Tidligere i vår/sommer var jeg og hørte på John Irving på litteraturhuset. Jeg hadde en idé om at jeg skulle få tips til å blygge plot, lage handling, snekre en finurlig dramaturgi. Som jeg mente var nettopp det jeg trengte til min egen roman.
Bokbadet fokuserte i vel stor grad på hans siste roman, (slik Bokklubben gjorde da de hadde lignende arrangement som ble sendt på TV). Det nærmeste jeg kom et konkret tips var det John Irving sa om å lure leseren.
Irving sa at leseren må forstå omtrent 80% av alt han legger ut for å være villig til å lese videre og/eller for å la seg overraske av de siste 20%. I forlengelsen av dette sa han at han alltid visste hvor han skulle før han begynte å skrive, for hvis ikke ville han ikke være i stand til å føre leseren dit.
Jeg tenkte at det har han nok rett i. Selv om jeg syns det er langt kjedeligere å skrive om jeg vet nøyaktig hva som skal skje enn når jeg finner på ting underveis.
Og når det kommer til å bygge opp plot, lage handlinger gjennom en lang roman der nærmest alt henger sammen med alt, på finurlig vis, så er John Irving uslåelig. Og det å sette pris på hans romaner betyr ikke at man ikke kan sette pris på andre typer romaner eller annen type litteratur også.
Haruki Murakami skriver nok til dels annen litteratur, men også han er en internasjonalt bestselgende mannlig romanforfatter som skriver i et handlingsmettet univers. Derfor overrasket det meg at han i det svenske magasinet Vi läser svarer følgende på spørsmålet:
Är det en färdig berättelse du trevar rätt på där i mørkret?
- Nej, aldrig. Berättelsen utvecklar sig i realtid framför meg. Jag har bara klar sikt en liten bit framåt i taget. Sedan är det som om berättelsen viker av runt ett hörn. När jag tar mig runt det, ser jag bara fram till nästa hörn. Så där håller det på. Jag skriver med samma förväntan och bultande hjärta som barnet som lyssnar på den spännande sagan. Oj, vad ska hända nu? Den dag jag inte blir överraskad av det jag skriver, tänker jag lägga av.
Innlegg
5 kommentarer:
Hei! Jeg må si jeg føler meg nærmest Murakamis måte å jobbe på, den er spennende, kjenner meg absolutt igjen i hans beskrivelse av skriveprosessen. Men andre ganger, helst om det ligger en god del sjølopplevd i bunnen, så må historia kles utenpå eller rundt det kjente. Jeg ville nok lagt fra meg penna om jeg skulle tenke på prosenter. men hva vet jeg, har ikke sendt inn manus ennå! Men jeg skriver!
Ja, jeg tror vi er mange som syns det virker kjedelig å vite hvor vi skal. Men mot slutten av manus (eller i siste fase som kan være lang og vanskelig og tung nok.) tror jeg at det kan være lurt å vite hvor man skal. Iallfall tror jeg at jeg må vite det for å kunne komme dit, selv om skrivingen blir kjedeligere da. Men slutten er kjedeligere enn begynnelsen da alt ligger åpent og man kan velge hva som helst. Det tetner seg til når man tar valg. Men de må jo tas.
Det er det som er så spennende med å skrive, synes jeg, du tar et valg og historien dreier i ei ny retning. Jeg blir ofte overraska over de dreiningene som historien sjøl tar. Ofte slutter den før jeg hadde tenkt at den skulle. Og jeg blir veldig fornøyd! Trodde det var mye lenger og mye brattere inn til mål. For å si det sånn. Inger.
Jeg leste et annet sted at Murakami ligner skrivingen sin med jazzimprovisasjon. Jeg synes også bøkene hans har overraskende og fantastiske elementer på en mindre utstudert måte enn John Irvings. Den mest slående likheten mellom dem, for meg, er hvordan jeg ble hektet og slukte forfatterskapene i en slags leserus... Selv har jeg allti arbeidet med skriving nærmest murakami-modellen. Så har det heller aldri blitt til noe ferdig manus...
Ja, Mary, selv om Irivngs metode virker kjedeligere - eller nettopp derfor - virker den kanskje også mer profesjonell. Tror nok mange av oss som begynner et manus som Murakami må bite i Irving-eplet underveis og planlegge og strukturere hendelsene. Det er iallfall min erfaring.
Legg inn en kommentar