I dag har jeg sett på Safari, et program om billedkunst, jeg har lest et kapittel i Toril Mois bok om Simone de Beauvoir – En intellektuell kvinne blir til. Og jeg har vært på fødselsforberedende kurs. For jeg er en kropp. Langt mer enn tidligere, selv om jeg har tatt permisjon fra fotballen, permisjon fra innebandyen og fryst medlemskapet mitt på treningsstudioet. Jeg har lagt på meg ti kilo og ikke rørt alkohol siden november. Alt dette på grunn av kroppen. Jeg er gravid i åttende måned og det er vanskelig å glemme at jeg har en kropp.
Jeg forsøker å glemme kroppen ved å fortsatt være opptatt av de tingene jeg synes er viktige, som litteratur og kunst. Det kroppslige ved graviditet og fødsel er skremmende, men det aller mest skremmende er likevel: Å Bli Mor. Vil jeg slutte å være opptatt av kunst og litteratur? Vil jeg slutte å lese og tenke? Vil jeg bli en som oppdaterer facebookfeltet sitt utelukkende med siste nytt om avkommet?
Man fødes ikke som mor, man må (som regel) føde selv for å bli mor. Mødre og morsrollen kunne det vært (og er det sikkert) skrevet avhandlinger om. Jeg har ikke like god plass her. Min egen mor som er lærer sa en gang – halvt humoristisk og halvt som et hjertesukk: ”Det er to grupper som aldri blir beskrevet sympatisk i skjønnlitteraturen – lærere og mødre.” Det finnes kanskje flere dårlige mødre i litteraturen enn noe annet sted, men de trenger ikke være dårlige mødre for å bli hatet av avkommet. Det er ofte slik at – særlig døtre – vil frigjøre seg fra sin mor uansett hva hun gjør eller har gjort. Kvinnefrigjøringen eller endring av kvinnerollen har gått så fort at mange kvinner i en ny generasjon har sett på sin mor og sagt (eller tenkt): slik vil jeg ikke bli.
Selv har jeg sagt: ”Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha barn.” Et utsagn jeg betrakter som forsiktig. Men som likevel har virket provoserende. Som om jeg har sagt: ”Jeg skal aldri ha barn.” Eller: ”Jeg hater barn (og særlig dine barn).”
Likevel Norge er verdens beste land å bli Mamma i. Det viste nettopp en ny internasjonal undersøkelse av 160 land. En av grunnene til at jeg tror Norge er et godt land å bli Mamma i er fedrene. Den norske mannen er mer likestilt enn mange andre menn. Fedrene deltar langt mer enn tidligere. Vi har fedrekvote og høy grad av likestilling i hjemmet. Selv er jeg glad for å kunne dele
foreldrepermisjonen likt med far. Får jeg ikke lest så mange høyintellektuelle essaysamlinger i høst så gyver jeg løs igjen i januar når Pappaen overtar permisjonen.
(Baksida av Klassekampen i dag fredag 4. juni)
Innlegg
10 kommentarer:
Jeg satt en gang med noen venninner og noen venniner av mine venninner og diskuterte mødrene våre. Alle sa de hadde et godt forhold til mor men alle kunne likevel si seg enige i at mødre kunne være den største byrden i livet. Alle hadde mødre som til tider kunne være både urimelige og rabiate. Selv vet jeg at mange av mine "issues" stammer fra mor. Jeg elsker henne mer enn alt i verden, men samtidig så blir jeg TOTALT tussete av henne. Og det skremmer meg at hvis jeg noensinne får en datter vil hun helt sikkert beskrive meg på samme måten.
Ja, ikke sant? Det er det jeg syns er skremmende også. Nå vet jeg at det finnes andre folk som har et både avslappet og uproblematisk forhold til mor, men jeg vet ikke om det er normalen. Iallfall har vel slike ting en tendens til å gå i arv. Jeg er veldig redd for å bli veldig bekymret/redd - selv om jeg rent intellektuelt kan tenke at det er lurt å la barn være fri, vise tillit og slippe dem løs. La de gå alene (etter en viss alder) er jeg redd for hvordan jeg vil være i praksis. Det er jo forskjelle på tanke og handling (for mange av oss.)
Man kan vel ikke gjøre annet enn det beste man kan, kan man vel?
Jeg tror ikke jeg kjenner noen jeg...*tenker litt ekstra nøye igjennom* Nei, jeg kommer ikke på noen som ikke har et eller annet problem med mor. Størrelsen på broblemene varierer veldig, men samtlige av mine venninner som jeg har snakket med har en eller annen hang up med sin mor. Far og. For Guds skyld! Men jeg blir aldri en far. DET er i alle fall sikkert.
Min datter er født. Jeg venter enda litt på den der personlighetstransformasjonen som er lovet. Joda livet mitt består mye mer av ting som handler om barn, jeg bruker timer av min tid til å bare se på skjønnheten og forundre over mysteriet med celledeling og dominante gener. Men /jeg/ er fremdeles her selv om det er en noe større backlogg på blogger, epostlister og artikkler jeg vil lese enn ellers.
Katla: godt å høre! Jeg tror jo ikke heller at man mister personligheten og interessene sine. Samtidig som jeg ikke aner hvordan høsten og de seks første månedene vil forløpte. Og alle råd og andres historier vil ikke nødvendigvis stemme for ingen vet hvordan barn man får.
Umulige Emilie (som jeg trodde jeg svarte i går) - Nei, det er jo aldri lett å være en familie og å være i en så nær og tett relasjon som det å være forelder er. Særlig mor - jeg tror det vil bli lettere å bli mor/være mor jo mer far også er en ansvarlig omsorgsperson (og ikke som i tidligere tider en distansert person som mer stod for det økonomiske.
Det er forskjell på folk og noen tilgir sine foreldre i større grad og har ikke så mange "issues", - i nesten provoserende grad - men det er vel umulig å være forelder og ikke gjøre noen feil eller noe som barnet husker som urettferdig/smertefullt/dumt/e.l.
Heh.
Mine issues handler vel så mye om meg som om mor. Men det har bare vært oss to i mage år så vi har alltid vært to til å le, to til å gråte og to til å skrike.
Det har ikke vært lett å våkne opp og oppdage at mamma ikke er perfekt.
Jeg priser meg lykkelig over at vi faktisk er gode venner meste parten av tiden og at jeg til en _viss_ grad klarer å legge isues'a på hylla.
Dæ jo mamma'n min!
Ja... Så er man ikke perfekt selv heller da...
Man mister definitivt ikke personlighet eller interesser. Men det er nå engang slik at det lille mirakelet som snart skal komme ut av deg, vil være ditt alt i lang tid fremover. Først og fremst fordi barnet trenger deg, men også fordi det er vanskelig å slutte å undres over at du har vært i stand til å produsere noe så fantastisk. Kroppen vil være enda mindre din enn nå, og du vil være sliten en stund fremover. Men så, når tingene blir normale - så normale de kan bli med et nytt familiemedlem som utvikler seg for hver dag - så dukker du opp igjen.
Det gleder jeg meg til.
Aller mest gleder jeg meg på dine vegne. For uansett hva som skjer etterpå: Det har vokst et nytt menneske ut av deg. Bare det er så vakkert at det gjør vondt.
*klemme på store magen*
Mister ikke personlighet kanskje, men etter den siste kommentaren din, Caterina er det så jeg får lyst til å strø om meg med smilefjes (noe som kjennes som en stor overgang. Skjønt de har sin funksjon.)
:-)
Ta-da.
Legg inn en kommentar