Jeg lever inni hodet.
Tankene mine slår meg ned. Jeg våkner og er fri. Livet mitt mangler rammer. Jeg skal skrive en roman. Jeg skriver en roman. Jeg jobber med å skrive en roman. Slik synes jeg det er: hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog.
Likevel; nesten hver dag er jeg innom blogger, facebook, twitter, underskog.
Mange ser på de sosiale nettstedene som tidstyver. Noe umoralsk. Som svake mennesker holder på med. De som ikke produserer nok. Skriver nok. Leser nok. Tjener penger nok. De som ikke har viktigere ting å gjøre. Som en viktig jobb, eller barn i barnehagen som må hentes. Også blant forfattere, i litterære miljøer er det slik; det er mye moral. Det kan virke som mange mener det er umoralsk å holde på med blogger, facebook, twitter, underskog.
Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Det er ofte sant.
Og hvis det er sant (det er sant!) hvorfor sees da blogger, facebook, twitter, underskog som umoralske tidstyver, hvorfor sees de ikke på som venner?
Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gode råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakt med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på ”Hvor er dette sitatet fra” de som er aktive i tråden er stortsett litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en, som på jobben, slår av en prat med en kollega, ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess. Avil delte mye av veien til Song for Eirabu på sin blogg. Aina Basso jobber – i likhet med meg selv – med et nytt romanmanus om dagen. På twitter kunne jeg formidle teksten min på Hamsun.no, den ble retwitret og jeg fikk mye fin tilbakemelding.
Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv. Det trenger ikke være tull og fjas, mange vil vel si at å skape et fiktivt univers og skrive om det hele dagen er mer tull og fjas enn å diskutere nyheter på twitter hele dagen. For ofte er det nettopp nyheter som diskuteres der. Og alle mener jo at det er viktig å være opptatt av nyheter. Men kanskje ikke hele dagen om man ikke er journalist og får betalt for det. Så jeg er ikke like aktiv på twitter lenger, jeg lar bloggen gå for lut og kaldt vann. Det hender jeg er innom. Kommer tilbake og skriver noe på både bloggen, facebook, twitter, underskog.
Nå er det visst kommet noe som heter google-wave også. Jeg kvier meg. Har jeg ikke nok? Men hvis frmartinsen forklarer hva det er, like godt som hun forklarte twitter, så skal du se jeg havner der også. I mellom tiden har jeg nok med blogg, facebook, twitter, underskog.
Og romanen da.
Innlegg
13 kommentarer:
Eg er ikkje så streng med meg sjølv, eg. Jobbar heller litt overtid :)
Hmm. Ja, men av og til må man jo sove også. Jeg mener døgnet er begrenset. Men jeg jobber også overtid. Og av og til er jeg veldig streng.
Eg freister tenke på (og palnlegge) økonomi og forfatting og tid om dagen, så eg er litt irritabel. Men eg elskar dykk. Sjølv om de nesten berre finnes på nett.
Avil: Vi finnes der du minst aner det. Nå har jeg fått en mentor så nå ordner nok alt seg.
Jeg tror at det er lett å se på sosiale medier som tidstyver, men at man ved riktig bruk kan få veldig mye ut av det som hjelper en i arbeidet også.
Kanskje er det lurt å begrense seg litt i bruken i løpet av det som er arbeidsdagen, og så heller la fingrene flyte fritt en gang i blant.
Jeg har begynt å legge inn et 5-minutt et par ganger om dagen på jobb der jeg sjekker og oppdaterer bl.a. LinkedIn og Twitter, og bruker det helt bevisst som en ressurs. Jeg får faktisk mye ut av det - info om arrangementer, kontakter, tips til litteratur etc etc.
Eg trur på pausar, eg. På å gi seg sjølv litt slakk. Eg trur at det verkar forløysande på lengre sikt. Men alle funkar jo ikkje likt.
Mentor? *interessert*
Fortelje?
Aina: Tror egentlig du har rett, men at jeg har en slags streng pietistisk/masochistisk/utilitaristisk arbeidsmoral som tror at pisk er bra. Men akkurat nå tar jeg alt litt på slakk mens redaktøren leser manus.
Avil: Det er ei ordning via Dramtikerforbundet. Jeg snakket om det på kulturnytt torsdag 3. des kl 08. Kanskje verdt en egen post.
Nå føler eg det straffa seg å ikkje prioritere Kulturnytt klokka åtte på torsdagane, som eigentleg er skrivedag og fri frå jobb, men som denne morgonen var i Oslo hos Caterina og sove lenge etter forfattarfyll.
Twitter har jeg ikke orket kaste meg på, og bloggene mine synder jeg jevnlig mot, - ikke mange ord i front for tida. Ikke får jeg lest så mange av de andre sine blogger heller, og det er et savn!
Underskog har jeg såvidt vært innom, men foretrekker skogen neri åsen her sammen med bikkja, gitt.
Facebook er fint - det popper opp hyggelige invitasjoner og gamle venner man kan skravle med - helt uten krav. Og der er ingen bilkøer, manglende parkeringsplasser, ventelister, hvite konvolutter med regninger, autogiroer og høy puls. Det er godt.
Romanen din vokser vel fram i den tida den trenger på å modnes. Noen avsporinger må du ha lov å unne deg, i mellomtida. Og god jul, forresten!
Takk for det kjære Ordfront. Du har helt rett, noen avsporinger må man unne seg. Denne teksten står på baksida av Klassekampen i dag. I en noe redigert versjon.
det jeg var ute etter, takk
ma sjekke:)
Legg inn en kommentar