Ingen konsekvent facebook-politikk

Det er manglende konsekvens i facebook-politikken til Lindkvist. Med 718 venner skulle man tro at hun sa ja til å bli venn med hvem som helst. Men så enkelt er det ikke. I enkelte tilfeller sier hun nei, altså trykker ignorer. En stund forsøkte hun å spørre hvem vedkommende var om de kjente hverandre, det kunne jo hende hun ikke husket hvor de hadde møttes. Som regel var jo svaret av en så hyggelig art at å trykke ignorer etterpå ville virke som en overreaksjon.

Så hvorfor ikke bare si ja til alle? Hvorfor ikke være venn med alle? Hvem som helst? Alle som spør? Spørre selv? Kanskje fordi facebook ofte blir brukt til både personlige og private utsagn. Kanskje fordi man glemmer hvor mange som kan se/lese det, og ergo ofte sier noe som er personlig/privat.

Men hvordan klare denne balansegangen når man allerede har så mange venner? Skal man kvitte seg med dem? Eller lage en ny konto (LindkVIP) med for eksempel hundre utvalgte til kun private meldinger så kan man være offisiellisiv på den andre kontoen og skrive om opplesninger, teaterstykker og sånn.