Selv er det helt motsatt. Jeg er på etterskudd med alt og har en dødlinje som faktisk ikke kan utsettes. Nei, ikke selvangivelsen, selveste fødselen, termindatoen er veiledende, men fødselen kommer når den kommer. Og innen den tid er det alt for mye som skal gjøres og altfor redusert arbeidskapasitet. Etter å ha sirklet rundt senga en uke med svimmelhetstendenser kom jeg enda mer på etterskudd. E-poster blir ikke besvart og jeg tør knapt nok tenke på romanen.
Det vil si tenke tør jeg: jeg har tatt noen valg. At det må gjøres mer enn jeg først trodde for å få den slik jeg vil ha den. At jeg må holde på kjernehistorien og huske hva som er viktig, hva jeg vil fortelle. Det får ta den tiden det tar, selv om det aldri er morsomt å måtte utsette ting.
Selvangivelsen er fortsatt ikke levert, jeg må søke NAV om foreldrepermisjonspenger og har oppdaget at inntekten min beregnes annerledes enn jeg først optimistisk trodde og kjenner nok en bekymring for hvordan dette skal gå. Det koster å få barn. Huset vi bor i er et oppussingsobjekt og nå prøver vi å rekke å bygge et bad før termin. Det er under seks uker til termindato, men vedkommende (nei, vi vet ikke hvilket kjønn det blir) kan jo finne på å komme før. Det er visstnok også endel baby-greier man bør ha på plass innen den tid. Barnet trenger ulikt utstyr.
Mens jeg egentlig tenker at jeg burde prioritere venner og kultur fordi det kan bli lite tid til det kommende halvåret. (Kommende året? Kommende 18 år?) For det aller mest bekymringsfulle er den totale uvissheten, dette har jeg aldri gjort før. Den kommende pappaen er langt mindre bekymret. Men så har han jo gjort dette før, han er allerede far. Jeg vet ingenting om hva som venter meg.
Innlegg
3 kommentarer:
Tja. Sånne heilt små babyar er ikkje så verst, du kan ta dei med på utstillingar og kafear og seine besøk hos venner. Bortsett frå at dei første månadane kan kjennest kaotiske, er jo babyen absolutt mobil.
Og sjølv om baby blir vanskeleg å ha med når h*n blir 8-9 mnd, så er h*n samstundes blitt uavhengig av pupp for å overleve, og då er pappaene heilt på høgde med mor i heimeverande med baby-rollen. Er du uheldig å få trøbbel med amminga, er bonusen at pappaen kan ta seg av ungen endå tidligare i 6 timar mens du går på kino og kafe.
Livet er IKKJE over når babyen kjem. Butikkane er framleis opne, galleri og teater og litteraturhus fortset som før.
Husk berre å dele alt arbeid i like deler med han du bur med, så begge er like trøytte/opplagte.
Hvorfor har jeg ikke fått med meg at du skal ble mamma? Har du ikke overholdt informasjonsplikten, eller er det jeg som ikke har fulgt med?
Uansett blir det en smellvakker bebs, og dette går så fint at, bare ta det med ro. Alt går. Ulikt baby-utstyr? Blæh, et håndkle å skifte bleier på, en vogn er selvfølgelig kjekt, noen klær. Det meste ellers går greit å ta på sparket. Og livet fortsetter selv om. No worries!
Takk for hyggelig og oppmuntrende kommentarer. Jeg er dog ikke kun bekymring og engstelse, jeg gleder meg jo også.
Avil: Hvis vi deler alt arbeid likt han jeg bor sammen med og jeg så er det ikke snakk om å være like trøtt og like opplagt. Han har en arbeidskapasitet jeg ikke er i nærheten av å ha, så vi har det sånn at han gjør mer husarbeid enn meg og likevel blir mindre sliten enn meg. (Akkurat nå kan jeg skylde på min høygravide tilstand, men det er stortsett slik generelt også.)
Hjorthen: Jeg har muligens ikke overholdt informasjonsplikten. Det kjentes lenge veldig privat å skrive at jeg er gravid. Så det var vel ikke før "Hva er en mor?" (forrige bloggpost/baksidetekst i Klassekampen) at jeg "kom (semi)offentlig ut av skapet og tør å nevne det i blogg og på facebook.
Sånn nå skal jeg skrive "Livet er IKKJE over når babyen kjem" på tavla cirka hundre ganger. (Eller var det sånn at hjernen kutter ut ordet IKKE og bare oppfatter at livet er over?) I morgen skal jeg ringe NAV og finne ut av det med foreldrepenger. Det var noen som sa at småbarn var billige i drift, de spiser jo bare grøt.
Legg inn en kommentar