Selvopptatt - forfatterliv

Hva annet er det? Å leve ensomt og selvopptatt, besatt av sine egne ord, sine egne påfunn, sin egen fiksjon. Og hvis du ikke er besatt, blir besatt, eller i det minste lidenskapelig, i det minste ambisiøs, i det minste engasjert, arbeidsom, villig til å ofre noe for å komme i mål. Og hvem skal drive det, om ikke deg selv? Hvem skal orke å skrive den ferdig, om ikke deg selv? Hvem skal lukke ørene for at barnet ditt gråter og overlate det til faren, fordi denne romanen må jo bli ferdig, om ikke forfatteren selv. Og hvem virker da selvopptatt, for det er ikke egentlig en viktig jobb. Det er bare en selv som skribler litt, selv om det ikke er det, selv om kunst er viktig, selv om litteratur er viktig. Det står tross alt ikke om liv. Du redder ikke liv, du er ikke lege, ikke engang sykepleier, eller legesekretær. Du er hun som er utålmodig på legekontoret. Du er hun som vil hjem til romanen din. Du er hun som tjener dårlig. Du er hun som bestemmer arbeidsdagen din selv. Du er hun som ikke kan bli syk, men som likevel blir det. Du er hun som får mindre i fødselspenger, som har store fradrag og betaler lite i skatt. Du er en som håper på stipender. Som håper på oppdrag nok, men som likevel er redd for å ta på det for mye å gjøre. Du fører selvangivelsen din selv og oppdager at du gjorde feil i din egen disfavør et år. Du må selv huske på å notere ned alt og svare på alle henvendelser og planlegge framtiden og kanskje tenke på pensjonssparing. Eller ikke tenke på pensjonssparing, for så lenge det går rundt, går det rundt. Du er hun uten kolleger. Nei, det finns da mange kolleger, bare ikke daglig og ikke som jobber med samme mål. Du er hun uten kantine. Du er hun som har møte med redaktøren og så går brannalarmen og dere går ut, uten veske og jakke, men han har kort og vi spiser lunsj. Og kanskje skjer det noe snart som gjør at det alt sammen er verdt det.