse etter at hørselen forsvant. Det siste som ble borte derimot var lekenheten og appetitten. Selv om beina sviktet innimellom lot hun ikke sjansen til å tasse opp og ned trappa cirka femti ganger om dagen gå fra seg. Det kunne jo hende det lå noe i matskåla denne gangen? Eller kanskje var det noen brødskorper under treåringens stol? Ikke godt å forutsi og best å sjekke en gang til. 

Det hendte også at det virket som om hun glemte at hun var blitt gammel. At hun forsøkte seg på sine gamle ungpikehopp (valpehopp) for så å liksom lande noe uelegant og oppdage at hun var blitt en altfor gammel dame. Altfor gammel kan man kanskje si når, veterinæren slo fast at slike hunder blir som regel ikke mer enn tretten år, mens Emma insisterte på å bli 15 og et halvt. Nå kan det jo hende at andre hundeeiere ville kastet inn håndkleet noe tidligere. For det var visse ting som ble mer plagsomme med alderen. Særlig det å finne at det var tiss i hele trappa og at det dessuten hadde rent ned også til kjelleretasjen.

Hunden var en skilsmissehund, det var ikke mitt valg at hun skulle bo hele tiden sin hos oss. Snarere tvert i mot. Det er ikke fritt for at det har gjort meg ganske irritert å måtte ha en hund i hus, som jeg ikke selv har vært med på å bestemme at vi skal ha her. Like fullt skal man vel være en hard sjel om ikke sju år i samme hus som henne gjør at man tross alt får en stor omsorg og ja, kjærlighet for denne gamle pelsen. Som til slutt måtte bjeffe sitt siste bjeff. Og nå er det ingen som ser på meg når jeg går forbi puta hennes i gangen.

Etterhvert som Emma ble eldre, ble det lettere å ta bilde av henne.

(Baksida av Klassekampen i dag 19. juni 2014)