Jeg er en mann. Alt jeg skriver er sant.

onsdag, mai 23, 2012

Hverdag. Småbarnsliv


Noen gråter. Jeg våkner. Noen skriker. Jeg står opp. Noen trenger meg. Jeg løfter henne opp. Hun er blid. Hun slutter å gråte. Hun er fornøyd nå. Hun blir løftet opp. Hun løfter meg opp. Opphever trøttheten jeg kjenner, nesten konstant, som om jeg har glemt hva det vil si å være uthvilt. Som om jeg aldri har vært det, aldri skal bli det. Jeg koker grøt, jeg lager kaffe, jeg småpludrer. Jeg bruker den stemmen voksne har når de snakker med babyer. Jeg tenker på hva vi skal ha til middag i dag, hva jeg må huske å handle. Jeg driver en bedrift. Det som begynte så uskyldig med tiltrekning er blitt denne bedriften. Men inntekter og utgifter. Spenning er blitt hverdag. Kjærlighet, trivialitet, de ligger tett inntil hverandre. Det store og det lille. De store ordene og de små. Vi kan snakke om alt. Vi må snakke om alt. Bleieskift. Tilbudspriser. Frysevarer. Har du tatt ut brød til i morgen? Hvis jeg leverer, kan du hente henne? Hvem skal handle? Små lykkeglimt inni trøttheten, hverdagene tar ikke slutt, en liten jente som begeistret roper og peker.

Pappa, min Pappa, var suveren. Han husket alltid innholdet i fryser og kjøleskap. Han avsluttet kvelden med å spørre hvilket syltetøy vi ønsket oss til frokost dagen etter. Vi kunne velge mellom selvplukket og hjemmelagd blåbær, tyttebær eller multer. Noen ganger hadde vi bringebær. Jordbær og rips var mer sjelden, de var favorittene mine. Mamma og Pappa styrte familiebedriften med stø hånd. De kjøpte fisk fra fiskeren og hele slakt som ble fordelt i små pakker og lagt i fryseren. Mamma bakte brød, fryste ned og Pappa husket alltid på å ta ut kvelden før. Mamma og Pappa gjorde disse hverdagstingene for barna sine, år etter år. De lengtet ikke etter noe annet. De vekket oss, lagde frokost, smurte matpakker, lærte oss å smøre matpakker selv. Uten å skifte jobb. Uten å flytte til et annet hus, et annet sted. Uten å skille seg. De ble i det samme huset, på det samme stedet, med den samme jobben, den samme ektefellen. De samme barna. Nå er de barna blitt voksne. Nå er det jeg som er Mamma og må huske på å handle inn melk, brød, kaffe, leverpostei, laks, linser, brokkoli. For brokkolien, linsene og laksen kan forvandles. De kan bli den gode og sunne middagen, den vi spiser sammen og samler krefter fra. En liten jente tar en bit av laksen og sier mmmmmm. Hun sier: Mamma. Det er meg hun peker på. 

(Baksida av Klassekampen tirsdag 22. mai 2012)

Legger den ut siden jeg legger ut alle baksidetekster her på bloggen. Denne gangen hadde jeg juksa litt på førehånd. Jeg skrev teksten spesielt for tidsskriftet Riss og deres nummer med tema trivialiteter som nettopp kom (01-2012).  Denne teksten er dermed mer gjennomarbeidet enn en vanlig Klassekampen-tekst ofte er. Kanskje er det grunnen til at jeg har fått usedvanlig mange fine tilbakemeldinger? Takk for det.

1 kommentar:

Aina sa...

Veldig fin tekst!