En historie fra studietiden min:
jeg hadde akkurat fått meg kjæreste. Jeg var forelsket. Jeg ville være sammen
med ham hele tiden. Det ble helg og vi hadde ikke avtalt noe. Hvorfor hadde vi
ikke avtalt noe? Jeg ringte til studentaviskontoret hvor vi begge jobbet, han
var ikke der. Jeg gikk ut på byen, det var en liten by, det var oversiktlig og
jeg trodde jeg ville finne ham på et av de vanlige utestedene. Den gang ei.
Internett hadde vi knapt hørt om, ingen av oss hadde mobiltelefoner, han hadde
heller ikke fasttelefon og han bodde langt unna meg og langt unna sentrum. Jeg
kunne jo ikke vite om han var hjemme heller.
Når jeg forteller den historien
føler jeg meg gammel. Det høres ut som noe som skjedde for fryktelig lenge
siden. Historien er ikke unik – jeg har flere historier om møter som ikke ble
noe av fordi vi ikke fikk tak i hverandre. En venninne og jeg som stod og
ventet på hver vår kafé på Oslo S. Sånn var livet før mobiltelefonen. Vi gikk
glipp av møter.
Nå er alt så mye enklere. Det er
fantastisk å kunne sende meldinger, e-poster. Og finner du ikke den du skal
treffe, ringer du bare. Jeg forsøker å være åpen mot alt dette nye. Kjøpte meg
PC allerede høsten 1993. Mobiltelefon i 1996. Jeg har blogget. Jeg er på
underskog, facebook og twitter. Jeg avviser ikke at nye sosiale medier har noe
for seg. Jeg har Iphone. Og nå er jeg også på LinkedIn.
Like fullt er det ikke til å komme
fra at det er slitsomt å passe på alle disse tingene. Man får mye, men man må
også gi, og bruke mye tid. Jeg vil gjerne blogge, jeg vil gjerne lese om ulike
ting på underskogen eller facebook eller twitter, men jeg vil heller ikke bruke
for mye tid på det.
Det er ikke alt med Iphonen jeg
umiddelbart forstår eller får til. Det hender jeg syns det er slitsomt å svare
på sms. Det hender jeg ikke orker å ringe noen. Det er et ork å snakke i
telefonen. Hvordan man forholder seg til de ulike teknologiske dingsene er
svært ulikt. Mange kan ha på musikk og tv samtidig som de fører en samtale,
eller later som de gjør det.
Mens sånne som meg er håpløst
gammeldagse, og stolt av det. Jeg har ingen tro på multitasking, forskning
viser da også at det fører til stress. Jeg tror på fordypning. Jeg har det
stille rundt meg når jeg skriver. Og selv om jeg svinger innom twitter og sier
noe på 140 tegn, så er jobben min det langsomme språket. Det språket som skal
bli stående.
Ikke som dette som leses av deg i
dag og ligger i søpla i morgen.
(Baksida av Klassekampen, lørdag 29. september 2012)
(Baksida av Klassekampen, lørdag 29. september 2012)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar